– Er Alta IF altaværingenes og finnmarkingenes lag?

– Laget bygger på lokale krefter og lokal historie, skriver Helge Chr. Pedersen.

Christian Reginiussen er ekte Alta IF og fører an med syv scoringer så langt denne sesongen.  Foto: Alta IF

Helge Christian Pedersen har laget en kronikk om Alta IFs posisjon lokalt og regionalt.  Foto: Arkiv

Meninger

Da jeg så Alta IF knuse Kvik Halden 4-1 i Finnmarkshallen sist søndag kom jeg til å tenke på noe jeg arbeida med i doktoravhandlinga mi om idrett og identitet. Innledningsvis skreiv jeg litt om hvordan fotballklubber som Bodø Glimt, Tromsø IL og Alta IF alle har villet være landsdelens lag. De to store har jo kjempet om tittelen i flere tiår, mens Alta litt i skyggen av dem har forsøkt seg på å presentere seg som finnmarkingenes klubb. Mitt inntrykk er at klubben nok ikke helt har lyktes med å vinne hverken altaværingenes eller finnmarkingens hjerter som de har ønsket. Om jeg har rett, hvorfor er det sånn?

At fotball skaper identitet er noe vi til stadighet hører presentert som et faktum. Fotballen kan skape tilhørighet, den kan representere oss og den kan bli en markør for hvem vi er og vil være. Men for at fotballen skal bidra til et steds, en regions, en bys identitet må laget speile stedet og oss som bor der på en eller annen måte. Representasjon må fortjenes og gjenkjennes. Om vi ikke kan kjenne oss igjen i laget og spillerne virker fotballen kanskje mer fremmedgjørende.

I dagens er det mange lokale spillere.  Foto: Utlånt av Torgeir Ekeland

 

Alta IFs herrelag spiller i år som i fjor i allnorsk 2. divisjon (tredje nivå), og klubben har i mange år jobba for å bli altaværingenes lag og finnmarkingenes lag. «Stolthet lengst i nord» skal skapes ved å være «verdens nordligste profesjonelle fotballklubb - i Alta for Nord-Norge», ifølge klubben selv. Bare det å bli Altas lag er utfordrende nok i en bygdeby med veldig sterke lokale tlhørigheter knytta til klubber som Rafsbotn IL i øst, Tverrelvdalen IL i sør og BUL i vest. Alle lokale klubber som har bidratt til å opprettholde rivaliseringer mellom ulike deler av bygda opp gjennom historien også etter at Alta for alvor antok byform og fikk en slags byidentitet. Som BUL'er selv er det ikke før de tre siste sesongene jeg har begynt å se Alta IFs hjemmekamper. Å skulle bli Finnmarks lag er i et sånt perspektiv nærmest uoverkommelig når man tenker på de sterke politiske og polemiske motsetningene det er mellom Alta som vekstsenter og de mindre byene og tettstedene langs kysten og i østfylket. Det er Alta mot røkla. «Alta tar alt» er et mantra som gjentas i veldig mange sammenhenger i lokale medier. I et sånt klima er det ikke enkelt å være en klubb fra Alta med ambisjoner om å forene fylket til et fotballrike.

Men det er håp. Og jeg mener håpet ligger i årets Alta-lag. Et lag med potensiale for å på sikt kunne bli en samlende kraft for Finnmark som representerer finnmarksidentiteten (hva nå den måtte bestå i). 2020-utgaven består nemlig av våre egne. Unge spillere med lokal tilknytning, erfarne stjerner som har kommet «hjem» og arbeidsjern fra både kyst og vidde, øst og vest. Spillere som symboliserer det mangfoldige fylket vi bor i. Spillere med samisk bakgrunn, spillere med kvensk bakgrunn, spillere med norsk bakgrunn, spillere med bakgrunn i andre kulturer og spillere med bakgrunn i kombinasjoner av alle disse kulturene. De kommer fra et fylke som ikke lenger er et fylke i administrativ og politisk forstand, men som i aller høyeste grad er det i identitetsmessig forstand. Finnmarkinger på banen kombinert med lokal trener på benken med en fotballfilosofi og spillestil som kanskje speiler finnmarkingenes selvforståelse – direkte, aggressiv og angrepsvillig.

