– Tvangsreduksjon av reindriftssamer

– Går hardt utover livsverdien og helsetilstanden for reindriftssamer i alle aldre, skriver Hans Ole Eira.

Senterpartiets Hans Ole Eira er også reindriftsutøver.  Foto: Arkiv

Meninger

3. september 2020 avholdt reindriftsstyret et møte. På dette møtet behandlet og vedtok styret flere saker som omhandlet redusering av reintallet for flere reinbeitedistrikter, som vil påvirke fremtiden til mange reineiere tilhørende Vest-Finnmark reinbeiteområde. Deriblant en klage på tidligere tvangsfastsettelse av reintall til Spalcca reinbeitedistrikt fra 5229 til 4300. Denne klagen ble ikke tatt til følge og ytterligere reduseringer av reintallene ble vedtatt av ett enstemmig reindriftsstyre, da det ikke var kommet inn nye opplysninger i saken. Hva nå enn det måtte være?

Men ett nytt tvangsvedtak er igjen fattet mot reineierne.

Videre så ble reintall til reinbeitedistrikt Orda tvangsfastsatt fra 5923 til 3750. Denne tvangsreduseringen er bare midlertidig, da det står å lese i saksdokumentene at et enstemmig reindriftsstyre mener at «Reintall og slaktevekter indikerer at en plassering i øvre tetthetsspenn ikke vil kunne gi et produksjonsresultat over tid med måloppnåelse over øvre norm. Men en reduksjon av reintallet ned til midtre tetthetsspenn vil innebære en reduksjon for distriktet på over 50 prosent. Reindriftsstyret går derfor inn for en trinnvis tilpasning av reintallet i distriktet. For å bidra til at distriktet på sikt kan få en måloppnåelse som er økologisk bærekraftig går Reindriftsstyret inn for at reintallet reduseres ned til en tetthet på 9,0 livrein per km2.»

Så her er det bare for reineierne i Orda å stålsette seg for enda en tvangsreduksjon av reintall dette reindriftsåret og ytterligere tvangstiltak i den nærmeste framtid, ifølge vedtaket. Så ble det også tvangsfastsatt ett reintall til Joahkonjárga reinbeitedistrikt fra 4452 til 2800.

Men i motsetning til de to andre sakene, så ble det ikke her fattet et enstemmig vedtak. Styret delte seg i midten, da en av styrerepresentantene med reindriftsfaglig bakgrunn foreslo en «trinnvis tilpasning av reintallet i distriktet» (samme som i Orda-vedtaket)og med det foreslo et midlertidig reintall på 3600. Dette forslaget fikk imidlertid bare 3 av 6 stemmer og leder Inge Ryan sin stemme ble da avgjørende.

Så reineiere i Joahkonjárga må dessverre igjen forberede seg til atter en knallhard tvangsslakteprosess dette reindriftsåret, med alle de enorme konsekvensene det medfører.

Videre så finnes det masse andre eksempler på tvangsvedtak fattet mot samiske reineiere rundt omkring i landet. Nesten daglig kan man lese om det i sosiale medier. Hvor altså menneskeskjebner blir vedtatt.

Og det vil utvilsomt få store konsekvenser for menneskene dette gjelder, med tanke på det indre samarbeidet og fellesskapsfølelsen. Kampen om tilværelsen vil hardne til i samtlige reindriftsfamilier og siidaer det måtte gjelde.

Og det er en stygg kamp som landets ledende myndigheter har satt i gang med sine tvangsvedtak allerede for mange år siden, og som de nå fortsetter med. Dette vil føre til at familier, slekt og venner igjen blir satt opp mot hverandre og at det nå vil føre til en rasering av den samiske reindriften i landets største reinbeiteområde. Med andre ord en eliminering av den siste rest av samisk reindrift, med sin kultur, sedvaner og tradisjoner.

Dette er en kamp som dessverre går utover alle, fra de nyfødte til de eldste. En kamp mellom søsken. Mellom de som aktivt jobber med rein og de som vil beholde sin identitet og tilhørighet til det reindriftssamiske ved å eie noen rein i sitt eget reinmerke, som de har fått av sine foreldre.

Det er en kamp mellom de som har vært så «heldige» og fått tildelt en konsesjon av staten vs. de som ikke har vært like «heldige», men som allikevel jobber og sliter like mye som konsesjonshaveren. Og selvfølgelig blir det også en kamp mellom alle de som pr.idag har fått tildelt konsesjon/siidaandel av staten og som staten mener er de som med det har en rettighet til å drive med rein.

Staten mener sågar at de med statstildelt konsesjon også har en rett til å bestemme over privat eiendom(rein) tilhørende andre mennesker.

Det er så ille at en for lengst har begynt å tenke at det kanskje er slik at staten Norge egentlig vil at den samiske tradisjonelle familiebaserte reindriften skal dø ut? Slik at landets ledende myndigheter ikke trenger å forholde seg til levende kultur og tradisjoner, men kun konsentrere seg om lønnsomhet i kroner og ører, når kampen om reinbeiteområdene hardner ytterligere til. For så i neste omgang, skvise vekk den minst lønnsomme næringen.

Jeg har en sterk mistanke om at det er nettopp det som nå holder på å skje! Hvis vi ser på hvordan Norge har behandlet og fortsatt behandler reindriften og reindriftssamene, så blir mistanken ytterligere forsterket.

