Kvikkleire-skredet på Kråknes: Noe å ta til etterretning?

Hvor stort er egentlig problemet i Alta? Er det egentlig noe vi kan gjøre med det, spør geolog og altaværing Vegar Einvik Heitmann.

Skredet på Kråknes har skremt mange. Hvordan er situasjonen i Alta for øvrig?  Foto: Hanne Larsen

Vegar Rinvik Heiitmann.  Foto: Arkiv

Meninger

Å se hele landskapet på Kråknes gli ut i havet med hele bebyggelsen på har aktualisert kvikkleireproblematikken i Alta for alvor. Hvor stort er egentlig problemet i Alta? Er det egentlig noe vi kan gjøre med det?

Det store isdekket som hadde ligget over Skandinavia under siste istid førte til at hele landmassen, og skorpen denne ligger på, ble dyttet ned inn mot jorden. Ved slutten av istiden for omkring 10 000 år siden smeltet de store isdekkene bort slik at havet steg på samme tid som landmassen sakte begynte å stige opp igjen. Dette førte til at havet sto omkring 75 meter høyere i Alta på denne tiden, og områder som Mattisdalen, Eiby, Gargia og Tverrelvdalen var fjorder. Komsafjellet lå som en øy utenfor disse fjordene, mens de små oppstikkende bergknausene ved steder som Galgeberget lå som små skjær i sentrumsområdet som ellers utgjorde et grunt havområde med en dybde på omkring 20 til 30 meter. Isens langvarige skuring av landskapet innover Finnmarksvidda hadde lagt igjen store løse masser som nå ble fraktet av de ulike bekkene og elvene som rant ned mot Altafjorden; masser som besto av, blant annet, finkornede leirpartikler. Disse små partiklene består av små tynne flak som har en utrolig lav egenvekt og som lett kan fraktes med vannet, lettere enn for eksempel sand som består av langt større partikler og derfor krever mer energi for å bli flyttet på. På steder som i den skjermede indre delen av Altafjorden, der morenemassene på Sandfallet nesten stakk opp og utgjorde en sandrik grunne som hindret større bølger å treffe lenger inn i fjorden, ble store mengder leire avsatt i det salte sjøvannet. På andre steder i fjorden der bergnabber sto opp eller dannet høyder ned i havet kunne også leire bli avsatt dersom strømforholdene lå til rette for det. Steder som Storvik, Kråkvik, Melsvik, Jansnes, Talvik, Toften eller Storekorsnes er slike steder.

Når isen smeltet raskt og ble helt borte for omkring 8000 år siden føyk landet opp i en rasende fart de første hundre årene og strandlinjen i Alta sentrum ble raskt forskjøvet ned til omkring 25 moh. Dette må ha gitt en enorm hyppighet i skredhendelser lik den vi nylig fikk på Kråknes ettersom leire som er avsatt i saltvann ikke er stabil når den kommer opp av havet og saltet som holder leirpartiklene sammen, som et slags lim, blir vasket vekk av ferskvann fra regn og snesmelting. Ved den påfølgende landhevingen de siste 6000 år har nok mange slike skred inntruffet. På en rekke steder i Altafjorden kan man da også se antydninger til at det «mangler» landmasser; hvor er resten av Tollevika? Er det den som ligger utenfor vika? Eller: hvorfor er det store rasgroper på sørsiden av Nyland?

Det teoretiske grunnlaget for å forstå hvordan et skred utløses er egentlig ganske enkelt: jordas gravitasjonskraft sørger for at alle masser dras inn mot senteret på jorda; masser med høy tetthet dras lenger inn enn masser med lav tetthet. Partikler som leire vil altså falle lenger ned enn vann og vil dermed alltid «søke» mot å falle dersom de ligger høyere opp enn de «bør». Det er kun det som kalles «kohesjon», altså evnen til å være bundet sammen med seg selv, som holder leire sammen. I tillegg vil friksjonen mot de underliggende massene og eventuelle landformer som fast fjell eller andre masser som utøver et mottrykk på leira forhindre at den flytter på seg. Vi ønsker altså helst at leira skal ha masse salt i seg slik at den har god kohesjon. Vi ønsker også at leira ikke er våt slik at den ikke glir på underlaget eller at saltet vaskes bort. Til sist er det fint om landformene rundt er av en slik art at de er av fast fjell eller noe annet; slik er det med de store kvikkleireområdene i Tverrelvdalen der Fossenakken nederst i Mardalen er en stabiliserende faktor. Erfaring viser også at de aller fleste kvikkleireskred skjer i områder der helningen er over 4 grader; altså ønsker vi ikke at elveerosjon eller andre naturlige prosesser skal endre på dette.

