Nasjonalparkstyret, privat eiendom og samerett

Sagat-redaktør Geir Wulff svarer Seiland nasjonalparkstyre i dette innlegget.

Redaktør Geir Wulff i Sagat.  Foto: Sagat

Meninger

Det har åpenbart falt Seiland nasjonalparkstyre tungt for brystet at Ságat har satt fokus på det forrige styrets rettsstridige pålegg om at all bebyggelse skal fjernes fra en gammel privat eiendom på Straumsnes i Jøfjorden på Seiland i Hammerfest kommune. Dette under trussel av tvangsmulkt på 1.000 kr per dag.


Kalte nasjonalparkstyre for naziparkstyre

En lederartikkel i avisa Sagat blir møtt med sterke reaksjoner.

 

Byggesaken på Seiland

– Grov og tendensiøs, mener nasjonalparkstyret.

 

Eiendommen Strømmen har vært sammenhengende lovlig bebygd i minst 120 år og har i enda lengre tid, gjennom flere århundrer, vært eid og brukt av en sjøsamisk familie som tilhører urfolket i området. Selv ikke nazityskerne klarte å fjerne all bebyggelse i november 1944, takket være en styrelse fra «oven».

Ságat trykket 12. mai to artikler hvor rivepålegget belyses grundig med bakgrunn i historiske dokumenter, grunnbok, matrikkel, matrikkelkart, nasjonalparkstyrets saksprotokoll med vedlegg samt klageskrivet fra advokat Hans Hoffmann på vegne av de sjøsamiske rettighetshaverne. Dessuten har vi trykket et intervju med en av de direkte berørte, snart 93-årige Emma Johannessen på Nordre Seiland, som er dypt fortvilet over overgrepet hun er utsatt for.

Dagen etter, 13. mai, trykket vi en leder med tittel «Naziparkstyret på raid i Seiland», hvor vi kommenterte saken sett fra vårt ståsted. Den kritikk som fremkommer i lederartikkelen er rettet mot saksbehandling og rettsanvendelse i nasjonalparkstyrets møte hvor tvangspålegget om riving ble vedtatt. Kritikken rammer kun deltakerne i denne avstemningen. Styremedlemmer som ikke deltok, og nye styremedlemmer som er tiltrådt i ettertid, er selvsagt ikke adressater for kritikken – med mindre de skulle velge å stille seg bak det fatale overgrepet.

Det nye nasjonalparkstyret ved Kjetil Romsdal, Brita Julianne Skum, Sigurd Jentoft Pedersen, Geir Ove Bakken og Karl-Tore Andersen har et motsvar i Ságat for 15. mai og altaposten.no for 16. mai. Av disse fem deltok kun Sametingets to representanter Romsdal og Skum i rivemøtet, som vår kritikk er retta mot. Nettopp fordi Sametingets folk skal representere urfolket, kan i alle fall ikke de tillate seg å opptre som judaser eller quislinger i forhold til samiske rettigheter.

I motsvaret beskyldes Ságat for faktafeil uten at dette konkret påvises. Vi må bestemt tilbakevise den udokumenterte påstanden. Tvert om har vi gitt en balansert og grundig fremstilling av de vesentlige forhold i saken, basert på notoriske og etterprøvbare kilder, og deretter vurdert saken med samiske øyne i lederartikkelen. Motsvaret bærer for øvrig preg av manglende faglig kompetanse i eiendomsrettslige og samerettslige spørsmål, med dertil hørende rettsvillfarelse.

Nasjonalparkstyret burde vite at ethvert offentlig organ har en lovpålagt plikt etter forvaltningsloven til å sørge for at enhver sak er tilstrekkelig opplyst før vedtak fattes. Pressen må dermed kunne forutsette at saksprotokollen er dekkende, slik at et offentlig forvaltningsorgan ikke har krav på samtidig imøtegåelse til egne vedtak eller samtidig tilsvar til tilsvar til forvaltningsorganets eget vedtak.

Det er ingen tvil om at både saksbehandlinga og rettsanvendelsen er under enhver kritikk. Saken ble avgjort på et lukket og hemmelig telefonmøte den 24. oktober 2019. Nasjonalparkstyret påstår at saken ble unntatt offentlighet av «personvernhensyn». Det er mere sannsynlig at hemmeligholdet var motivert for å forhindre demokratisk innsyn fra pressen og allmennheten for øvrig.

