– Hvordan skaffer vi maten jordens økende befolkning trenger?

– Det er ikke «smørberg» eller «fiskeberg» som er fremtidens problemstilling, skriver Geir Iversen.

Illustrasjonsbilde  Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Meninger

Sjømat Norge har i et notat sendt til «sentrale politikere» av 24.09.2020 «Bedre markedsadgang for norske sjømatprodukter til Storbritannia» påpekt hvilken historisk sjanse som Brexit og den nå pågående forhandlinger om en frihandelsavtale utgjør for norsk fiskeeksport. Dette er også Senterpartiets klare oppfatning.

Sjømat Norge har en virkelighetsbeskrivelse som vi i Senterpartiet langt på vei kan slutte oss til – den politiske målsetting må være å redusere råvareeksporten og derved «videreutvikle en sirkulærøkonomisk næring i Norge».

Sjømat Norge gir imidlertid ikke tilfredsstillende innspill til hvordan vi skal gripe det an for å avvikle tollbelastningen som EU i alle disse år har pådyttet Storbritannia på de «75 % av norsk sjømateksport til Storbritannia [som har] importtoll.» Her terper dessverre Sjømat Norge på gamle, «hellige kuer». 

Sjømat Norge mener, og har ment at  «Enhver forbedring av handelsbetingelsene for norsk sjømat krever at vi gir noe på import av landbruksvarer fra Storbritannia». Dette er fiksjoner som vi har i årenes løp blitt «tutet ørene fulle med».

For det første, ved å tilby at Storbritannia får tilbake sitt gamle medlemskap i EFTA vil null toll gjelde all fiskeeksport uansett bearbeidingsgrad. Nulltoll mellom EFTA-land ble innført med virkning fra 1.juli 1990. Oppgave nr. 1 blir derfor å minne forhandlerne i UD om dette faktum.

For det annet, Mens Sjømat Norge regner importtoll i Storbritannia som en kostnad for norske eksportører, fører britene opp toll som en kostnad for importørene i landet. Hvem har rett? I et selgers marked slik det er nå, peker markedsøkonomer på at regningen lander på kjøpersiden.

For det tredje: mens EU har en fiskeindustri som nok har en viss innflytelse i Brussel, er dette ikke tilfelle i Storbritannia. Mens en industri med ca. 20.000 arbeidsplasser i EU er ingen stor pressgruppe, er denne enda mindre fremtredende i Storbritannia med sine ca. 11.000 heltidsansatte. Fiskerisektoren totalt utgjør 0,05 % av brutto nasjonalprodukt, og den vurderes derfor som relativt uinteressant sett i forhold til andre deler av økonomien (Conversation, March 21, 2018).

For det fjerde: Er det jordbruksvarer som Storbritannia vil kreve som Byttemiddel for fri fiskeimport? Neppe. Denne sektor representerer 10 ganger så stor andel av brutto nasjonalprodukt som fiskerisegmentet, men er likevel med sine 0.6 % helt ubetydelig i nasjonal sammenheng. Her er det viktig å merke seg at Storbritannia har en selvforsyninggrad på 60 % og må således importere 40 %. Jeg må derfor minne om – det som også Sjømat Norge peker på – at vi har «Store utviklingsmuligheter i sjømatnæringen».

Det er ikke «smørberg» eller «fiskeberg» som er fremtidens problemstilling, men hvordan vi skaffer til veie all den maten som jordens økende befolkning trenger. Hvordan kan Storbritannia eksportere store mengder kjøtt, korn, bær og grønnsaker når befolkningen mangler 40 % av maten for ikke å gå sultne til sengs? Med en befolkning på 68 mill. mennesker utgjør dette i tonn, en uhorvelig stor mengde, 12 ganger så stor som Norges befolkning.

Eller sagt på en annen måte, Storbritannia kunne nok heller ønsket seg tollette for produkter som det er overskudd på: ds. helt andre steder enn i handel med landbruks- og fiskeprodukter. Med en parallell til frihandelsavtalen med EF av 1973, ser f.eks. et «vin- og brennevinsbrev» som gir 0-toll for whisky, gin, sherry og typer av vin produsert i Storbritannia å være en bedre opsjon enn et «landbruksbrev». Norge kunne som motytelse få et «fiskeribrev» – som følger opp EFTA-konvensjonens 0-tolll på alle fiskeprodukter.

Geir Adelsten Iversen

Stortingsrepresentant

Senterpartiet Finnmark