Å tale gjennom tolk

Tolkingen er bedre enn for 40-50 år siden, men er det godt nok, skriver Odd Mathis Hætta.

Tolkekurset i Utsjok, mars 1974. Fra venstre Markus Bals fra Vilasund ved Umesjøen, sjefstolk Jens Poulsen, Grønlandsministeriet i København, Ole Henrik Magga, Kautokeino/Oslo, Helvi Nuorgam Poutasuo, Utsjok/Helsinki og Oula Näkkäläjärvi, Enontekiö.  Foto: Odd-Mathis Hætta

Meninger

Samisk/norsk-norsk/samisk tolkning og oversetting drives av private foretak og kan derfor unndra seg offentlig kontroll og vurdering. Dette er ingen ønskelig situasjon. Det burde derfor være mer offentlighet om denne virksomheten. Tolkingen er bedre enn for 40-50 år siden, men er det godt nok?

Å tolke er å oversette umiddelbart og muntlig fra et språk til et annet. Tolking er et hjelpemiddel i kontakten mellom to eller flere personer, møter, grupper, samlinger eller konferanser. Systematisk tolking fra samisk til norsk/norsk til samisk, har rimelig lange tradisjoner i kristelige forsamlinger, inkl. kirken. I andre sammenhenger har tolkingen vært noe tilfeldig, eller helt utelatt.

Tolking er muntlig. Oversetting av skjønnlitteratur, sakprosa, faglitteratur, film og andre produkter er skriftlig. Tolken arbeider under tidspress, mens oversetteren har bedre tid. Derfor bruker oversetteren minst ti ganger så lang tid som en tolk. Translatør er en beskyttet yrkestittel som krever t-eksamen og bevilgning fra departementet.

Systematisk tolking samisk/norsk, norsk/samisk forekom ikke på samelandsmøtet i Trondheim 1917. De samiske hovedorganisasjonene NRL (stiftet 1948) og NSR (stiftet 1968) hadde ikke systematisk tolking før på slutten av 1970-tallet.

Rettssystemet har hatt lovfestet rett til tolk. I Lov om domstolene (1917) heter det i § 135: Skal nogen, der ikke kan norsk, ta del i forhandlingen, brukes en tolk, som retten har oppnævnt eller godkjendt. [. . .]. Etter 2015 er paragrafen utvidet med en detaljert beskrivelse når og hvem som har rett til tolk.

Etter krigen forekom det saker om reintjuveri. Retten oppnevnte i blant aktors vitner, som regel en politibetjent, til rettstolk. Tolkingen kunne bli noe mangelfullt og fragmentert. Et eksempel er da en reineier som var tiltalt for reintjuveri forklarte seg på samisk. Politibetjenten som tolket, stoppet opp. Sorenskriveren spurte: ”Hva sier han?” Tolken svarte: ”Det han sier, er ikke sant. Det nekter jeg å oversette!”

Fra 1970-tallet ble kravet til rettstolking skjerpet, habilitetsreglene måtte følges og det ble stilt strengere krav til tolkens kompetanse. Det var ikke tale om utdanning da slikt ikke fantes, men at tolken hadde erfaring, nødvendige språkkunnskaper, kunne tolketeknikk og var innforstått med tolkingens etikk.

Tolketeknikker

Det er tre tolkemetoder; (1) konsekutiv (lat. consecutus; etterfølgende, etterskuddsvis), (2) simultan (mlat. samtidig, felles) og (3) resymé (fr. sammenfatning). Konsekutiv tolking foregår ved at tolken gjengir en ytring (setning for setning) etter at den er uttalt. Denne tolkeformen er egnet både få deltakere og større forsamlinger; som i retten eller hos politiet, tolking av prekener under kirkelige handlinger, konferanser, skjerm- og telefontolking.

Tolken styrer turtaking slik at alt blir oversatt. Tolken må altså på forhånd instruere partene slik at de tilpasser seg tolkesituasjonen ved ikke snakke samtidig og dele opp sitt budskap i korte sekvenser. Statsledere (Putin, Merkel, Marcon, o.a.) benytter alltid konsekutivtolking i samtaler med andre ledere.

(2) I simultan tolking oversetter tolken taleren samtidig som tolken hører på talen uten at taleren gjør pauser. Den formen benyttes under store konferanser både hjemme og ute (f.eks. i FN), offentlige møte (kommunestyrer, Sametinget) og i rettssaker. Tolken sitter inne i et kabinett, mens brukerne har headset.

(3) Resymétolkning forekommer sjelden. Tolken skal ikke bare tolke, men også velge ut essensen i budskapet. Det blir kvalitativt et dårlig resultat. Det blir litt for summarisk, som da en reineier forklarte seg i retten. I vitneboksen holdt han en detaljert og lengre utredning om flyttemønstret fra våren og sommeroppholdet ved kysten før høstflyttingen. Da han var ferdig, spurte sorenskriveren den tilkalte tolken som satt bak i rettssalen. Tolket reiste seg og resymerte: ”Han forteller at om våren flytter han med reinflokken sin til kysten. Her oppholder han seg om sommeren. Om høsten flytter han tilbake til vinterbeitene.” Rettens administrator godtok resymétolkingen!

Tradisjon med samisk i tolkingens tjeneste

Det første offisielle kurs i tolking ble arrangert av Nordisk Sameråd, med tilskudd fra KUD, ble holdt i Utsjok i mars 1974. Vi var 10-12 som deltok. Blant forelesere var de fremste fagfolk fra Grønlandsministeriet i København og Statens invandrarverk i Stockholm. Seinere, i 1976 og 1978, arrangerte Lærerutdanninga i Alta tolkekurs (flere helgesamlinger). Jeg fikk da med flere av de fremste samiske språkforskere og de overnevnte fra Danmark og Sverige. De fleste deltakere var både kirke- og rettstolker med lang erfaring.

Selv har jeg tolket både i kirkelig-, konferanse- og rettssammenheng. Mitt første tolkeoppdrag var å tolke en friluftsgudstjeneste i Lavangsdalen våren 1960. Siden 1974 (46 år) har jeg vært deltids- eller rettstolk leilighetsvis (både konsekutiv og simultan) på alle nivåer (forhørs-, herreds- og lagmannsrett) og politiavhør, fra mindre saker til de mest alvorlige, både i Finnmark, Tromsø, Nordland, Nord-Trøndelag og Oslo. Dessuten har jeg også vært møte- og konferansetolk.

Jeg foretrekker å tolke konsekutivt fordi det går nesten like fort som simultan, da kan alle kontrollere og eventuelt korrigere. Det er mer krevende enn simultantolkning, men rettssikkerheten blir bedre ivaretatt ved konsekutivtolking enn ved simultan tolking.

Odd Mathis Hætta