– Gudene skal vite at vi trenger at deres engasjement lever videre

Journalist Hanne Larsen er ydmyk og glad over møtene med miljøkrigerne fra Alta-kampen.

Journalist Hanne Larsen er glad for alle som har stilt opp og gitt et bredt bilde av Alta-kampen. Her er Larsen sammen med Per Flatberg og sønnen Per Arne Flatberg under deres Alta-besøk før jul.   Foto: Tom Skoglund

Meninger

Høsten 2018 kom jeg på ideen om å lage en artikkelserie om Alta-kampen, som og har blitt til en bok på tampen av 2019. Jeg hadde nylig lest en sak i vår egen avis om et møte mellom de gjenlevende lederne av Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, da det slo meg: «Alta-saken, for en sak. Det vil jeg se nærmere på». Selv var jeg bare en liten jente da kampene raste som verst, og det som foregikk noen kilometer fra mitt barndomshjem i Tverrelvdalen, er forhåpentligvis det nærmeste jeg kommer revolusjon i mitt liv.


– Viktig at historiene fra kampen blir tatt vare på

Forfatter Hanne Larsen og grafiker Lill Vivian Hansen kan stolt presentere artikkelsamlingen om Altakampen i bokform.


At det i 2019 var 40 år siden startskuddet gikk for den første Stilla-aksjonen var tilfeldig, men passet veldig bra. Vi journalister liker jo at det vi driver med skal oppleves relevant. Med båndspilleren i veska og kameraet over skuldra dro jeg ut for å hente inn historiene fra de personene som var mest sentrale og som opplevde begivenhetene på nært hold. Da jeg leste tidligere utgitt litteratur, slo det meg at mange av kildene allerede var gått bort. Som eksempelvis Ruth Rye Josefsen, Mikkel Eira og Tore Bongo, alle sentrale i kampen mot utbygginga. Men mange lever i beste velgående og disse ville jeg ha i tale.

Alfred Nilsen, lederen av folkeaksjonen, var et naturlig sted å begynne. Heldigvis tok den gamle høvdingen imot meg, selv om jeg raskt fikk beskjed om at jeg ikke kom til å få alt han hadde på hjertet, fordi han selv holdt på med en bok, som gledelig nok har kommet ut i disse dager. At Alfred likevel ville dele viktige tanker og opplevelser meg og leserne, gjorde meg varm om hjertet. Rørt ble jeg og av å se hvor mye kampen har kostet han og hvor lite som skulle til før sårene ble revet opp på ny. At folk ble beveget, og sågar tok til tårene, av å snakke om Alta-kampen, ble en gjenganger i mitt møte med personer fra ulike sider av saken.

Et av de sterkeste møtene hadde jeg med Harald Opgård, den uformelle lederen av borgervernet, som skulle jage vekk demonstrantene fra Stilla. Harald kunne fortelle at han hadde levd med Judas-stempelet i årevis etter utbygginga, og at han en periode så seg nødt til å flytte fra hjembygda Tverrelvdalen, for at han og familien skulle få fred. Harald hadde et oppdemmet materiale, som det virket som om han verket med å få ut. Så takket han meg også etterpå, for at jeg ville lytte og for at han fikk fortelle sin versjon. Intervjuet med Harald er da også det jeg har fått flest tilbakemeldinger på fra leserne. Voksne menn har sagt rett ut, at de ble rørt av den modige blottstillelsen til dalingen.

Å slå på tråden til Geir Ove Bakken, da jeg fant hans navn i avisartikler fra den gangen, føltes ubehagelig, men jeg er glad jeg gjorde det. Fylkespolitikeren var klar på at han i dag tok avstand fra de hissige tumultene og den harde ordbruken som han og borgervernets sympatisører fra fire tiår tilbake, stod for. Men han var samtidig ærlig, og prøvde ikke å bortforklare sin rolle, selv om han påpekte at han og kameratene nok var preget av voksengenerasjonen.


Stemmene det lyttes til

– Det er også en historiefortelling om klokskap og forsoning, skriver Altapostens redaktør.


Jeg har kjent på det underveis, at det å rippe opp i den betente saken har fremkalt minner for mange i lokalsamfunnet. Å eksempelvis bli minnet på at faren din stod på en side av saken du kanskje selv ikke gjør, er ikke alle like glade for. En modig kar var eksempelvis Yngve, sønnen til Trygve Andersen, som var leder for Komiteen for orden og arbeid, og som nærmest var forhatt av folkeaksjonenes tilhengere under Alta-kampen. Praten rundt kaffebordet med Yngve og foreldrene Trygve og Liv, viser nok en gang at en sak alltid har to sider, og at alle sider fortjener å bli belyst. Yngves såre og skremmende opplevelser fra barndommen, er jeg umåtelig takknemlig for at jeg fikk lov å ta del i.

Journalist Hanne Larsen er overrasket over at flere intervjuobjekter har tatt avstand fra den samiske rettighetskampen.   Foto: Bjørn Martin Lyng

Jeg er og glad for at reindriftsfamilien Sara delte sine erfaringer med å ha fått anleggsveien tvers gjennom beitelandet sitt. Alta-saken gjaldt i høyeste grad dem og deres næring. Ikke minst derfor har det også overrasket meg, og gjort meg trist, å oppdage at det fortsatt er såpass store motsetninger mellom nordmenn og samer. Flere av nordmennene som hadde et sterkt engasjement for Alta-saken, har sagt rett ut at de misliker at det samiske fokuset ble så stort. Og at det bidro til at Sametinget ble opprettet som en direkte konsekvens av at samiske rettigheter ble utredet og innfridd som følge av Alta-kampen. Apropos samiske rettigheter, så vil besøket hos Ellen Turi Guttormsen i Maze for alltid stå for meg som et lyst og vakkert minne om hva sterke kvinner kan utrette om de bare tør og vil nok.

Personlig er jeg stolt og glad over arbeidet jeg har gjort. Jeg føler at jeg med min brede tilnærming til materialet og fortellingene, har bidratt til å bevare en viktig del av vår lokale og nasjonale historie. Jeg føler på en stor takknemlighet og ydmykhet, over å ha fått møte og bli kjent med flere av de sentrale aktørene fra den gang . Når folkeaksjonens informasjonsleder Per Flatberg i en samtale med meg for kort tid siden sa at han var blitt glad i meg under arbeidets gang, kan jeg bare si: I like måde Per. Det gjelder både han og de andre miljøkrigerne fra den gang. Når man snakker med dem i dag, så skjønner man, til tross for grå hår og langsommere gange, at de ruvet i sin tid. For det gjør de fortsatt. Og når det gjelder deres usvikelige kamp for miljøet og naturen, så skal gudene vite at vi trenger at deres engasjement lever videre, mer enn noensinne.

Hanne Larsen

Journalist

Mediehuset Altaposten