– Vi ser det gang på gang: Funksjonshemmede er fortsatt invalide – innbyggere uten verdi – i mange kommuner

– Stadig flere kommuner legger funksjonshemmedes liv ut på billigsalg, skriver Vibeke Marøy Melstrøm i Uloba Independent Living Norge.

Vibeke Marøy Melstrøm, generalsekretær i Uloba Independent Living Norge, tar et oppgjør med flere norske kommuner, rundt BPA-ordningen.  Foto: NTB, Gorm Kallestad / Privat

Meninger

Mange kommuner mener at funksjonshemmedes liv er dyre. Derfor legger stadig flere kommuner funksjonshemmedes liv ut på billigsalg.

Særlig dyrt synes kommunene det er med funksjonshemmede som søker om Borgerstyrt personlig assistanse (BPA). BPA er kort og godt en tjeneste hvor funksjonshemmede ved hjelp av assistenter kan leve et liv ute i samfunnet omtrent som alle andre; å kunne utdanne seg, jobbe, være foreldre, ha en aktiv fritid, delta i frivillig arbeid. Stadig flere kommuner mener at BPA er en uhørt luksus som favoriserer funksjonshemmede med assistansebehov fremfor andre innbyggere. Holdningen er ofte at vi er syke, at vi ikke kan bidra til samfunnet og at vi må nøye oss med å være isolerte hjemme med en eller annen form for hjemmetjeneste av og til.

En slikk og ingenting

Derfor står kommunene nærmest i kø for å sørge for at BPA, hvis kommunene vil tilby det, skal tilbys for en slikk og ingenting. BPA ble for snart 30 år siden innført til Norge og utviklet som et likestillingsverktøy for at funksjonshemmede skulle få ta del i samfunnet på samme måte som andre. BPA innebærer at funksjonshemmede selv tar hånd om rekrutteringen av egne assistenter og styrer dem i arbeidshverdagen ut fra prinsippet om hvem som skal assistere, hva det trengs assistanse til, hvor og når vi funksjonshemmede trenger assistansen. Bare ordningen i seg selv innebærer store samfunnsøkonomiske gevinster: Funksjonshemmede assisterer sin egen ordning selv, slik at kommunene slipper ansvar for det, og ordningen gjør funksjonshemmede til bidragsytere i samfunnet.

Gjennom årene med BPA i Norge har det kommet til en rekke private og ideelle tilretteleggere. De får innpass i kommuner som ser det fornuftige i å la private aktører tilrettelegge BPA etter utlyste tjenestekonsesjoner. Andre kommuner ønsker å drifte ordningen selv, og når ser vi en trend hvor stadig flere kommuner ønsker det samme. Det ønsker de i den tro at alt blir så mye billigere.

Kvalitet underordnet

Kommuner som fortsatt ønsker at private tilretteleggere skal ta hånd om BPA fokuserer stadig mer på pris. Kvaliteten er helt underordnet.

Helsedirektoratet har anslått at en time BPA i gjennomsnitt koster 430 kroner. Kommuner som nå lyser ut tjenestekonsesjoner legger konsesjonene ut til langt lavere og helt uforsvarlige priser. Målet er innsparing og profitt på noe som kommunene er pliktig til å levere. Resultatet blir dårlig kvalitet og sosial dumping av de mange tusen arbeidstakerne som jobber som personlige assistenter. Dermed legges funksjonshemmedes liv ut på billigsalg, og pengene trumfer livet og ønsket om livskvalitet.

Et paradoks

Det er i sannhet et paradoks. Kommunene stiller en rekke krav i egne tjenestekonsesjoner om reiserestriksjoner, kontroll av assistentene og hva de gjør for den enkelte, helserapportering og alskens andre rapporteringer. Kort oppsummert ønsker kommunene at assistentene skal opptre som angivere. Paradokset er at kommunene alltid forsvarer seg med samme formulering, nemlig at det må være «forsvarlighet i tjenesten», kort oversatt betryggende kvalitet.

I sum sørger da flere kommuner for at BPA ødelegges som likestillings- og frigjøringsverktøy for funksjonshemmede.

Paradokset blir jo da at kvalitet ikke skal telle i anskaffelsen av BPA, men kun i utøvelsen.

Mange kommuner har skodd seg bra på BPA økonomisk de tre første årene etter at BPA ble rettighetsfestet. Regjeringen anslo at så mange som 14000 innbyggere kunne ha krav på BPA, og overførte godt over en milliard kroner i ekstra bevilgninger til kommunene. I dag er antallet funksjonshemmede med BPA i underkant av 5000 personer. Det kan ikke bety annet enn at de store ekstra bevilgningene har gått til andre kommunale tjenester. Men vi ser det gang på gang: Pengene trumfer livet. Funksjonshemmede er fortsatt invalide – innbyggere uten verdi – i mange kommuner.

Vibeke Marøy Melstrøm

Generalsekretær i Uloba Independent Living Norge SA