Altakampens sindige opprørere

Sivil ulydighet handler om langsiktig legitimitet, skriver Hans Petter Saxi.

Alfred Nilsen ledet Altaaksjonen da det stormet som verst. Før jul ga han ut bok om begivenhetene.  Foto: Hanne Larsen

Meninger

Det er 40 år kampen om utbygging av Altavassdraget. I den forbindelse kom Alfred Nilsen før jul med boka «Altakampen. Miljøkampens største folkereisning» (Haldde Forlag). Nilsen var leder av Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget.


Boklansering

Lanserte bok om Altaaksjonen: – Miljøkampen viktigere i dag

– Interesse for natur og miljø er mer nødvendig i dag enn den var for 40 år siden, sa Alfred Nilsen i forbindelse med lanseringen av sin bok om Altakampen.

 

For oss som tok del i kamphandlingene er det interessant å lese om hvordan man organiserte opprøret, de ulike fasene i kampen og begrunnelsene for sivil ulydighet. Boka bør også bli obligatorisk lesing for medlemmer av dagens miljøbevegelser, fordi den viser hvordan man kan lykkes med sivil ulydighet. Folkeaksjonen bidro nemlig til at vannkraftepoken i dag er historie og til at samens rettigheter ble formalisert i lovverket og Sametinget. Man tapte slaget om utbygging av Altaelva, men vant krigen mot «kraftsosialismen».


Stemmene det lyttes til

– Det er også en historiefortelling om klokskap og forsoning, skriver Altapostens redaktør.



– Anbefales på det varmeste

Jan Borring skriver om Altakampen sett fra innsida, den nye boka til Alfred Nilsen.

 

Verdens beste lakseelv

Det er en myte at laksefiskerne i Alta bare er rikfolk. Tvert imot; fiskerne er i all hovedsak lokale, selv om også milliardærer og kongelige deltar i fisket. Noen få kort selges til disse for skyhøye priser, men i all hovedsak skjer fordelingen av kort ved loddtrekning til overkommelig pris. Dette forklarer det voldsomme lokale engasjementet for å forhindre utbygging av vassdraget. Fisket er bærekraftig forvaltet av eierne, som er bøndene i Alta, organisert i Alta Laksefiskeri Interessentskap. I 1976 vedtok kommunestyrene i Alta og Kautokeino med 2/3 flertall at elva ikke måtte utbygges. Da dette ikke gjorde inntrykk på utbyggingstilhengerne, dannet man Folkeaksjonen i 1978, med sivil ulydighet som strategi.

Folkeaksjonen

Folkeaksjonen hadde 20.000 medlemmer og 100 lokallag. Den drev et omfattende opplysningsarbeid sammen med Norges Naturvernforbund. I Detsika-leiren sommeren 1979 var det 6.500 deltakere, som fikk skolering i miljøvernarbeid. Sommeren etter ble Stilla-marsjen arrangert med 700 deltakere. Fra høsten 1979 ble aksjonene konsentrert om å stoppe byggingen av anleggsveien i Stilla. Den mest dramatiske aksjonen skjedde 14. januar 1981, da 800 demonstranter var samlet i Stilla, med en lenkegjeng i front. En hær på 600 politifolk, utstyrt med vinkelslipere fjernet imidlertid demonstrantene. Bemerkelsesverdig nok ble ingen skadet, noe som 
Folkeaksjonen skal ha hovedæren for.

Samene mobiliserer

Samene ble mobilisert av utbyggingsplanen fra 1968, som ville ha ført til neddemming av bygda Masi, med 4-500 innbyggere. Utbyggingsplanene ville også hatt svært negativ effekt på reindriftsnæringen. Samene organiserte seg i Aksjonsutvalget mot neddemming av Masi i 1970. Det var imidlertid sultestreiken foran Stortinget i 1979 som var gjennombruddet for samenes interesser. Nilsen karakteriserer sultestreiken som en genistrek. Samarbeidet mellom sameaktivistene og Folkeaksjonen bidro sterkt til formaliseringen av samiske rettigheter og til etablering av Sametinget.

Sivil ulydighet

I et demokrati kan borgerne delta i valg, de kan organisere seg og uttrykke seg fritt. Man skulle derfor ikke behøve å gjennomføre ulovlige aksjoner. Statsminister Nordli hevdet at saken var avgjort da Stortinget hadde vedtatt å regulere Altavassdraget. Nilsen får godt fram hvorfor det likevel var nødvendig med ulovlige aksjoner. Utbyggerne hadde ikke gjort de nødvendige utredninger og  Stortinget fikk ikke informasjon om hvilke negative miljøkonsekvenser en utbygging ville få. Kraftprognosene fra NVE var også manipulerte. Stortingsvedtaket om regulering var dermed gjort på sviktende grunnlag.

Effekter

Kortsiktig førte motstanden til at utbyggingen i Alta ble mindre og mer skånsom enn først planlagt. Derfor ble konsekvensene for laksen ikke så ille som man hadde fryktet. Storlaksestammen nedenfor demningen ble imidlertid sterkt svekket. NVEs kreftprognoser viste seg også å være sterkt overdrevne. Da statsminister Brundtland tiltrådte i 1981, omgjorde hun ikke vedtaket om utbygging i Alta. Noen få år senere innrømmet hun imidlertid at Alta-utbyggingen ikke burde vært gjennomført. Epoken med vannskratutbygging var imidlertid endelig over med statsminister Stoltenbergs nyttårstale i 2001, da han vernet Beiarnvassdraget.


– Jeg er så imponert over Alfred

Per Flatberg trosset kreft og cellegiftkur for å få med seg vennen Alfred Nilsens boklansering.


Sindige opprørere

Lederne i Folkeaksjonen fremstår som sindige og ansvarlige personer. De hadde alle erfaring fra lokalpolitikk og var respekterte borgere i nærmiljøet. Selv om det er aksjonene i Stilla som fanget oppmerksomheten i mediene, så var opplysningsarbeidet over mange år kanskje deres viktigste bidrag. Dette kommer særlig godt fram i siste fase av Folkeaksjonens virke, da politiets vinkelslipere hadde avgjort kampen i Stilla. Da bygget frustrasjonene seg opp, og enkelte foreslo å ta harde virkemidler i bruk. Dette avverget Folkeaksjonens ledelse, og dette var også bakgrunnen for at man la ned aksjonen i 1982. Hensikten med sivil ulydighet var ikke å bare vinne den umiddelbare kampen, men å vinne sympati og oppslutning i opinionen på lang sikt. Dette lykkes Altaopprørerne med. Sabotasje på anleggsmaskiner, slik det har vært eksempler på i forbindelse med vindkraftutbygging, vil svekke motstanderne. Sivil ulydighet handler om langsiktig legitimitet.

Hans Petter Saxi

Professor i statsvitenskap

Nord Universitet, FSV