Brennende ildsjeler

– Ofte kan selve dugnadsinnsatsen fungere som en samlende kraft, som en katalysator for den innsatsen som legges ned, skriver Altaposten på lederplass.

Illustrasjonsbilde.  Foto: Arkiv

Meninger

Det går gjetord om frivilligheten i Alta og de mange ildsjelene som bidrar til å lyse opp hverdagen i lokalsamfunnet. Alta er ikke alene om det – og vi tror det norske samfunnet skal prise seg lykkelig for at denne holdningen lever videre. Men vi bør aldri ta den som en selvfølge. Den må gjødsles hver eneste dag.

Det er gode grunner til å feire det enorme engasjementet som skaper bolyst innenfor sport, kultur, fritid og hobbyer, mens andre utgjør den store forskjellen i hverdagen. Altaposten innleder i dag en serie om personene som driver med uegennyttige gjøremål, rett og slett fordi de bryr seg. Ofte kan selve dugnadsinnsatsen fungere som en samlende kraft, som en katalysator for den innsatsen som legges ned. Gang på gang.

På den måten tror vi mange finner glede i selve dugnaden, simpelthen fordi det er sosialt og gir mening i hverdagen. Kanskje mange har egne barn eller familiemedlemmer som skaper engasjementet. Det er i høyeste grad en vinn-vinn-situasjon.

I går hadde Hjerterom i Alta sentrum sitt femårsjubileum. Korona skaper sine utfordringer – og vi tror ensomheten er utfordrende for mange. Det er da denne type tilbud blir så ekstremt viktig for å skape et sted å være, og et sted å treffe andre.

Vi har frivillige innenfor helse- og sosialsektoren som rett og slett er en integrert del av det samlende tilbudet, som et supplement til det kommuner, fylkeskommuner og statlige etater har mulighet til å yte. Det er nesten som et offentlig/privat-samarbeid som løfter helheten, rent bortsett fra at gratisarbeid noen ganger kan bli en bjørnetjeneste. Er det ikke lovpålagt, kan det hende at det offentlige selv fjerner sin del av bæreveggen.

Vi tror det er kostbar gambling med avgjørende støttespillere. Hvis frivilligsentralen slutter å kjøre ut mat eller besøkstjenesten opphører, får vi et vakuum på linje med mangelfull avlastning. Avlastningen som er så avgjørende for at eldre kan bo hjemme lengre. Det kan oppleves som subsidiering av kommunale tjenester, men handler nok mest om at mange pårørende vil strekke seg maksimalt for at familiemedlemmer skal bo hjemme lengst mulig.

Spesielt kommunene, som er nærmest på sine innbyggere, bør bruke energi på å bevare denne ja-kulturen båret fram av ja-mennesker, for eksempel gjennom ildsjelprisen som kommunen delte ut denne uka.

Ildsjelenes energi og stå-på-viljen er grunnleggende positiv, men kan også være en form for dedikert stahet for å realisere anlegg og verdier i nærområder og bygder. Den energien har for eksempel sørget for langstrakte Alta har idrettsanlegg og fotballbaner som tar pusten fra gjester fra langt større byer. Vi tror det er litt av den samme egenskapen som gjøre at det er så ekstremt vanskelig å lage en skolestruktur fra et fugleperspektiv. Befinner vi oss på bakken, så ser vi hvor dedikert mange er for sitt lokalsamfunn. Og sin skole.

Vi bør imidlertid være sjeleglade for det ansvaret mange tar og skjøtter på fantastisk vis. Å synliggjøre dette i Altaposten er forhåpenligvis smittsomt. Dugnad fra ildsjeler er en epidemi vi kan leve veldig godt med...

Rolf Edmund Lund

Ansvarlig redaktør