Ifølge møteboka brukte styret 4 minutter på å realitetsbehandle tvangspålegget per telefon. Det gir uvilkårlig inntrykk av uforsvarlig saksbehandling. Saken blir enda verre når det nå opplyses at saken var behandlet på et tidligere møte og man i telefonmøtet «sto fast på vedtak om retting» fordi uttalelsen fra tiltakshaver angivelig ikke inneholdt «nye vesentlige opplysninger». Inntrykket av standrett forsterkes dermed kraftig. Her har det gamle styret bestemt seg på forhånd og innhentet en partsuttalelse som et skuebrød man ikke tar tilbørlig hensyn til.

Etter ILO-konvensjon nr 169 om urfolks rettigheter og gjeldende konsultasjonsavtale plikter statlige myndigheter å gjennomføre konsultasjoner med det samiske urfolket før det fattes vedtak som berører deres rettsstilling. Det sjøsamiske familiesameiet Strømmen er åpenbart en direkte berørt samisk part som må respekteres og ivaretas. Her burde det både vært gjennomført felles befaring og vært avholdt formelle konsultasjoner i en god tone med mål å bli enige for å oppfylle denne rettsstandarden. Dette er åpenlyst brutt. Saksbehandlingen er altså utvilsomt under pari.

Realiteten i saken er at de sjøsamiske grunneierne har rett til å ha det eksisterende bygget på sin eiendom. Bygget er behørig registrert i matrikkelen som «garasje, uthus, anneks til fritidsbolig» med særskilt byggnr. Retten til å ha dette lovlige bygget stående på eiendommen og retten til å utøve samisk kultur er beskyttet i Norges grunnlov og i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som er inkorporert i norsk rett.

Også ILO-konvensjonen stadfester urfolks rett til vern av eiendomsrett samt bruk og besittelse av sine tradisjonelle områder. Nasjonalparkstyret er altså på ingen måte i juridisk posisjon til å konfiskere eller ekspropriere denne rettigheten, eller til å nekte urfolket å utøve sin kultur og sine rettigheter.

Tvert om tilsier de regler nasjonalparkstyret skal forholde seg til at samiske rettigheter skal respekteres. Vern av samiske kulturminner og ivaretakelse av samisk kultur og samisk næringsutøvelse er blant de forskriftsfesta formålene med vernet, som altså ble kraftig tilsidesatt i denne saka.

Monumentalbygg bygd for evigheten har aldri vært noen samisk tradisjon. Tvert imot har alle samiske bygg, både gammer og trebygg, behov for løpende vedlikehold og fornyelse med jevne mellomrom. Det er heller ikke slik nasjonalparkstyret synes å tro, at det er forbudt å bruke nye materialer ved vedlikehold av lovlig bygningsmasse.

Situasjonen på gården Strømmen er at rettshaverne har igangsatt lovlig vedlikehold eller restaurering av et eksisterende bygg av eldre dato enn vernevedtaket. Hvis dette arbeidet skulle medføre vesentlig arealutvidelse eller fasadeendring, kan nasjonalparkstyret riktignok pålegge retting, men saklig begrenset til at bygget tilbakeføres til tidligere fasade. En arealutvidelse på et par kvadratmeter og en mindre ruvende takkonstruksjon enn tidligere kan neppe sies å være noe vesentlig i denne forbindelse. Uansett kan nasjonalparkstyret ikke kreve tomta rydda, slik man har gjort i tvangsvedtaket. Altså et åpenbart rettsstridig overgrep fra det gamle styret.

Av motsvaret synes nasjonalparkstyret å mene at de også kan blande seg inn i interiørmessige forhold. Dette er nok en rettsvillfarelse. Hva som måtte befinne sin på innsiden av ytterveggene i privateide bygg har nasjonalparkstyret absolutt intet med å gjøre. Styrets saklige myndighet er begrenset til eksteriør – og omfatter ikke interiør.

I motsvaret viser nasjonalparkstyret til at advokat Hoffmann i klagen har anført at eksisterende bygg gjerne kan rives, hvis de får tillatelse til å sette opp en gjenreist versjon av ostebua/vuostavisti og naustet slik de var før nazityskerne brente originalbyggene i november 1944. Denne anførselen kan selvsagt ikke legitimere noe rivingspålegg, men fremstår tvert om som en utstrakt hånd fra de sjøsamiske rettshaverne om å hjelpe nasjonalparkstyret ut av det håpløse hjørnet de har malt seg sjøl inn i. Her kommer den gode sjøsamiske kulturen frem. Sjøsamene er utsatt for et uvennlig overgrep, men svarer vennlig med å skissere en løsning som kan redde den kinkige situasjonen som overgriper har skapt.

