– Er det bærekraftig å fortsette å jakte ryper når bestanden er på bunn?

I denne kommentarartikkelen stiller journalist og jeger gjennom mer enn 40 år, Jarle Mjøen, spørsmål om rypeforvaltningen?

Høstjakt med hund  Foto: Jarle Mjøen

Meninger

Jeg er journalist, og skriver en masse om rypebestand og jakt, før, under og etter jaktsesongene. Men jeg er også rypejeger, en som har årets høydepunkt i naturen når kalenderen viser 10. september og utover. Noen vil mene at rypejegeren som journalist er inhabil til å skrive, og ikke minst mene noe om utvikling av rypebestand og jaktbegrensninger. Selv tror jeg at bakgrunn som jeger gjør meg i stand til å stille de rette spørsmålene, men også at mine observasjoner fra fjellet er interessant for mange.

Lokale forskjeller

For å ta det siste først. Jeg er så heldig at jeg har fått jakte med hund i år. De første jaktdagene i et terreng tett på Stabbursdalen. Fine jaktopplevelser og noen ryper i terrenget. Likevel; i beste fall et normalår minus. Nå i slutten av september, begynnelsen av oktober, jaktet jeg i mitt nærområde med utgangspunkt i hytte ved Transforelvvannet (nabovannet til mer kjente Suoppatjavre). Lange dager og dryge dagsmarsjer. Her ble et område som grenser mot Stabbursdalen ned til hele Trangdalen/Lilleelvdalen, hele Saidijokdalen og store deler av Borras jaktet, fortsatt jaktet med en hund med enorm jaktlyst og løpskvalitet. Samme område jeg som jeg i snart i 50 år har jaktet i. Antall observerte ryper var så få at det gjorde vondt langt inn i sjelen de få gangene det ble løsnet skudd. En bestand på et historisk bunnivå. I dette terrenget med fantastisk fine rypebiotoper, opplevde jeg kvadratkilometer etter kvadratkilometer uten en eneste fjær, uten observasjoner av rype. Det utenkelige var blitt til mørk virkelighet.


På ulike planeter om rypebestanden

Noen melder om et svart rypeår, mens andre forteller om et år med en del ryper litt under et middels år.


Vel hjemme kan jeg lese en reportasje i egen avis med to ulike virkelighetsbeskrivelser. Den ene fra Anton Dahl, den andre fra Esther Stenehjem, tilreisende jeger fra Kågen i Maursund. Jeg fester lit til begge. Konklusjonen er store lokale forskjeller som strekker seg fra helt svarte områder til terreng med antall ryper en del under et normalår. Den ene en kraftig advarsel, den andre at dette retter på seg av seg selv.

Før jakta snakket jeg med rypeforsker John-André Henden og laget en sak hvordan han og kollegene ved UiT opplever utviklingen av rypebestanden. Konklusjonen til en av våre fremste forskere på arktiske økosystemer, blant annet ryper, er at det fortsatt er naturlige syklussvingninger, men i langt mindre grad enn tidligere. Den langsiktige grafen på rypebestanden har pekt bratt nedover siden femti- og sekstitallet og nærmer seg kritiske nivå.

Henden viser blant annet til rypeforskerne registrerte en høstbestand på 450 ryper per kvadratkilometer tidlig på 60-tallet ute på Tranøy i Troms – stedet som ble omfattet av stor forskeraktivitet. Høsten 2020 gjennomførte FeFo i samarbeid med fuglehundklubber og jegere telling på en rute på nær 500 km i Finnmark. Resultatet var i snitt syv ryper – SYV RYPER – per kvadratkilometer. Sett i forhold til toppårsregistreringen på 450 ryper per kvadratkilometer, forteller dette mye om hvorfor rypa i dag er rødlistet.


Forsker: – Enormt mange flere ryper i gamle dager

På Tranøy på 1960-tallet var rypetettheten på opptil 460 per kvadratkilometer. I Finnmark ligger den i år på syv.


Er ingen ekspert

Hva er så årsak, og hva kan vi jegere bidra med til å få den langsiktige utviklingen av rypetettheten til snu fra nedadgående til i alle fall svakt oppadgående? Jeg er ingen ekspert, men en synser. Spørsmålene hos meg er langt flere enn gode svar. Forskere og andre fagfolk i forvaltningen har opplagt mer tyngde i sine vurderinger. Likevel drister jeg meg til å trekke følgende konklusjon:

Jegeren har en rolle, sannsynligvis langt mindre innvirkning på bestanden enn naturgitte og andre menneskeskapte negative påvirkninger. I min synsing trekker jeg fram to slike; en sterk økning av reingjerder med tett netting som fanger enormt mye ryper. En økende mattilgang for predatorer som ravn, kråke og rev i form av det som synes å være en betydelig økning i mattilgang i form av reinkadavre. Egentlig to forhold som kan reduseres betydelig dersom det er vilje til dette, men viljen synes fraværende.

