Veien mot 100 milliarder

– Forutsetningen for økt volum og milliardverdier, er at man gjør sitt for å minske fotavtrykket.

Illustrasjonsbilde  Foto: Vidar Kristensen

Meninger

For 40 år siden var det en gjeng med nevenyttige og kreative gründere som dukket opp i diverse fjordarmer, blant annet i Altafjorden. I dag er det smått absurd å tenke på at næringen de startet er i front for salg av norsk sjømat, som i løpet av denne uka passerer milepælen 100 milliarder kroner i eksportverdi.

Gründere som Arne Kristiansen, Harald Volden, Kyrre Olsen – og de som etablerte Tri AS i Kvalfjord – klarte sakte, men sikkert å skape business av oppdrettslaks. Det var aldri snakk om å hvile på laurbærene etter at de første utfordringene var et tilbakelagt stadium. Med lokalt eierskap bygde de seg kraftig opp gjennom gyldne, men travle år, blant annet på grunn av næringsrettet knoppskyting.

I rekken av self-made-men handlet det for det meste om nøysomme arbeidskarer som tok sin del av arbeidsøkten, som også var på hvileløs jakt etter effektive driftsmåter, gode lokaliteter og bedre marginer, en drivkraft som er viktig for all verdiskaping. Hvis noen tidlig på 80-tallet hadde ment at verdien ville overgå konvensjonelt fiske i moderlandet, ville det vært jevngodt med latterbrøl.

Siden har store konsern rykket inn med sitt maskineri, uten at lokalsamfunnene har følt at verdiene har stått i forhold til risiko, ulemper, børsverdi og utbytte. Her ligger fortsatt kimen til at oppdrettsnæringa må leve med mistenksomhet og fravær av jubel, selv når det skapes avgjørende arbeidsplasser.

I Alta har lokalpolitikerne dempet begeistringen de siste årene. Delvis på grunn av omsorgen for Altaelva, men også det faktum at den lokale skjerven er for lite forutsigbar. Havbruksfondets avkastning betinger blant annet at man mer eller mindre vilkårsløst følger vekstmodellen, og det rimer ikke med moderne tenkning knyttet til bærekraft og miljø.

Det er en utfordring vi håper havbruksnæringa tar. Verden trenger mat, kysten trenger arbeidsplasser og lokalsamfunnene trenger verdiskaping. I sum betyr det at de aller fleste håper at næringer kan eksistere side om side, enten det er forholdet mellom villaks og oppdrettslaks, eller forholdet mellom oppdrett og kystfiskere, som skaper interessekonflikter.

Da anser vi det som svært viktig at det prioriteres både overvåkning og forskning – og at man ser de mulighetene som ligger for mer trygg produksjon i eksempelvis lukkede anlegg. I så måte er den bebudete satsingen på Langnes vest for Alta en svært interessant etablering.

Vi synes det er positivt at mange selskaper nå har fokus på omstilling, bærekraft og hvilke fotavtrykk næringa setter lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Det blir også avgjørende for om det er mulig å innfri de ambisjonene som finnes for volumøkning, enten det er fargekoder for trafikklys eller andre hensyn som vinner fram.

Det er også avgjørende at man er villig til å betale for tilstedeværelse langs kysten, og da fortrinnsvis til de lokalsamfunnene det gjelder. Vi tror det er noen punkter som må være oppfylt før produksjonsøkningen kan fortsette i samme tempo, nemlig lønnsomhet i kombinasjon med bærekraft og lokal oppsluting.