– For å være helt ærlig, det har vært en befrielse

Ønsker vi egentlig at verden skal bli den samme igjen, spør Hanne Larsen i denne kommentaren.

Journalist Hanne Larsen erkjenner at koronasituasjonen og har brakt med seg noe godt.  Foto: Privat

Meninger

Den første tanken som gikk gjennom hodet mitt torsdag 12. mars, da den surrealistiske beskjeden kom om at skolene og barnehagene skulle stenge, at cruisebåten med tusenvis av turister ombord som skulle til Alta, måtte gjøre vendereis, at skitreningen samme ettermiddag ble avlyst og at skirennet til helga hang i en tynn tråd, var:

«Åh, da slipper jeg å lage den vaffelrøra».

Ikke store greiene ikke sant, men jeg hadde en vaffelrøre hengende over meg til skirennet som skulle være i hjembygda min den helga. Og jeg visste at jeg burde få ungene mine gjennom skirennet den lørdagen.

Og før den tid skulle jeg gjøre meg ferdig på jobb den torsdagen, jeg skulle ta med ungene på skitrening den samme ettermiddagen, mannen min skulle jobbe dag og natt i enda en måned fremover med turistene som skulle fylle Nordlysbyen hele mars. Fredagen etter jobb skulle jeg på to timers turntrening med datteren min, før vi skulle kjøre slitne hjem sent på kvelden.

Jeg er helt seriøs når jeg sier at i de mørkeste månedene i året, når jeg har slept barna med ut i bilen rett etter middag for å rekke en aller annen aktivitet, har jeg følt meg så trett og sliten at jeg har tenkt med meg selv:

«Dette kan ikke være sunt».

Den torsdagen for fire uker siden var jeg akkurat så sliten og stressa som jeg er store deler av året. Med to unger er det aktiviteter fire dager i uka, i tillegg til lekser og jobb. Mannen min er selvstendig næringsdrivende og jobber mange lange dager. Hele vinteren er vi inne i et hamsterhjul bestående av jobb, treninger, dugnader, møter.

For datteren min er det kun onsdager at det ikke står noe på timeplanen etter skole og lekser. Og det har blitt hennes favoritt-ettermiddag. Da får hun være ute å leke. Noe hun elsker, men dessverre har liten tid til i ukedagene.

Et tankekors? Selvfølgelig. Og selv om hun bedyrer at hun vil være med på alt, er det kanskje nå vi som foreldre bør ta valget om hva som faktisk er bra for henne? Det utrolige er at vi ikke på langt nær er de med de tetteste skjemaene når det kommer til organiserte aktiviteter.

Så hvorfor holder vi på med dette? Fordi vi tror vi må? Fordi vi tror at hvis vi ikke er med er vi dårlige foreldre, dårlige rollemodeller, at barna våre skal bli venneløse, at de skal bli late, overvektige, eller fordi alle de andre gjør det? Utenforskapet er vel det vi frykter mest av alt her i livet.

Men hvordan har det gått disse ukene? Når alt har vært stengt på grunn av det fryktede koronaviruset? Jo, barna er mer ute enn noensinne, de sitter mindre på data enn før, de regulerer lek og aktivitet på en forbløffende god måte.

Selv har jeg, til tross for hjemmekontor og full jobb, mer tid til å trene ute enn før, jeg har jo ingenting som plikter på ettermiddagen og kvelden. Ingenting jeg burde ha gjort, ingen jeg burde ha besøkt, ingen jeg burde ha bedt. Ikke minst går bilen mindre enn før og lommeboka ligger nærmest urørt, bortsett fra når man må ut å handle mat.

For klimaet er jo dette en solid opptur. Og kanskje har vi nå tidenes mulighet til å vise at vi mener noe med at forbruket må ned, at vi faktisk prøver å reise mindre og finne andre gleder i livet enn shopping. Kanskje kan ikke alle bedriftene reise seg i samme drakt som før? Kanskje må vi nå tenke nytt og bærekraftig? Etter fire uker hvor vi alle har måttet holde oss ved eget telt, har vi kanskje oppdaget at lykken ikke nødvendigvis ligger på et luksushotell 300 mil unna, men faktisk befinner seg ved det lille bålet i vår egen hage?

