Pionèr i kamp for samisk teater

Forfatteren Lars Berg (1901-1969) førte en langvarig kamp for et Hålogaland Teater. Men han så også behovet for et samisk teater. 

Illustrasjonsbilde.  Foto: Aslak Mikal Mienna,

Meninger

28. mai 1953 sitter lærer Per Fokstad (1890-1973) hjemme på gården i Tana og skriver, ladet av mental uro: «Jeg vet at du har store og krevende oppgaver å arbeide med – både på det politiske og økonomiske området. Når jeg likevel vender meg til deg, så gjør jeg det med den trygge forvisning at du vil forstå det samiske problemet.»

Brevet er stilet til Einar Gerhardsen (1897-1987). Før dette hadde Fokstad møtt Gerhardsen på kretsmøte i Vardø, og det må ha vært da han var parlamentarisk leder av Arbeiderpartiet. Gerhardsen hadde vært statsminister de første seks etterkrigsårene, og reiste rundt om i landet for å lære folk og kultur å kjenne.

John Gustavsen.  Foto: Arkiv

Fokstad hadde varslet å komme med en redegjørelse:

«Det samiske spørsmålet er ikke utelukkende et samisk problem, men også et djupt menneskelig problem» skriver Fokstad. Han oppfordrer Gerhardsen til å opptre i humanistisk ånd. Hans studier av den franske filosofen Henri Bergson (1859-1941) skulle prege Fokstad hele livet, også når han skriver:

«Samenes nasjonale egenart må danne grunnlaget for aktiviseringen av oss. Frigjøringen av de indre kreftene i oss vil komme nettopp ved at vi vender tilbake til det særegne ved vår kulturelle arv. Kunstsansen kommer til uttrykk i vår gamle, rike folkekunst. Samisk husflid vitner om ekte kunstsans, stilfast og nøktern i form og sikkerhet i valg av farger.»

Fokstad bruker en uke på dette brevet, og redegjør for betydningen av språk og kultur, med håp om å kunne utløse de kunstneriske evnene som ligger i samebefolkningen. Til slutt dette: «Kjære Einar Gerhardsen, legg all din vilje og din arbeidskraft for å hjelpe oss, så vi ikke går til grunne. Vi er et forsvarsløst folk.»

Lars Berg på banen

Da jeg henvendte meg til Gerhardsen om dette brevet, bekreftet han kjennskapen til Fokstad. Kirke- og undervisningsminister Birger Bergersen (1891-1977) hadde ansvar for samiske saker. Men Bergersen som var fra Kvæfjord, utdannet lærer og zoolog, hadde liten forståelse for samenes situasjon. Han lot være å handle. Fokstad bekreftet skuffelsen under samtaler i Oslo.

Selv om Fokstad ikke trakk fram idéen om samisk teater, var han en kunstnersjel som så dramatikken i folks levemåte og livserfaring. En annen lærer som hadde etablert seg som forfatter, hadde iherdig kjempet for teater i nord.

Lars Berg (1901-1969) kom frå Buvika utafor Tromsø. Han var som Fokstad utdannet lærer, aktiv i skole og samfunnsliv og forfatter. Begge var medlem av Arbeiderpartiet. Fokstad hadde alt på 1920-tallet gått inn for høyere samisk utdanning. Lars Berg markerte seg som opprører. Med de to første bøkene, Med det var det ingen som visste (1934) og Du er den første kvinne (1935), vakte han oppsikt og forargelse. Han fikk «gullmedalje for fremragende litterær ytelse i 1934», men ble stempel som «rikspornograf». I Nord-Norge sa man «svinbøker» om Bergs litterære prestasjoner.

Etter den annen verdenskrig kastet Lars Berg seg ut i arbeidet for teaterkunsten i nord. Men kunne nordnorske politikere forstå betydningen?

Ustoppelig

Lars Berg hadde alt i 1946 gått med på å lede Aksjonsgruppa for reising av Teater og konsertsal i Tromsø. Han brente løs, og skriver i flere avisinnlegg:

«Eit nordnorsk teater må springe ut av folkelynne her nord. Det må også skape det nordnorske samspråket, ei mektig oppgåve. Det skal skape eit nordnorsk teatermiljø. Dette kan ikkje eit teater sørfra makte.»

