– Voi voi, joika!

– Vi ble ikke forskrekket over å se en samegutt tegnet a la 1960-modell, skriver Odd Mathis Hætta.

Forfatter og pensjonert førsteamanuensis og dekan, Odd Mathis Hætta, kommenterer debatten om emballasjen til joikakaker.  Foto: Magne Kveseth

Meninger

På 1960- og 1970-tallet da jeg var medlem i Nordisk Sameråd (sammen med bl.a. Israel Ruong, Pekka Lukkari, Reidar Suomenrinne, Marianne Nilsson, Nils Jernsletten) var vi ikke så oppvakte som dagens unge medlemmer i Samerådet.

Plakaten fra 1960 med samegutten.  Foto: Plakat

 

Vi var opptatt av et samepolitisk kulturprogram, foreslo Samelandbrua (ved Utsjok), pusjet på å ferdigstille helårveien mellom Karasjok og Kautokeino, revidering av samisk rettskrivning, nyutgivelse av samiske klassikere som Johan Turi, Anders Larsen, Pedar Jalvi, Anta Pirak, Hans Aslak Guttorm, o.a. 

Vi så ikke de nære ting, som denne etiketten fra 1960 på en kjøttkakeboks (eller var det kjøttboller i den?) med en smilende samegutt med kofte og stjernelue og ordet joika. Vi ble heller ikke sjokkert over å se en same, i motsetning til dagens samerådsmedlemmer som blir forskrekket over å se en samegutt tegnet a la 1960-modell.

Det neste som de unge medlemmer kan gyve løs på, er turistplakaten fra 1960 som er nesten identisk med joikagutten. Denne plakaten var så tiltalende at det bidro til at mange turister reiste nordover bare av den grunn. Konsekvensen var at mange flyttsamekvinner fikk solgt sine produkter på boder på fjellet, som Sennalandet, Ifjordfjellet, Kvængangsfjellet, Baddereneidet og sørover mot Bardu, Gratangsfjellet og like til sør for Narvik. En kjærkommen ekstra inntekt for mange av dem.

I dag bakkes samerådsmedlemmer opp av lokale papir- og digitalaviser med flere helsides oppslag flere ganger i uka (jeg skulle ønske vi hadde fått i det minste én brøkdel av pressens oppmerksomhet på våre saker på 1960- og 1970-tallet).

NRK Sápmi har rimeligvis store oppslag. NRK spør om råd og får dunkle svar fra et juridisk orakel ved UiT Norges Arktiske Universitet. Han mumler om urfolk og andre juridiske tåkete formuleringer som går over min forstand. Oraklet har kanskje bistilling ved NRK Sápmi. Hva vet jeg.

Også enkelte samerådsmedlemmer har ytret seg om kjøttboller og samer. Stakkarsliggjøring av meg og andre samer gir forhåpentlig oss en bedre framtid! I Dagsnytt 18 22. april uttrykte en ung artist at "Joik er det helligste ordet jeg vet”, og da er det misbruk å ha det på en hermetikkboks. Jeg forstår at det er like krenkende som for mange muslimer å få tegnet eller avbildet profeten Muhammed.

Men der er andre store oppgaver anno 2020 som venter på Samerådets harme. I 1960 kom etikken på en hermetikkboks. I 1960 kom en turistplakat med en smilende og sjarmerende samegutt i kofte og stjernelue. 1960 ble et ”horreble”(eng. skrekkelig, avskydelig) år, for da kom slageren (unnskyld, jeg mener låt) Voi, voi. Låten med Nora Brokseth ble nr. 4 i Grand Prix i London 1960.

Denne låten har ordet ”voi voi” som kanskje er "det helligste ordet” som den unge artisten og andre har. Samerådet har nå to alternativer, enten å kreve teksten forandret ved at ”voi voi” endres til ”ai ai” og at ”langt mot nord/Jeg hørte en samepike sang” til ”langt mot sør/Jeg hørte er kreolpike sang”.

Det beste er at Rådet forbyr å sende ”Voi Voi” på lineære mediestasjoner og strømmekanaler. Det siste er det meste effektive. Bare hør:

I en liten dal/Langt mot nord/

Hørte jeg en samepike sang/

Rytmen fikk hun visst i vuggegave/

Voooi/-

Da vil en fager drøm/Bli virkelighet/-

VOI VOI!!!

Odd Mathis Hætta