Kontraktskandalen om Nordkapp mellom Fefo og Rica

Kanskje var det RICAS praktisering av Friluftsloven som gjorde at det hastet å undertegne festekontrakten med RICA noen uker før Fylkesmannen for Troms og Finnmark kom med sin avgjørelse om RICAs ulovlige forvaltning av Nordkapp, skriver Knut Bjørn Lindkvist.

Kronikkforfatteren tar for seg det som foregikk da Rica fikk det enkelte mener er tidenes gavepakke fra Fefo.  Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Meninger

Det var en bombe da Finnmarkseiendommen/FEFOs avtale med RICA Eiendom om Nordkapp ble kjent den 3. desember i 2019. Rica Eiendom hadde fått festekontrakt på Nordkapp-fjellet og Hornvika for 99 år, med rett til fornyelse. Avisen Sagat i Lakselv har offentliggjort en serie artikler om saken, basert på dokumenter som advokat Ole-Martin Jensen fra Tromsø fikk rett til innsyn i. FEFO kommer dårlig ut.

Turistikonet Nordkapp har en historie som strekker seg over 450 år tilbake. Vi snakker sannsynligvis om den eldste merkevaren i norsk turisme, og fra 1873 kanskje den største attraksjonen i en voksende norsk turistnæring. Innbyggere bosatt i fiskevær ved Nordkapp skaffet seg inntekter fra turismen fra 1880-årene. For datidens Nordkapp kommune var det derfor et sjokk at Nordkapp-fjellet plutselig ble gitt bort av staten i 1928 til et Trondheims- og Oslo-basert selskap som het Nordkaps Vel. Protestene var sterke den gang, og har vært det senere når kontraktene skulle forlenges. Den første kontrakten ble fornyet i 1957.

På 1990-tallet begynte det å bli klart at noe var galt. Monopoler tar seg ofte til rette. De etablerer allianser og får til uheldige sosiale relasjoner med lokale spillere. Heller ikke er de innovative over tid. De menneskene som satt i styret for Statskog (datidens eiere av Nordkapp og Finnmark) i 1994 og i 1997, mente øyensynlig at det ikke var heldig at ett selskap, Nordkaps Vel og dets etterkommere skulle forvalte hele Nordkapp-platået. I alle fall burde den statlige særbehandlingen opphøre overfor et ikke-ideelt kommersielt selskap. Da en ny kontrakt med nye drivere på Nordkapp ble utformet i 1994, sa derfor styret i Statens skoger i realiteten nei til ett selskaps totale dominans. Fra nå av skulle festekontrakter bare fornyes for arealer som var «bebygde eller opparbeidede» (alle uthevinger i artikkelen er mine). Dessuten skulle bort-festeren, FEFO i dag, stå «fritt til å fastsette festevilkår.» Det siste betød at bort-festeren kunne fastsette festetid, festepris, regler for eller forbud mot forlengelse, mot overdragelse og så videre.

Dessverre ble så Finnmarksloven, med selskapet FEFO opprettet i 2006, skjebnesvanger for Nordkapp. Noe av det første FEFO gjorde, var å undergrave forståelsen av festekontrakten fra 1994. I februar 2008 skriver FEFO ved eiendomssjefen Sverre Pavel at de daværende festerne på Nordkapp (som var RICA Eiendom fra 1997) har rett til forlenget feste «…for de arealene som er opparbeidet og bebygd». Nå er det ikke snakk om «bebygde eller opparbeidede» arealer, men både og, ja takk, begge deler.

I 2015 ble så hoved-mekanismen for FEFO’s seinere fatale behandling av Nordkapp rigget til, nemlig evighetsstrategien, hvor man ikke skal selge, men leie ut arealer i Finnmark og sikre FEFO inntekter for «evigheten». Når egen inntjening blir hovedmålet, og ikke en rettferdig forvaltning til beste for Finnmarks innbyggere (paragraf 1 i Finnmarksloven), kan mye galt skje. Som det gjorde.

