– Sårt hvis størrelsen på pengeboka til mor og far skal være avgjørende

– Det gir forskjeller barna verken forstår eller fortjener, skriver Altaposten på lederplass.

Illustrasjonsbilde  Foto: Tore Meek / Scanpix

Meninger

Det er ekstremt viktig at prislappen for å være med på fritidsaktiviteter ikke tar av, enten det er i form av avgifter etter utstyrshysteri. Da bygger vi opp om forskjeller barna verken forstår eller fortjener. Idrettens verdigrunnlag er inkludering – og da må foreldrenes byrder balanseres nøye, for eksempel i form av søskenrabatter.

Diskusjonene foregår nok i mange «grener», men spesielt i skisporten har dette vært en årviss debatt. Da er det godt å se i Altaposten at lokale idrettsledere i Tverrelvdalen IL forsikrer at utstyrsjag er langt unna virkeligheten. Her skal terkelen være minst mulig.

I Dalen har man bygget et skileikanlegg som innbyr til gratis spontanaktivitet og kommuniserer ut at kostnadene i det daglige skal være moderate. Det er den samme klubben som har fostret Finn-Hågen Krogh, som i et intervju nylig fastslo at han nøyde seg med to skipar i junioralder. Han har på utmerket vis klart å hevde seg i toppen, kanskje nettopp takket være holdninger og verdier tuftet på grasrota.

Det er lett å ta av som overivrig forelder, men det må altså finnes sunne korrektiver i idrettsbevegelsen, som skjønner at alle må være med. Ikke bare på benken eller hjemme foran datamaskinen. Barna vil være med sine venner, uavhengig av bruttoinntekten til foreldrene.

Vi lar oss ofte imponere av idrettslagene i Alta, som har klart å bygge anlegg parallelt med drift. Det er på grensen til ufattelig at man har klart dette løftet gjennom årene. Da er det nærliggende å lure på om dugnadsånden er mulig å følge opp. I det minste bør politikerne være obs på tretthetstegn i dette viktige, forebyggende helsearbeidet, både lokalt og nasjonelt. Samspillet er ekstremt viktig.

Regjeringspartiet KrF har tatt et spennende grep, som nå settes ut i praksis. Intensjonen med den såkalte fritidskortordningene, som regjeringen nå skal teste ut i 2020, er den aller beste. Kommunene som plukkes ut skal forsøke ulike ordninger for unngå at barn og unge faller utenfor aktiviteter på grunn av økonomi. De fleste har råd i verdens riktste land, det er riktig, men det finnes barnefattigdom i hele landet. Det bør vi ikke ta lett på.

Det er sårt hvis størrelsen på pengeboka til mor og far skal være avgjørende for inkludering og sosialisering, en verdi både lag, foreninger og det offentlige bør være opptatt av. Det er verdt å ha med seg at ildsjelene innenfor eksempelvis idretten ofte går i spagat for å sikre aktivitet og anlegg for de unge, noe som tvinger fram drifts- og kapitalkostnader, som igjen betyr høy foreldrebetaling, kanskje uten familierabatter. På toppen kommer gjerne dugnader og salg av monsterposer med toalettpapir.

Spillemidler har naturligvis gitt viktig anleggbygging og grasrotandeler gir uttelling i drifta, for eksempel i Alta, men vi tror dette viktige arbeidet i større grad bør innlemmes i statsbudsjettet. Fritidskortordningen kan sikkert utvides, men spørsmålet er om dette monner i dugnadshverdagen. Trenere og ledere må få mer backup fra politikerne, for eksempel til anlegg, slik at de kan bruke energien til selve innholdet og aktiviteten.