Livshjelp med frivillig aktiv dødshjelp

Styremedlem Ole Peder Kjeldstadli i Foreningen retten til en verdig død svarer Olav Gunnar Ballo i dette innlegget.

Ole Peder Kjeldstasli (innfelt) svarer på Olav Gunnar Ballos kronikk om dødshjelp. (Illustrasjonsbilde)  Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Meninger

Norge, bør, som det siviliserte landet vi er, ikke åpne opp for aktiv dødshjelp, skriver Olav Gunnar Ballo i en kronikk. Hadde Norge vært det siviliserte landet som Ballo etterlyser, hadde vi hatt et lovverk som kunne sikre den enkelte borgers rett til uhelbredelig syke mennesker, med store lidelser og/eller hjelpeløshet, skal kunne få bistand til å avslutte livet dersom de utvetydig ønsker det.


Døden finner tiden selv

– Norge, bør, som det siviliserte landet vi er, ikke åpne opp for aktiv dødshjelp, skriver Olav Gunnar Ballo i denne kronikken.

 

Dødshjelp i ulike varianter er nemlig tillatt i Sveits, 7 amerikanske delstater, to australske delstater og Colombia, mens også eutanasi er tillatt i BeNeLux-landene og i Canada. Er dette usiviliserte land?

En pårørende i sorg ytret i Dagbladet for et par år siden at han hadde sett på nært hold hvordan den såkalte lindringsfasen, som Rådet for legeetikk kaller det, utspiller seg. Og han påsto – med rette – at leger driver aktiv dødshjelp nesten hver dag!

Legeforeningen og mange politikere liker ikke at livshjelp og aktiv/passiv dødshjelp settes opp mot hverandre. Det er etter min mening en misforståelse at det er enten eller. Og det handler ikke om å spare penger for samfunnet. Snarere tvert imot: Det kan bety økte utgifter til helsesektoren og økte lidelser og mer uverdighet for den døende.

Etter min mening er det mulig å finne balanserte og fornuftige løsninger på spørsmålet Dødshjelp. Foreningen Retten til en verdig død mener at pasienten selvsagt må få en så god livskvalitet som mulig, så lenge som mulig - hjemme eller i institusjon.

Det er et faktum at nesten halvparten av alle døende ved sykehjem ikke får god nok lindring og har store smerter. Videre er det et faktum at uansett kan ikke alle pasienter få god nok lindrende behandling. En metode som da brukes i Norge, er neddoping. Ellers er det i Norge aksept hos helsepersonale om at hvis pasienten er døende, kan man i praksis gi dødelig dose uten særlig grunn til å frykte straff. Er det egentlig etisk forsvarlig?

Spørsmålet om dødshjelp blir ofte forvansket, og jeg vil derfor peke på at det ikke handler om at leger skal ta liv uten at det er mennesker med en progressiv, ikke helbredelig sykdom som gis rett til å få tilgang til en medisin som de selv kan innta når - og om – de vil! Vi finner etter min oppfatning det et godt system for dødshjelp i Oregon der loven om verdig død har fungert rundt 20 år. Ytterligere 5 delstater har innført samme type lov, og 23 amerikanske stater på terskelen for å legalisere dødshjelp etter at California fikk sin lov med virkning fra sommeren 2016.

Det er viktig for vår trygghet at vi vet at hjelpeapparatet står klar når vi trenger det. Det er imidlertid mange i helsevesenet som klamrer seg til at ressursene må brukes på livshjelp og ikke dødshjelp. Praksis i Belgia står i opposisjon til dette.

I Belgia praktiserer «pasientkonsentrert og integrert pleie ved livets slutt». En slik behandling består av etablert lindrende pleie alene eller sammen med muligheten til legeassistert suicid i overensstemmelse med pasientenes informerte ønsker.

I Belgia konkluderer professor ved Vrije Universitetet, Jan L. Bernheim, med at legalisering av dødshjelp har bidratt til å forbedre den palliative pleien. Omvendt førte et velutviklet nettverk den palliative etablerte pleien til at legeassistert suicid ble mer akseptert.

Legeforeningen i California kjempet som den norske legeforeningen mot dødshjelp fordi legeforeningen hele tiden har ment at det er i strid med legers etiske forpliktelse til å gi pasienter den beste mulige palliative behandlingen, en behandling som altså altfor ofte gir mer lidelse.. Men nå har legeforeningen i California endret syn. Valget om å hjelpe noen til å dø er et personlig valg mellom lege og pasient sier president i California Medical Association, Dr. Luther Cobb.

En annen representant fra legeforeningen, Ted Mazer, forteller ifølge San Francisco Chronicle hvordan hans egne holdninger har endret seg. Han hadde tidligere vært sterk motstander av legeassistert selvmord, men holdningene hans endret seg etter at han hadde erfart hvordan lindrende behandling ikke har vært godt nok for enkelte pasienter, samt måten hans foreldre og svigerforeldre døde på.

Den canadiske legeforeningen har også endret standpunkt og vil være med på å legge forholdene til rette for en forsvarlig gjennomføring av legalisert dødshjelp. Foreningen tilbyr sine medlemmer kurs om hvordan de på best måte kan ivareta at pasienten får den hjelp de har rett til å få.

Det viktigste resultatet av en lovgivning som tillater en eller annen form for hjelp til livsavslutning under kontrollerte former er at det gir sinnsro fordi alle som aldri kan komme til å benytte seg av den, vet at den eksisterer og gir muligheter til å få hjelp om situasjonen blir uutholdelig, eller en kan leve hele livet til med selvbestemt utgang når alt håp eller er slutt.

Slik jeg ser det, er selvbestemt frivillig hjelp til å dø – voluntær eutanasi – ikke et valg mellom liv og død. Det er et valg mellom to måter å dø på. Derfor er dødshjelp også god og sivilisert livshjelp.

Ole Peder Kjeldstadli
Styremedlem Foreningen
Retten til en verdig død