Virkningen av fiskeripolitikk

Fra 1990 til 1993 levde fiskerne under en tvangstrøye som tok knekken på hundrevis av familier langs kysten, skriver fisker Torbjørn Olsen.

Torbjørn Olsen.  Foto: Magne Kveseth

Meninger

Det kan være interessant og repetere det som skjedde og virkningene det fikk.  Som kjent innførte Brundtland-regjeringen med stor motstand fra erfarne fiskere kvote fra 1. januar 1990. Begrunnelsen var at torskebestanden i Barentshavet var på et lavmål. Sannheten var det motsatte. Dårlige rådgivere.

I januar 1985 fikk Vest-Finnmark sin første selinvasjon etter 11 år på Øst-Finnmark. Spesielt i 1985 t.o.m. 1988 var havtemperaturen i Barentshavet 5 grader lavere enn normalt. Det var matmangel i Barentshavet, torsk, lodde og ungsilda trakk vestover i havet utfor Island. Island opplevde ett lodde og torskefiske som aldri før. I februar 1989 kommer torsken og lodda tilbake mot norskekysten i store mengder fra Torsvåg i vest til russegrensa. Alt lå til rette, godt vær og fisken tilgjengelig på alle bruksarter. Totalkvantumet av torsk ble oppfisket allerede 18. april, noe som aldri hadde skjedd før.

Det var politisk bestemt at det ikke skulle fiskes lodde, sjøl om havet kokte av lodde og industrien på land tapte store summer. Likevel skjer det som kom som et sjokk på fiskerne. Først januar 1990 innførte regjeringen kvote som begrenset fiskernes årsfangst ned til 15-20 % av det normale kvantum, og bare med en forskrift ikke med en lov. Jeg har kalt det en forbannelse fra dag 1. I perioden f.o.m. 1990 t.o.m. 1993 levde fiskerne under en tvangstrøye som tok knekken på hundrevis av familier langs kysten. Det var store mengder torsk fra og med Lofoten helt øst til russegrensa i alle disse årene. Det var den andre Gro-tabben. Altaelva var tabbe nr en, den tredje var et forsøk på nytt EU-medlemskap.  Alt dette er kjent fra før som en veldig vond historie, helt fram til vi fikk en ny regjering i 2003, nemlig Bondevik 2. Kjell Magne Bondevik overtok regjeringsmakten i 2003 og videreførte fiskeripolitikken med en høyrestatsråd.

Det ble innført strukturering, det vil si i store trekk at en båt som hadde bare en kvote fikk flere kvoter på samme båt. Etter en tid ble det lovlig å selge kvoter som vedkommende hadde fått av myndighetene (Staten). Når en bankmann med lang erfaring når det gjaldt finansiering av fiskebåter blir fiskeristatsråd, skjer det mest finurlige og dristige som noen gang har skjedd i historien i Norge. Nemlig en kvote med et visst antall tonn fisk som svømmer i havet blir omgjort til sikkerhet for både egenkapital og lån. Statsminister Bondevik visste meget godt at han hadde en statsråd fra en fiskerfamilie, og ringte det ikke en klokke i hans hode og i resten av regjeringen? Ble habiliteten vurdert før forskriften ble godkjent i statsråd eller på embetsmannsnivå? Var det ikke folk (økonomer) som forsto at dette var en ny finansieringsordning som aldri hadde eksistert i Norge i noen andre næringer? Ble det satt settestatsråd under behandlingen?

Eller var dette noe som hele regjeringen stod helhjertet bak og godkjente? Dette er noe som i høyeste grad bør ses i sømmene. Har jeg rett, er det og riktig at fiskerne i 17-18 år har hatt fisken i havet som en privat sikkerhet i bankene, som har brakt dem til milliardærer. Som kan telle både 3-4 milliarder i kvoteverdi på en familie. Er disse milliardene skattbar, eller brukes de bare til innvestering for å knuse de som er lavere i hierarkiet?

De får rentefrie lån i 5 år for å kjøpe kvoter og selge når prisen er på topp. I programmet «Da vi styrte landet» var Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik skjønt enig om at da var det aldri noe bråk og kjefting. Bondevik er jo i den situasjon at han kan lettere enn andre få tilgivelse dersom han har gjort feil.

