Før var det morsomt med sne

– Jeg skal ikke lengre skoggle av søringer som kjører i grøfta, skriver Rolf Edmund Lund.

Fredag morgen var bysten av Kristian Birkelund omsluttet av snø.  Foto: Rolf Edmund Lund

Meninger

Æres ord, jeg skal aldri mer skoggle når Dagsrevyen blottlegger at søringene viljeløst deiser ned i grøfta på sommerdekk, på 0,2 millimeters antydning til rimfrost – og fullstendig tatt på senga av at sånt kan skje i førjulstida.

Det var nøyaktig det jeg tenkte morgenen 15. mai i det herrens år 2020, i Koronaens tidsalder. Snøføyka sto kvelden før vannrett over Alta sentrum, som om den ga fullstendig blaffen i årstidenes vante syklus.

I all ydmykhet tok jeg turen bort til bysten av hardhausen og hedersmannen Kristian Birkeland, bare et snøballkast unna rakryggete Nordlyskatedralen, der titanen speiler dungene og gjør helhetsinntrykket enda mer fryktinngytende.

Birkeland var den unge mannen fra Christiania som slo leir på ugjestmilde Halddetoppen for 120 år siden, grenseløst fascinert av nordlyset. Senere skulle han skape eventyret Hydro sammen med Sam Eyde, utvinne nitrogen av luft, bli nominert til nobelprisen syv ganger og havne på 200-kronerseddelen.

Et geni som smilte til deg fra sin krøllete tilværelse i bukselomma, da du trengte det som mest etter en tur på byen. Det var lenge før koronaen tvang deg til en klemmefri tilværelse foran en australsk såpeserie, episode 666. Satans verk.

Birkeland ville med den største selvfølge og letthet ha kostet vekk snøen fra skuldra, klar til ny undring der oppe på sukkertoppen. Han betraktet nok et lite snødryss som det ilandsproblem det i realiteten er.

Vi finnmarkinger har vært ute i blåsten en vinterdag før, men akkurat i år har den brøytet seg helt fram til nasjonaldagen, på en så brutal og lite empatisk måte, at selv den mest optimistiske snømåker har senebetennelse og kjenner på krampa fra haka til akillesen.

Vinteren har sant å si vært et mareritt, og nå skal jeg ikke ta lidelseshistoriene fra fødende på vei over Sennalandet, men bare konstatere at dette utfordrer mentalhygienen til den mest hardbarka sjarkromantiker.

Det ligger en slags ironi i at den lille globale hæren av Covid 19 har tvunget oss ut av rytmen, inn i varmen, der karantenen har gjort oss alle oppmerksom på at det trengs et strøk hvitmaling i taket. For ikke å snakke om at behovet for å spa fram sommerkroppen begynner å bli prekær.

Covid 19-hæren nekter oss 17. maitog, selv om vi vifter flagget på behørig avstand fra hverandre. Akkurat slik våren nå fortoner seg, hadde vi glemt togorden, jaget snøfillene på flukt, kjent på isformasjonene i barten og innsett at bunadsstakken trenger forsterkning til neste år.

Softis blir ikke det samme når den nekter å smelte. Når du kan ane at staute mannfolk deserterer mens korpset spiller Jegermarsjen, er det på tide å ta turen til Komsatoppen. Bare for å brøle til værgudene.

Ved bautaen gjør jeg et klønete forsøk på å lage en snøball. Det blir til en liten uformelig klump som stinker antibac.

Før var det morsomt med sne, knegget Lars Lillo Stenberg i 1988. Han hadde et poeng, den vestkantgutten…