I 2018 utløp Nordkappkontrakten fra 1994 for RICA Eiendom. Etter hvert som kontraktsfornyelsen nærmet seg, kom flere meldinger om en leietaker RICA som hele tiden unnlot å rette seg etter norsk lov i sin forvaltning av Nordkapp-platået. Friluftsloven tillater ikke at inngangsbilletten til et friluftsområde beregnes slik RICA gjorde, etter hvor store avkastninger RICA ønsket av sine kommersielle investeringer her. I løpet av sin 20-årige leieperiode hadde RICA tatt inn flere hundretalls millioner ulovlig ved å bryte Friluftsloven med for høye inngangspriser. Men FEFO forberedte ny kontrakt ved å hente inn informasjon direkte fra sin kontraktsmotpart RICA. Dokumentene som er framkommet i år, bekrefter dette.

Da RICA i mars 2017 sjøl skrev at 1994-kontrakten gjaldt «….. bebygde eller opparbeidede arealer», skjedde denne avklaringen på et RICA-møte i Alta hvor FEFO-administrasjonen deltok. I stedet hevdet RICA at driveren av Nordkapphallen (RICA ved deres leietaker Scandic) måtte ha ansvaret for hele Nordkapp-platået. Videre antydet RICA at ny kontrakt skulle gjelde i 80 år selv om Tomtefesteloven bare krever dette for tomter til fabrikk eller forretningsbygg når festetiden ikke er oppgitt på forhånd. Dermed var kravet i 1994-skjøtet om å velge mellom «bebygde eller opparbeidede arealer» i realiteten nettopp blitt til et krav fra RICA om «ja takk, begge deler». Og lenge.

I den nye kontrakten fra desember 2019 på 99 år, med rett til forlengelse, fikk RICA gjennomslag også for andre av de målsettingene de presenterte i 2017-møtet. FEFO aksepterte at kravet om lang leietid ble gjort gjeldende for friluftsområdet! RICA fikk dessuten alle de viktigste arealene på Nordkapp og Hornvika, og kontroll med de delene av Nordkapp-platået hvor mulige konkurrenter kunne tenkes å etablere seg. Første og siste kontraktutkast kom fra RICA.

Hadde man erkjent at Nordkapp var et ikonisk turistfjell og ikke en forretningstomt utenom Nordkapphallen, at lokalbefolkningen forgjeves hadde ønsket større lokal styring siden oppstarten, at kommunen faktisk ba FEFO om å vente til ny arealplan forelå, men også at forvaltningen skulle følge Friluftsloven, hadde man kanskje ikke kommet i den uheldige stillingen som man gjorde. Kanskje var det RICAS praktisering av Friluftsloven som gjorde at det hastet å undertegne festekontrakten med RICA noen uker før Fylkesmannen for Troms og Finnmark kom med sin avgjørelse om RICAs ulovlige forvaltning av Nordkapp. FEFOs forståelse både av Tomtefesteloven, Friluftsloven, historien i Nordkapp-saken og lokalt demokrati, gir en ubehagelig følelse for framtiden med FEFO i Finnmark.

Til slutt en merkelig konsekvens av Nordkapp-kontrakten som muligens er utilsiktet, men uansett alvorlig. I kontraktens side 3 vises til at arealplanen for Nordkapphalvøya ikke er ferdig. Leieprisen kan muligens måtte bli reforhandlet. Man aksepterer tydeligvis justering av leieprisen hvis de politisk bestemte rammebetingelsene endres til det verre for leietakeren. Men skulle de nye rammebetingelsene bli endret på nytt igjen, gis «…den annen part rett til å kreve festeavgiften justert tilbake dersom endringen som begrunner justeringen bortfaller.» Man håper med andre ord på nye politiske makthavere i Nordkapp kommune ved seinere valg som kan hjelpe FEFO å «justere» gårsdagens politikk tilbake til «gamle dager». Selvfølgelig vil FEFO også blande seg inn i lokalpolitikken i Nordkapp, og unnser seg ikke for å stimulere til fortsatt splittelse i befolkninga.

Knut Bjørn Lindkvist