Årets lag står i kontrast til fjorårets lag, selv om mange av spillerne er de samme. Borte er fjorårets fremmedgjørende amerikanske managernykker og standardfraser, borte er leiesoldater fra England, Spania, Nederland og Bodø på ettårige kontrakter. Borte er den sedate måten å spille ball på med tversoverpasninger og støttepasninger. Borte er spillere og en trener uten noen tilknytning til Alta og Finnmark og ikke minst uten intensjoner om å skape en tilknytning til Alta og Finnmark. Spillere og en trener som kom hit til det ytterste nord for å tjene til livets opphold i verdens nordligste profesjonelle fotballklubb. Men det holdt ikke mål, hverken sportslig eller kulturelt. Det ble kulturkrasj og tidlig avgang for manager Bryant Lazaro. En høyt kvalfisert fotballtrener, men uten nødvendig kulturkompetanse. Det er ikke leiesoldater og manager i slips folk på tribunen i Finnmarkshallen vil ha. Noe klubben nok innså og som førte til endra strategi høsten og vinteren 19/20. Endra til en bærekraftig strategi, en strategi for fotballen, for lokalmiljøet og for Finnmark.

Inn kom trener Vidar Johnsen fra Alta og snakka til lokalmedia på en måte som skapte kontakt og nærhet – noe som bidrar til å skape eierskap til klubben. Inn kom en finnmarksk verdensstjerne nærmest rett fra Premier League (bare med et lengre mellomspill i Tromsø IL først). «Det frista å komme hjem til Finnmark»,  sa vadsøværing Gamsten til VG da han hadde signert. Med seg fikk han også karasjoking og tidligere makker i TIL, Hans Nordbye. To spillere som har kommet hjem for å bidra, for å skape noe, for å bygge noe.

Og det ses fra tribunen. To veteraner som bruker sine ferdigheter og sin rutine til å løfte fram sine medspillere. To som kommuniserer på banen for å gjøre laget rundt seg bedre. Uten stjernenykker. Uten jåleri. På matta ledes laget av en steinhard, kompromissløs og fryktløs kaptein. En kaptein som gjennom sitt spill personifiserer hundre års gruvehistorie i Sør-Varanger. Rundt seg har de altagutter i forsvarsrekka, på midtbanen og i angrep i Håvard Nome, Christian Reginiussen, Svein Ove Thomassen og Runar Overvik.

De har finnmarksgutter i Dag Andreas Balto, Felix Jacobsen og Øyvind Veseth Olsen. Naturaliserte altaværinger som Maris Eltermanis, Magnus Nikolaisen og Vegard Båtnes Braaten. På benken sitter unge Alta-talenter som Hikmat Nazari, Marco Mauno Johannessen, Pål Even Heggelund og Jørgen Brandser Hammari sammen med assistentrenerne Andreas Markussen, finnmarking fra Narvik, og Bård Vegard Balto fra Karasjok. På sidelinja står en som brøler gjenkjennbart og maner til arbeid. Laget bygger på lokale krefter og historie.

Det skaper identitet, det skaper tilhørighet, det skaper kultur, det skaper referansepunkter for publikum. Og det skaper resultater. Alta er nummer to på tabellen uten tap. På sikt kan det også gjøre Alta IF til hele Altas lag og kanskje til finnmarkingenes lag. Men det tar tid med langsiktig og målrettet satsing på lokale og regionale spillere. Det tar tid fordi identitet kan, som resultater, ikke kjøpes. Identitet kan heller ikke vedtas, identitet må bygges, mates og vedlikeholdes.

Helge Chr. Pedersen

Idrettshistoriker, UiT

Norges arktiske universitet

Campus Alta

Altaposten har fått låne innlegget, som først sto på Facebook.