Det kanskje aller verste ved overgrepet er at rettshaverne trues med tvangsmulkt hvis de ikke bøyer seg under tvangspisken. Enhver kan tenke seg hvorfor et angivelig «grovt ulovlig» forhold ikke er politianmeldt med etterfølgende etterforskning, påtalevurdering og eventuell domstolbehandling, slik veilederen for påtale av ulovlige forhold anbefaler. Her det åpenbart påtrengende å misbruke makt, i stedet for å la objektive rettsinstanser håndtere saken.

Hvis man kun ser lederoverskriften «Naziparkstyret på raid i Seiland», uten å lese resten av lederen og de to forutgående artiklene, vil man naturlig nok reagere på ordvalget. Tittelen er bevisst valgt for å få oppmerksomhet, ved å kalle en spade for en spade, i stedet for å pakke det inn i bomull.

Foranledningen som rettferdiggjør begrepet «naziparkstyret» i denne saken er dette:

• Saksbehandlingen er under pari, med hemmelig telefonmøte på fire minutter som stadfestet en forhåndsdom uten demokratisk innsyn fra pressen og allmennheten.

• Konsultasjonsplikten er totalt tilsidesatt.

• Rettsvernet for privat eiendomsrett og urfolks rettigheter nedfelt i norsk lov og internasjonal rett er fundamentalt krenket.

• Tvangspålegg om riving og fjerning av all gammel og ny bebyggelse medfører at nasjonalparkstyret prøver å gjennomføre det selv nazistene ikke klarte i november 1944, nemlig å fjerne alle bygninger fra denne sjøsamiske gården – slik at den blir ubebygd for første gang på minst 120 år.

• Trusselen om tvangsmulkt på kr 1.000 per dag, det vil si straff uten søksmål og dom, for å gjennomføre et åpenbart rettsstridig og ugyldig pålegg, utgjør i seg sjøl et kraftig overtramp.

• De to eldste medeierne i det sjøsamiske sameiet, to aktverdige hedersdamer på snart 93 og 95 år, opplever situasjonen som et kraftig rettsstridig overgrep. De to staute sjøsamekvinnene er begge oppvokst på gården på 1920- og 30-tallet, og tvangspålegget medfører at de gjenopplever krigens skrekk og gru med nazistenes brutale nedbrenning av nesten alle bygninger på gården i november 1944.

• Nazisme er ikke bare fangeleirer, fysisk tortur og henrettelser, men også psykisk vold og andre maktovergrep som tilsidesetter lov og rett. Riktignok brukes ikke fysisk vold mot menneskene, men den psykiske volden er svært ille. Nasjonalparkstyret har ingen rett til å påføre mennesker slik smerte og lidelse, slik at de i sin fortvilelse i livets aftenstund må be om hjelp fra «oven».

Alt dette i sammenheng gjør at det gamle styret her har opptrådt som om de forvaltet en rettsløs «nazipark», hvor de kan skalte og valte etter eget forgodtbefinnende, i stedet for en nasjonalpark bygd på lov og rett – og respekt for privat eiendom og urfolks rettigheter. Hele poenget er at nasjonalparkstyret må operere innenfor gjeldende lov og rett, ikke bare i ord, men også i praktisk handling.

Vi registrerer med glede at det nye nasjonalparkstyret anser det viktig å formidle Seilands sjøsamiske historie og identitet, spesielt fordi området er hardt ramma av fornorskningspolitikken. Da er det viktig at dette ikke bare blir politiske floskler i festtaler, men følges opp i praktisk politikk. Å jage det sjøsamiske urfolket bort fra slektseiendommene er selvsagt ikke noen akseptabel strategi, men hører hjemme på historiens søppeldynge.

Vi registrerer anførselen om at dersom en person får tillatelse til å sette opp et privat byggverk basert på et minne fra før krigen, så må alle i samme situasjon få tillatelse. Vi håper dette skal forstås som en ny giv, som politisk tiltredelseserklæring om at det nye nasjonalparkstyret nå vil medvirke aktivt til at rettighetshavere som ønsker det, kan få gjenreist slektas tradisjonelle byggverk i verneområdet.

Det vil være en fin måte å inkludere både sjøsamisk og annen lokal kultur i nasjonalparken. Dette vil helt klart kunne øke verneområdets verdi påtagelig, samtidig som vernet derved også vil kunne oppnå økt legitimitet hos de direkte berørte rettighetshavere.

Geir Wulff

Sjefredaktør i Ságat