– Det er visst ikke bare den gamle bilen dagens samfunn vil avskilte

Skribent Linda Tangen skildrer digitaliseringen av samfunnet i denne korte fortellingen.

  Foto: Bjørn Martin Lyng

Meninger

Han mumlet registreringsnummeret mot asfalten mens han gikk forsiktige, men bestemte skritt mot det nye praktbygget.
Han kjente godt de skarpe skiltkantene i handgropa, men det fikk så være.

Det skulle smerte å ta farvel med en god venn.

Kanskje Iris hadde hatt rett, kanskje burde han ikke tatt sorte strømper i sandalene? Riktignok var det sommer, men det kunne trekke kaldt, og de gamle føttene hans egnet seg ikke akkurat for visning i byen.
Nei, det var godt han ikke hadde hørt etter.

Martin hadde pyntet seg denne mandagen. Nystrøket skjorte med fine grå striper, og blanke hvite knapper. Han hadde fått den til jul for et par år siden. Iris hadde påstått det var ti, men ja, ja, nå først var riktig anledning.
Han hadde kjemmet det hvite håret nøye, og lagt det pent til venstre.
De fleste menn på hans alder hadde ikke mye hårfint å skryte av, men det hadde han.
Han dro kammen opp fra baklommen, og dro den gjennom luggen en gang til.
Den gamle shortsen, og det slitte brune beltet hadde han glatt innrømmet ikke var fullt så strøkent lengre.

– Herregud da mann!
Iris hadde slått hendene sammen, og stønnet oppgitt når han kom ut av badet. Han smilte triumferende.
Hun fikk bare stønne. En viss bestemmelsesrett hadde da selv gifte menn. Dessuten følte han seg trygg i den gamle khaki-shortsen. Respektabel lengde, og med dype lommer som perfekt rommet alle remediene hans.

Han ble stående å kikke på de enorme speilblanke vinduene.
Mang en fugl måtte da ha endt sine dager allerede? Han kunne ikke skjønne annet.
Så mye folk det stod utenfor?
Hadde de ikke åpnet? Jo, klokka var over ti, de måtte da være åpne nå.

Døren ga ikke etter en millimeter når han dro i den. En hyggelig ung gutt møtte det spørrende blikket hans.
– Har du bestilt time?
– Hæ? Hva sa du? Bestilt time? Nei, det har jeg da ikke?
– Her må du ha avtalt time for å komme inn. De åpner bare døren for de som har det.
– For å levere inn bilskilt?
Martin sukket, og satte seg forfjamset på benken ved inngangen.

– Hvordan ordner jeg meg time da?
– Det står på døra. Du må gå inn på www.statensvegvesen.no. og velge timebestilling.
– ww..hva for noe? Kan jeg ikke ringe?
Den unge gutten forklarte vennlig at det eneste han ville møte ved å ringe, var en svarer med samme beskjed.

Enda en gang hadde Iris vært i forkant, men det hadde han ikke tenkt å fortelle henne.
Hun hadde insistert på at han skulle kjøpe en sånn smart-telefon, og at de skulle prøve å finne ut av det der internettet.
Internett? Bare ordet var uforståelig.

Han strøk fingrene sakte over U, X, 3, 8,0,4 og 0.
Stabelen med klistreoblater mellom bokstaver og tall, vitnet om en svunnen tid. Martin sukket tungt, og reiste seg. Han peilet retning tilbake til busstasjonen.
Den unge gutten kom løpende etter han.
– Skal jeg hjelpe deg å bestille time? Gutten trykket med kjappe fingre på den smarte telefonen sin.
Få minutter etter var avtalen på plass. Fredag kl.12.

– Ikke spør, sa Martin stille da den samme bussjåføren som hadde ønsket han velkommen om morgenen, kikket på skiltene han fortsatt bar på.
Etter en time kunne han igjen sette beina på trammen hjemme.

– Godt du er hjemme! Jeg har vafler og fersk kaffe! Iris kvitret over vaffeljernet
– Men hvorfor så molefonken?
– Martin da, du er ikke en liten anelse overdramatisk nå? Visstnok har vi hatt mange fine turer i den bilen, men nå er den avskiltet og vi må gå videre.
– Jaha...
Martin dro fram skiltene han holdt bak ryggen, og satte de opp mot kjøkkenveggen.
Iris fant det best å ikke si noe.

Den gode lukten av vafler, og det medfølende smilet til Iris tok en anelse av brodden.
Han satte seg ved kjøkkenvinduet, og lot blikket henge over laksenota, som vugget langsomt i fortøyningen.
– Det er visst ikke bare den gamle bilen, dagens samfunn vil avskilte.

Hjerteskribenten Linda Tangen