  Disse to har satt dype spor etter seg, spesielt på fiskeri. Trygve Bratteli ville absolutt ha oss inn i EEC i 1972, nå EU. Hadde han lykkes, så har han invitert spanske, portugisiske, engelske og ikke minst tyske trålere i det som har blitt EU-hav, alt norsk hav. Tyskland hadde under planlegging to fabrikktrålere på 3000 tonn hver utstyrt med flytetrål med en kapasitet på 1000 tonn i døgnet samt en mindre trålflåte. Samarbeidet med Russland har gått i oppløsning. Den nye fiskeriministeren skriver om himmel og helvete i fiskerinæringen til Altaposten. Ja, vi som kjenner denne næringen vet vel bedre enn han hva som går bra og ikke. 

Hans syn på fakta, om at noe går til helvete, rekker kun til nesetippen hans og knapt nok det. Han avslører sin forakt for ungdommen som vil inn som fiskere i næringen, og henviser til åpen gruppe i noen år for å bygge egenkapital for kjøp av kvote. Kr 300,000,- pr år, det trengs 7-10 millioner. Vi lever godt uten slike fiskeriministre. Det er bare en utgift for Erna Solberg. Før 1990 hadde fiskerimyndighetene politisk styring over fiskerinæringen. Totalkvantumet var fordelt mellom trål-hav og kystflåten under 28 meter (kalt den konvensjonelle kystflåten) allerede ved årsskiftet, slik at alle grupper visste hva de skulle forholde seg til når det eksempelvis gjaldt nyinvesteringer. Etter Gro og Bondevik-dynastiet ble alt snudd på hodet og ute av kontroll.

Det eneste som fortsatt var som før var landbrukspolitikken der landbruket må forhandle med staten som tidligere. I fiskerinæringen ble det slik at Staten må forhandle med milliardærene, som fikk kontroll over fiskeressursene, som ble omgjort til bank for de sterkeste. Milliardærene har de siste 17-18 årene fått muligheten til å knuse de dem ikke liker, nemlig de svakeste, og det er den minste kystflåten fra syd til nord.

Fiskebåt smører Norges Fiskarlag opp etter veggen og får det som de vil. Fiskeridirektøren, som er statens høyre hånd i forhandlingene, bare skriver under protokollene. Kystfiskarlaget og Sametinget sitter igjen som svarteper. Det er bare i et diktatur at ingen kan gå konkurs i en næring, unntatt de små som blir avspist gang etter gang, og til slutt må gi opp. I 2020 ble kvotegrunnlaget i lukket gruppe under 11 meter avspist med 25 %. Fisk som ble løftet opp til de store gutta etter som de ønsket. Mange av de store har en jungel av kvoter som de ikke har dager nok i året til å fiske sjøl.

De leies ut til andre der 25-30 % går direkte på konto uten at de har sett en fisk. Da kan fiskeriministrene reise rundt i landet og fortelle at det er god lønnsomhet i næringen.  I forhandlingene med Russland har Norge 50 - 50 % av den nordatlantiske torskestamme på deling hvert år. Russland har over lengre tid akseptert at Norge får i tillegg fiske 22 tusen tonn kysttorsk som alltid har hatt sitt vandringsmønster i fjordene og ut mot 6 mila. Også denne klatten har de sterkeste grafset til seg, selvfølgelig.

Disse 22 tusen tonn var det naturlig og dele 50-50 % på lukket gruppe under 11 meter og åpen gruppe. De som spesielt trenger et løft i kvantum. Da kunne Ingebrigtsen med litt mer hold i virkeligheten anbefale ungdommen og bygge seg opp til en fortjent plass i lukket gruppe. Dette bunnråtne regime er det bare politisk makt som kan endre på med en annen farge enn nå, tydeligvis etter det siste spetakkelet om fisken.

Er Fredrik Solvang og andre økonomi-debattanter flinke nok til å debattere fiskeripolitikken og det samme politikerene?  Reduser kvantumet til de store og la noen gå konkurs, og la kvoten bli igjen i banken. Har Oslo-pressen vært for dumme til å snakke om Gro og Kjell Magne? Hvorfor har de vært fredet så lenge?

Torbjørn Olsen, fisker