Statsministerens forståelse er ikke forstått

Karl-Wilhelm Sirkka kommenterer Finnmarkskommisjonen behandling av Karasjok og konsekvenser av konklusjonene.

Karl-Wilhelm Sirkka kommenterer Finnmarkskommisjonen behandling av Karasjok og konsekvenser av konklusjonene.  Foto: Privat & Heiko Junge/NTB Scanpix

Meninger

Statsministerens forståelse er ikke forståttTo av hjertesakene til Bondevik II-regjeringens kommunal- og regionalminister Erna Solberg, fra mai 2005, var avstamningspolitikkens grunnpilarer, Finnmarksloven og konsultasjonsavtalen. I denne avtalen er det bl.a prosedyrer for lovfesting av forhandlinger med Sametinget bak lukkede dører. Den kommer forhåpentligvis igjen opp på den politiske dagsordenen etter at Finnmarkskommisjonen i et møte 11. desember 2019 fastslo og vedtok at:

«Retten (eiendomsretten, min bemerkning.) ligger ikke til kommunen som sådan, men til alle som til enhver tid har registrert bostedsadresse i Karasjok, og slik at disse har lik andel i retten uavhengig av botid og etnisk opprinnelse».

Kommisjonen (hjemlet i Finnmarksloven) klargjør dermed at det ikke skal være forskjellsbehandling av kommunens folk på etnisk grunnlag ved forvaltningen av fellesresursene i kommunen. Finnmarkskommisjonen mener altså at det heretter skal praktiseres likhet for loven, noe som forøvrig er helt selvsagt i et reelt demokrati.

Kommisjonens konklusjon, som da er etnisk nøytral, bryter dermed tvert med prinsippene i de to hjertesaker kommunalminister Erna Solbergs innførte med videreutvikling av en lukket, politisk orden legitimert med et omfattende lovverk som skiller på etnisitet, og således diskriminerer på etnisk og avstamningsmessig grunnlag. Disse lovbestemmelser fører til at utøvelsen av eiendomsretten «uavhengig av botid og etnisk opprinnelse» slik kommisjonen foreslår, står i motstrid til dagens konsultasjonsordning og lar seg derfor ikke gjennomføre i praksis.

Statsminister Erna Solberg kan imidlertid rette på dette ved å følge opp sin forsikring i en kommentar 17. januar 2019 til stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen, om at «vi skal ha et felles lovverk for alle». Det har vi som kjent, ikke. Her kan Erna Solberg trå til på en klargjørende måte; – i god tid før valget.

Statsministeren vil imidlertid i så fall støte på kvist. Samelandsbevegelsen ved NSR har langt på vei skaffet seg et politisk frirom og handlingsrom til nærmest å kunne stelle og styre sin politikk etter eget forgodtbefinnende. Gradvise og uanselige endringer av norsk lovgivning, gjeldende for området fra grensen mot Russland til og med Hedmark, gjør at NSR langsomt og med små skritt, kommer nærmere sin visjon om nasjonen Sápmi.

Forklaringen på dette fenomenet er like genial som ynkelig, og er å finne i Sametingets planverk 1997-2001: «Det vil være en sentral oppgave å innføre forhandlingsplikt mellom samene og norske myndigheter. (....) . Forhandlingsplikten må bygges opp til å gjelde alle saker som Sametinget selv finner nødvendig.” (Konsultasjonsavtalen ble signert i 2005). Et tilnærmet ferskt eksempel på dette prinsippet, er «Prop. L116 (2017-2018) – endringer i sameloven (konsultasjoner)». Den er blitt til gjennom forhandlinger mellom KMD og sametingsrådet /NSR og næringsorganisasjonen Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL). Allerede 16.oktober 2017 annonserte sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) i Sagat at hun ville ta opp med Regjeringen kravet om lovfesting av konsultasjonsordningen og få den utvidet til også å gjelde for kommuner og fylkeskommuner». Kommentaren kom raskt fra statssekretær Anne Karin Olli i KMD: «...vi er veldig positive og åpne for det. Vi synes det er et godt lovforslag».

Høyrepolitikere i landsdelen har tatt til motmæle mot lovforslaget. I 2019 fikk Troms og Finnmark Høyre sammen med Tromsø Høyre, på plass en forståelse med Høyres partiledelse om at lovforslaget vil bli trukket. Kritiske synspunkter til lovforslaget løste KMD ved å utarbeide en veileder til hvordan lovbestemmelsene er å forstå og skal praktiseres. Denne ble sammen med lovforslaget sendt ut på høring i desember. Forståelsen viste seg altså ikke å vare ut året.

Nord for Dovre lever det ca 1 million norske statsborgere som berøres negativt av de politiske resultater som sametingsrådet oppnår gjennom konsultasjoner (forhandlinger) med regjeringsapparatet. I front for å fremme etnonasjonalismen på Nordkalotten, befinner seg Norske Samers Riksforbund (NSR) som ved sametingsvalget i 2017, på landsbasis, hadde ca 3.300 (!) velgere bak seg.

Etter det politiske knefallet i 2005 med Finnmarksloven og Konsultasjonsavtalen har samfunnet nord for Dovre, i økende grad, måtte forholde seg til et politisk konstruert «stortings- og styringsverk» forskjellig fra resten av landet; en dobbel offentlighet, et parallelt beslutningsapparat i et hurtig voksende, etnopolitiske sametingsystem.

Representanter for partier med lang og stolt demokratisk tradisjon tukler med de viktigste prinsippene i demokratiet. Med dét forandrer de ikke bare seg selv, men hele det politiske landskapet og det politiske mandat de har fått i frie valg.

Karl-Wilhelm Sirkka