For å være ærlig har jeg følt meg mer rolig og avbalansert de siste fire ukene, enn jeg kan huske å ha gjort i hele mitt voksne liv. Og det gjelder ikke bare meg. Jeg merker det på barna og. Syv og ni år gamle. Aktive og sosiale barn. Men som på bemerkelsesverdig vis fremstår som mer glade og harmoniske enn noen gang.

De starter dagen med å kappes om å gi gode klemmer til en mamma som har de ekstra minuttene, som ikke lenger må ut av huset og som småskjenner hvis ikke alt går etter planen. De opplever en pappa som har tid å leke hest og som er tilstede med hele seg når eventyret skal leses. Uten avbrytelser fra en «viktig» jobbtelefon. Og for å si som sant er, de opplever foreldre som krangler mindre.

Ikke minst har de funnet gleden i hverandre. Etter å ha kranglet som hund og katt den første dagen etter nedstengingen av samfunnet, fant de raskt ut at her måtte de pent ta til takke med hverandre, og det har de virkelig gjort. Søskenkjærligheten har blomstrer i takt med kreativitet og lekeglede. Skolearbeidet går ikke som smurt hver dag, men det går bra. Barn er fantastiske til å omstille seg.


Noe sier meg at velstanden har tatt overhånd her i landet...

Altaposten-journalist drister seg til noen verdispørsmål foran valget.


Jeg tror ikke vår familie er alene om disse erkjennelsene. At vi midt i det dystre har funnet noe verdifullt. Jeg har snakket med andre som sier akkurat det samme. Om tenåringsmødre som rørende forteller at de sitter og spiller brettspill med ungdommene sine på kveldene, der de før var på hver sine kanter. Og om ektepar som nyter fortrolighet og nærhet over morgenkaffen.

Er det noe dette verdensomspennende viruset har vist oss, er det at vi mennesker ikke er uovervinnelige. Og ingen, selv ikke de med de største pengesekkene, kan kjøpe seg fri fra problemet. Vi er alle like sårbare, og det kan og være en trøst - og en styrke - for mange å tenke på. Ingen er lenger hevet over andre, og en rengjører er med ett blitt like viktig som en finansmann.

Selvfølgelig er ikke alt bare glory halleluja. Det er ikke ideelt å jobbe hjemmefra, når du samtidig skal være liksomlærer, lage kakao og finne sokker som har forsvunnet. Jeg savner kolleger, ungene savner å kunne ta imot besøk og det blir godt å kunne gå i en butikk igjen uten å tenke restriksjoner. Men sant å si har det vært mistenkelig lett å koble oss av ting og situasjoner vi trodde var uunnværlige.

Så hva er det jeg prøver å si? At jeg ikke vil at samfunnet skal åpne igjen? Nei, det er ikke det. Det er utrolig viktig at vi åpner opp igjen, av hensyn til oss alle sammen, og ikke minst av hensyn til de barna som lever i omsorgsløse og voldelige hjem, og selvfølgelig av hensyn til bedriftene som blør.

Men for egen del vil jeg iallefall prøve å ta med meg det gode denne tida har frembrakt. Først av alt tid. Tid til å bare være ilag. Tid til familien. Man trenger ikke en overorganisert hverdag for å være lykkelig og vellykket. Jeg har erkjent at datteren min ikke trenger å delta på alt, selv om «de andre» gjør det. Og jeg har forstått at sønnen min ikke er lat, selv om han synes det er koselig å være hjemme etter en lang skoledag. Jeg håper jeg fremover klarer å rydde plass til roen, som jeg har oppdaget har beriket iallefall våre liv.

Så gjenstår det å se om vi klarer det. Det er iallefall lov å prøve...

Hanne Larsen

Journalist i

Mediehuset Altaposten