Teaterideen møtte motstand blant de styrende i hovedstaden. Men mange kunstnere, f.eks. skuespilleren Jack Fjeldstad som Berg hadde møtt som fange på Grini, roste ham for kampviljen. Teateridéen ble samtidig møtt med avsky hos tidas mørkemenn. Birger Bergersen som var statsråd fra 1953 til 1960, må ha vært den store lyseslukkeren. Lars Berg ble forbannet, og skreiv til Martin Tranmæl i mars 1958, med følgende sluttreplikk: «Er det hans personlige pengar han styrer med som statsråd?»

En siste sjanse

I 1958 kom det en teaterinnstilling for Nord-Norge med godord om teater i nord, men ingen penger. I 1960 kom en ny teatermelding, lagt fram av Jens Chr. Hauge. Fortsatt ikke en krone til teater i nord. Lars Bergs sinne vokste, for også «Fylkesmennene i nord saboterer Hålogaland Teater». Da Bergersen gikk av som minister, tok Helge Sivertsen (1913-1986) over. Han hadde forståelse både for samisk kultur og teaterkunst.

Lars Berg hadde teatervenner i Sverige, og krysset grensen med flammende taler i bagasjen. Nå kom en ny mulighet, Nordkalottkonferansen i Kiruna og Piteå 22-28. juli 1962. Direktører, landshøvdinger og riksdagsmedlemmer deltok. Lars Berg holdt foredraget «Teatersamband over Nordkalotten». Han taler om teaterkunsten, «Ingen stad opplever ein litteraturen større, meir gripande og inderlig enn i teateret. (…)Det er sosialt urettferdig at store landsdelar er utan teater. Endå meir urettferdig er det når desse landsdelane ligg langt borte frå nærmaste teater. Mest urettferdig er det når dei små samfunn, små byar og stader, som ligg med einsleg til, blir gått forbi. Dei er det just som treng teateret mest. For alle dem ville teateret vere den gode handa frå det store samfunnet. Det store samfunnet sitt hjertelag.»

Ny kampsak

Tilhørere venter på at taleren skal bli ferdig. Nordkalotten står foran store samfunnsoppgaver. I salen sitter to statsministre, Tage Erlander og Einar Gerhardsen. Lars Berg har mer med seg i bagasjen:

«Men gjennom dette landet og langt inn i Noreg ligg ein heil nasjon med sitt eigenarta næringsliv, sin eigen kultur og sitt eige språk. Denne vesle nasjonen er ei gåve til Noreg, Sverige og Finland. Men denne nasjonen har aldri hatt ein scene. Denne nasjonen sitt språk har endå ikkje vore bore fram av Thalias folk. Eg vil ikkje her kome inn verken på det gode eller det gale vi har gjort mot denne vesle nasjonen som vi fekk den historiske oppgåva å stelle vel med.

Men den mannen må ikkje ha stort å seie Nordens folk, som ikkje ser at her ligg ei kjempeoppgåve å skape det samiske eller det lappiske teateret.»

Reaksjonen på dette forslaget, må ha vært lunken. Men nå var idéen lagt fram, med samer i salen, kanskje også Per Fokstad.

Lars Berg reiste hjem. Samme år skulle de første statlige pengene bli bevilget til Hålogaland Teaterselskap – 100.000 kroner. Men Lars Berg var sliten; i Tromsø hadde det vært liten entusiasme for teatersaken, men med bevilgningen våknet noen. I et brev til vennen Thor Gradval skriver han i oktober 1963: «Men da var hælvete laus. Da hadde alle kjempet.» Jens Harald Eilertsen som skriver om Lars Bergs brennende teaterkamp i Han som gikk først (Ravnetrykk nr. 31. Universitetsbiblioteket i Tromsø 2004), får fram at han skreiv flere tusen brev, henstillinger, debattinnlegg, taler og appeller. Hålogaland Teater hadde aldri blitt etablert i 1971 hadde det ikke vært for Lars Berg.

Han hadde nok også vært glad over at et profesjonelt samisk teater ble startet opp ti år senere.