Pengene burde gå til kommunene

I utgangspunktet skulle man tro at når «statens jord» rettmessig skulle leveres tilbake til innbyggerne, var lokalsamfunn eller kommuner de beste mottakerne av denne jorden, skriver Knut Bjørn Lindkvist.

Illustrasjonsbilde fra en av forskerne, Auguste Mayer, som fulgte den franske La Recherche ekspedisjonen, blant annet til nordområdene i 1838, og her til en sameleir ved Nordkapp.  Foto: Auguste Mayer

Knut Bjørn Lindkvist 

Meninger

Det er nettopp kommet en oppsiktsvekkende artikkel av professor Øyvind Ravna hvor han hevder at «Den tidligere umatrikulerte grunnen i Finnmark (var) Jordfellesskap framfor statlig eiendom» . Artikkelen er meget leseverdig og anbefales. Forhåpentligvis vil artikkelen få betydning for den framtidige forvaltningen av Finnmarkseiendommen, eller 95 prosent av arealet i Finnmark som var forvaltet av Statens Jordsalgskontor fram til 2006.


Hevder staten aldri eide grunnen i Finnmark

Oppsiktsvekkende forskning om jorddelingen i Finnmark i 1775.


Finnmarkseiendommen forvaltes i dag av Fefo, en merkelig konstruksjon, innsatt av Den norske staten. Fefos grunnlag hviler nettopp på forestillingen at det man fra 1863 har ment var Statens jord, skal forvaltes til beste for innbyggerne i Finnmark (§ 1). I utgangspunktet skulle man tro at når «statens jord» rettmessig skulle leveres tilbake til innbyggerne, var lokalsamfunn eller kommuner de beste mottakerne av denne jorden.

Slik ble ikke resultatet. I stedet fikk man i 2006 denne merkelige konstruksjonen Fefo, og ga den i virkeligheten lov å kolonisere Finnmark. Siden 2015 har Fefo forvaltet sin eiendomsportefølje i et evighetsperspektiv. Ikke selge, men bare leie ut verdifull eiendom. I løpet av 14 år har man bygd opp en stab med 37 godt betalte medarbeidere, og spart opp til en egenkapital på 105 millioner ved å være meget påholden med utdeling av sitt overskudd. Etter at turistattraksjonen «Nordkapp» nå er solgt i et evighetsperspektiv for 3,5 indeksregulerbare millioner pr år, er sparebeløpet økt med omlag 50 prosent årlig.

Forskningen til professor Ravna tilsier også, etter min mening, at heller ikke Nordkapp har vært statlig eiendom noen gang, og følgelig ikke burde vært i porteføljen til Fefo. Hornvika og Nordkapp-platået har i turistsammenheng dessuten vært forvaltet av lokalbefolkningen og Kjelvik kommune (nåværende Nordkapp kommune) fra 1880-årene. Man finner også spor av lokal aktivitet på Nordkapp-platået med fremmede besøkende helt fra slutten av 1820-årene. Både før og etter den tid var Magerøya tatt i bruk av reindrifts-samer og fiskeribefolkninga fra hele regionen.

Kjelvik kommune (nåværende Nordkapp kommune) tok seg årlig betalt for materialhjelpen de ga Stoppenbrink som drev champagnepaviljongen på Nordkapp fra 1891. Han betalte dessuten formuesskatt og inntektsskatt til kommunen. Kjelvik kommune ga også tillatelser til folk fra Skarsvåg til kafédrift. Kommunen tillot at kai ble bygd i Hornvika like før Nordkaps Vel fikk monopolet i 1928 av staten. Hele forhistorien til lokal drift av Nordkapp-platået ble da satt til side av Staten. Kommunen protesterte i 1928, og senere igjen mot denne tvangsbygslingen ved alle (!) avgjørende hendinger knyttet til fornyelsen av Nordkaps Vels monopol. Samtidig har Nordkapp kommune gjort store investeringer for å fremme turisttrafikken til Nordkapp, blant annet bygd veien fram til platået i 1956.

At Fefo tydeligvis ikke har kjent til, eller bare latt være å ta hensyn til legitimiteten i forhistorien og disse protestene, sier hvilket nivå Fefo drives på når man samtidig lar et «utleieselskap» i Oslo få lov til eie Nordkapp i nye 99 år og lenger. Ikke bare det, helt fra Fefo ble opprettet har de drevet og flørtet med Rica eiendom, og lovet dem ny bygsling over større områder enn kontrakten tilsa. Slik oppfyller Fefo målparagrafen i Finnmarksloven om forvaltning til beste for innbyggerne i Finnmark, samtidig som de samler penger til stadig større egenkapital og «pengebinge».

Knut Bjørn Lindkvist