Problemet er likevel at de naturlige prosessene alltid vil endre på disse faktorene. Elva og havstrømmene vil erodere og gjøre enkelte terreng brattere. Regn og snesmelting vil vaske ut saltet og ødelegge kohesjonen i leira. Landet vil fortsette å stige og helningen vil gradvis øke.

Derfor er kvikkleireskred relativt «vanlig» i Norge. I Alta kommune er det kun 5 år siden det gikk et mindre skred i forbindelse med utbedringen av E6 (for maskiner øker trykket på massene eller endrer på stabiliteten under arbeid) ved Duggelv sør for Talvik. I 1975 tok også et annet leirskred tre menneskeliv og rev med seg både kai og fiskebruk i Store Lerretsfjord. For mange er det for lenge siden til at vi som samfunn husker hvor farlig kvikkleira er i kommunen vår. I 2011 viste en rapport fra Norges Geotekniske Institutt at hele 46 områder ble kartlagt til å være særlig utsatte, blant annet Alta Sentrum; der var ikke engang Kråknes tatt med. Enhver entrepenør som har hatt gravejobber i Alta vet det også; graver du på Toften, i sentrum, i Rafsbotn eller Tverrelvdalen vil den såkalte «blåleira» flyte ut.

Hva som var den utslagsgivende årsaken til at det ble Kråknes «sin tur» vil forhåpentligvis NVE avdekke. Inntil videre kan vi i alle fall spekulere, i etterpåklokskap, omkring enkelte trekk ved stedet som gjorde det utsatt. At det var leire i jorda der viste nok flere av de med tilknytning til stedet; to av de meldte jo også ifra om en mindre utglidning noen dager før. Det er da også tegn på tidligere utglidninger dersom man studerer topografien på vika; særlig den nordøstlige delen mot det lille eidet til Kråknesholmen ser ut til å ha vært større. Dette har likevel ikke hindret folk å bo på stedet; på delen som gikk til havs forsvant også en gårdshaug (kulturlag etter lang tid med bosetting) på flere meters tykkelse med; trolig så gammel som 1500 år. Leira på Kråknes lå også på en større bergnabb, Storhaugen, i øst, hvilket vil si at nedbørsmengden blir større enn andre steder ettersom regn og sne gjerne slår inn fra vest. Når leira ligger slik til kan vannet trenge ned fra bergnabben og det vil øke sannsynligheten for at saltet blir vasket ut i en større del av leira. I vinter har vi hatt store snemengder; hvilket jo isolerer bakken og hindrer tela å sette seg i tillegg til å utøve en langt større belastning enn «normalt» på hele området. Når denne sneen tinte og noen mindre regnskurer skylte over stedet var det ingen kohesjon igjen i leira og den vannmettede leira var klar for å bli «såpeglatt». Det vi kaller «poretrykk», altså hvor mye press vannet utøver på leirpartiklene, må også ha økt som følge av dette.

Kråkneset har også en helning på omkring 15 grader ned mot sjøen, avhengig av hvor du måler; altså langt over 4 grader. Dette fører oss inn på den siste og utløsende faktoren for selve skredet; hvorfor startet det i den nordre delen? Grunnforholdene utenfor den nordre delen gjør nemlig det hele enda litt verre. I Altafjorden får vi typisk bølger inn med nordvesten. I vika ved Kråknes fører dette til at bølgene eroderer lett på den nordre del av vika og flytter masser mot Flatstrand; noe som gir en enda større helning i nord og øker sannsynligheten for utløsning. Man kan for eksempel se det samme i Melsvika ved Skjæran eller ved den nordøstlige delen av Talviks bukt nær Jansnes. Kvikkleira vil finne stedet med minst mottrykk som utløsningsstedet før resten av massene følger med.

Men hva nu? Er det ingenting vi kan gjøre? Må vi bare gå å vente på neste skred?

Det er enkelte ting som kan gjøres; til tross for at naturen også vil gå sin gang. Man må unngå at kohesjonen svekkes; det kan gjøres ved god drenering og ved å tilføre salt i grunnen. Man må unngå at helningsvinkelen blir for stor; derfor bør man hindre erosjon om mulig og vurdere utfylling ved utsatte steder for å forhindre høydeforskjellen. Kartlegging er selvsagt en svært viktig forutsetning slikt arbeid og det er min erfaring at NVE har særdeles dyktige fagfolk; jeg tror likevel det er alle som jobber til daglig med graving i massene som er nøkkelen til en bedre risikohåndtering opp mot kvikkleireproblematikken.

Statistisk sett er det kanskje noen år til neste skred kommer; dessverre bryr ikke alltid naturen seg om statistikk.

Vegar Einvik Heitmann\u0009\u0009\u0009\u0009\u0009\u0009

Geolog og Altaværing