Norge har ført og fører fortsatt en «bit for bit» politikk mot reindriftssamene og reinbeiteområdene. Norske myndigheter har siden tidenes morgen sagt og skrevet at det er for mye rein i forhold til beiteområdene og at reintallet må ned, om så med økonomiske tvangstiltak og tvangsslakting! Og alt dette påstås må til, for å redde reindriften fra selvutslettelse. Med andre ord så mener norske myndigheter at reindriften ikke vet sitt eget beste!

Men hva da med bevaringen av beiteområdene til reinen? De er vel blitt beskyttet av myndighetene mot rovdyrinnvasjoner, inngrep og utbygginger for å unngå at reinflokkene, reineierne, reindriftskulturen, og hele den samiske tradisjonelle reindriften ikke dør ut? Svaret på det er nok dessverre nei! Stortingets vedtatte politikk om rovdyr følges ikke og rovdyrpresset øker.

Omfanget av inngrep viser økt konkurrerende bruk av land knytta til urbanisering, hyttebygging, turisme, vann-og vindkraft, veibygging, gruvedrift og annen infrastruktur. Dette truer den tradisjonelle bruken, og reindrifta opplever at summen av inngrep ignoreres totalt.

«Bit for bit» strategien lever fortsatt i aller høyeste grad.

Det vil vi helt sikkert også kunne se i den kommende Nordområde-satsningen hvor den samiske tradisjonelle reindriften ganske sikkert ikke blir en del av satsingsområdene. Reindriften vil vel helst bli fremstilt som en økologisk versting, økonomisk ulønnsom næring og en bremsekloss for den øvrige befolkningen i landet. En urfolksnæring som dessverre tvinges til å tilpasse seg storsamfunnets behov for modernisering og videreutvikling, om og om igjen. Bevaring av reindriftskulturen vil vel ikke bli nevnt med ett ord.

For ikke lenge siden så var hele tolv regjeringsmedlemmer å besøkte Nord-Norge i forbindelse med den kommende Nordområdemeldingen. De hadde invitert til møter med lokalt næringsliv, akademia og kulturliv. Nå var det siste sjanse for oss her i nord å komme med gode innspill, sto det å lese i lokalavisen. Jeg tror ikke at noen fra den samiske reindriftsnæringen med sin særegne kultur og tradisjonskunnskap var blant disse som var invitert?

Jeg har to spørsmål som jeg håper at reindriftssamene snart får svar på.

1. Hvor lenge skal rein og reineiere tvangsreduseres, samtidig som livsviktig reinbeiteland gis bort til andre formål?

2. Og er stadige statlige tvangsvedtak og da påførte tvungne driftsendringer, et brudd på menneskerettighetene og statens forpliktelser ovenfor reindriftssamene som en del av landets urbefolkning?

Kanskje er det på tide at Sametinget får ansvaret for forvaltningen av den tradisjonelle samiske reindriften? Først da tror jeg at reindriftssamene vil få en reell rett til å vedta sine egne prioriteringer for utviklingsprosessen hva angår deres liv, tro, institusjoner, åndelige velvære og de landområder de lever i eller bruker på annen måte, og til så langt som mulig å utøve kontroll med sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling, som har direkte betydning for dem.

For allerede idag bygger Sametingets reindriftspolitikk på at reindrifta har en sentral plass i den samiske kulturen, som en av få kulturspesifikke samiske næringer. Ivaretakelse av reindriftas rettigheter er selve fundamentet i Sametingets reindriftspolitikk.

Reindrifta er en viktig og langsiktig sysselsetter og verdiskaper i det samiske samfunnet. Reindrifta som næring og livsform er unik både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Reindrifta bidrar daglig til å bevare samisk språk og kultur, og til å holde i hevd, videreutvikle og videføre tradisjonell kunnskap»

Sametinget vektlegger også reindriftas tradisjonelle karakter som en familiebasert næring. Reindriftas tilknytning til den samiske kulturen er det som gjør næringa unik. Et av de viktigste målene for Sametingets reindriftspolitikk er å opprettholde det tette båndet mellom næringsaktiviteten og kulturutøvelsen. Den største utfordringen for reindrifta er knapphet på arealer og stadig press fra samfunnet om bruken av reindriftsarealene. Reindrifta må ha et arealgrunnlag som sikrer bærekraft og utvikling.

Fredede rovvilt forårsaker store årlige tap for reindrifta. I noen områder er tapene så store at de truer reindriftas eksistens. Det er viktig å ha et balansert bestandsmål for rovvilt i områder med tamrein, og at de reelle tapene i reindrifta må kompenseres. Rovviltbestandene, inklusive ørnebestanden, må reduseres kraftig. Dette fordi at det pr nå er reindrifta som holder liv i altfor høye bestander. Rovviltpresset må ikke overgå reindriftsnæringens bærekraft.

Hvis våre ledende myndigheter virkelig mener at vi også i fremtiden skal ha samisk reindrift i Norge, så må også det være utgangspunktet til reindriftspolitikken som føres i fremtiden. Dagens forvaltningsmodell som innbefatter tvang og kollektiv avstraffelse bidrar ikke til det. Dessverre går det også hardt utover livsverdien og helsetilstanden for reindriftssamer i alle aldre. Allikevel utføres den på høylys dag av staten Norge.  Det bekymrer oss og er noe som vi i Kautokeino Senterparti ikke kan akseptere.

Hans Ole Eira

Lokallagsleder

Kautokeino Senterparti