Ingen forskere eller eksperter klarer imidlertid å overbevise meg om at vi jegere med dagens bestand ikke representerer en utfordring for rypebestanden hver gang vi feller en rype, og i enda større grad plukker den ut av snaren vinterstid. Det siste er en tapt produksjonsfugl i en kritisk bestand hvor vi ikke har én eneste å miste.

Anton Dahl tar til orde for en bærekraftig forvaltning hvor jegeren må ta sin del av ansvaret. Til tross for at jeg gleder meg til høstjakta som en unge, kan jeg ikke være mer enig med Dahl. Vi må ha tiltak som kan bringe stamfuglbestanden opp, og svært sterke begrensninger må utprøves. Og da må også midlertid totalfredning vurderes i lyset av at det er naturlige store områder med tradisjonelt rypebiotoper som i dag er tom for rype. Når gjennomsnittlig rypetetthet i Finnmark er nede på syv ryper per kvadratkilometer, er det uforståelig at ikke flere enn Anton Dahl ser at vi må iverksette omfattende reguleringer. Da er ikke dagskvoter som erfaringen viser settes langt større enn det jegerne klarer å ta ut, noen effektiv uttaksbegrensning.

Spørsmål til forvalter Fefo

I håp om å få en bedre faglig forståelse av jaktas betydning og svingningene i rypebestanden, har jeg noen spørsmål:

  • Når Fefo innfører dagskvote, og en så lav kvote som én til tre lirype per dag som har vært vanlig siste år, er det i erkjennelsen av at jaktuttaket har en betydning? Hvorfor har det betydning for en del av rypebestanden, men ikke den som er tilbake etter at jegerne har tatt ut lovlig kvote?
  • Når Fefo går ut med anbefaling til jegerne om å ikke løsne skudd mot enkeltryper (voksenfugl) for å hindre tap av stamfugl, er det i så fall en følelsesmessig basert anbefaling, eller er det en faglig basert oppfordring? Hadde det vært bra for rypebestanden om vi på en effektiv måte å sikret at rådet om å ikke skyte voksenfugl ble praktisert gjennom fredning?
  • Som jeger gjennom over 40 år har jeg levd i den tro at at ryper som har overlevd høstens jakt er dager nærmere å bli neste års stamfugl. Vil ikke hver eneste rype, tatt i snare eller skutt fram mot jaktslutt på våren, være en tapt produksjonsfugl? Dersom Fefo gir meg rett i dette; hvordan kan da Fefo, selv i år hvor de karakteriserer rypebestanden på et kritisk lavt nivå, tillate full vinterjakt og snarefangst?
  • Er mine betraktninger om at rødreven har tilpasset seg menneskene, og gjennom det fått en unaturlig mattilgang, feil? Har dette ikke gitt en bestand av rødrev som i Finnmark, i alle fall deler av fylket, er unaturlig høy? Vil en unaturlig høy bestand av rødrev, kråke og ravn være en ekstra belastning på rypebestanden, spesielt i dårlige rypeår?
  • Et kortsiktig tiltak tror jeg, kanskje i villfarelse av nødvendig kompetanse, tro at totalforbud mot vinterjakt og snarefangst fra 1. januar 2021 ville være positivt. Det samme vil bruk av insentiver for å ta ned bestand av kråke, ravn og rev. Hva mener forvalter Fefo om dette?

Slik reinkadaver ligger i terrenget med nærmest større tetthet enn rypene.  Foto: Jarle Mjøen

Økonomisk forvaltning?

Det er sånne spørsmål som svirrer i hodet på en jeger med begrenset biologisk innsikt. Når Fefo nærmest kategorisk avviser at forbud mot jakt og fangst vil gi flere stamfugl neste vår, er det nærliggende hos sånne som meg å tenke at det er andre motiv som styrer svarene. Salg av jaktkort er en god inntekt for Fefo.

Generelt synes jeg at noe av inntektene burde gå til viltpleie, og da til skuddpremie på predatorer som på grunn av menneskelig aktivitet er økt til et unaturlig høyt nivå. Før jeg konkluderer i forhold til min mistanke om at økonomi har trumfet biologi og bærekraftig utvikling hos Fefo, venter jeg spent på svarene på de spørsmål jeg har stilt. Ikke kun på egne vegne som naturglad jeger, men også for andre som savner rypa på "gammelt" bestandsnivå på fjellet.


Jarle Mjøen

politisk redaktør og jeger i over 40 år