– Alta bataljons soldater var også ofre

Krigshistorisk forfatter og pensjonert offiser Jan P. Pettersen tar for seg debatten om det som skjedde i Gratangen i 1940.

Illustrasjonsbilder.  Foto: Arkiv

Meninger

Påstanden om at Alta bataljon bevisst skjøt på trønderne faller på sin urimelighet.



 

Rambergs forsvar av Alta bataljon

– Kommer med flere påstander som er direkte usanne, skriver Kurt Henrik Dalmo.

 

Kamphandlingene i Gratangen

– Det kan se ut til at agendaen er å svekke myten om Alta bataljon, svarer Svein Erik Larsen Ramberg.

 

Gratangen og krigshistorisk debatt

Kurt Henrik Dalmo svarer Svein Erik Larsen Ramberg i denne replikken.

 

Innsatsen til Alta bataljon i Gratangen

Avsluttende kommentar vedrørende Alta bataljon fra Svein Erik Larsen Ramberg

 

Historiker og tidligere sjef for Alta bataljon, Svein Erik Ramberg, fyrer i en artikkel i Altaposten 13. november av en bredside mot meg under overnevnte tittel. Doktorgradsstipendiat i historie Kurt Henrik Dalmo gir i et tilsvar til Ramberg en god beskrivelse av noen av de historiske faktafeil han fremmer og korrigerer disse i en artikkel i Altaposten 15. november. Dette inspirerer tydeligvis Ramberg til igjen å komme med nye, til dels absurde påstander i senere innlegg. Dalmo gir igjen nøkterne tilsvar.

Jeg vil innledningsvis takke avisen for at de allerede i overskriften slår fast det som ingen har hevdet, nemlig at Alta bataljon bevisst avga ild mot trønderne, og at slike påstander faller på sin urimelighet. Overskriften slår samtidig ettertrykkelig fast at dette også gjelder meg og min bok, siden jeg aldri har vært i nærheten av å påstå noe slikt. Artikkelen har undertittelen Kampen mot Alta bataljon. Denne kampen kjenner jeg ikke til og har heller ikke deltatt i den. Det jeg derimot villig går i strid for, er mytene som er spunnet om denne avdelingen, men da gjelder det de myter som enten ikke har sin rot i virkeligheten eller er sterkt overdrevne. Det er en kamp for Alta bataljon, dens reelle innsats og dens renommé.

Foranledningen til Rambergs innlegg er at jeg for to år siden utga boka Kampen om historien med undertittelen, Myter – Sannheter – Fortielser. Jeg går i boka i dybden på tema eller hendelser fra Narvikfelttoget våren 1940. To av kapitlene omhandler blant annet Alta bataljon. Det ene og åpenbart det mest kontroversielle, er mine studier om hva som egentlig skjedde den fatale morgenen 25. april da Trønderbataljonen ble så ille tilredt. Det etterfølgende kapittel er et seriøst forsøk på å gi et fornuftig svar på hvordan myter om Alta bataljon kunne oppstå allerede under kampene og bli forsterket i årene etter. Ramberg er på lik linje med andre lesere av boka i sin fulle rett til å mene hva han måtte ønske om den. Her er han som leser suveren. Dette er noe annet.

Her kritiseres både kildegrunnlag, kildebruk, historisk fremstilling og ikke minst mine militærfaglige vurderinger. Jeg må innrømme at jeg er skuffet. Ikke over at Ramberg er uenig med meg. Han uttalte skepsis til min fremstilling i NRK Finnmark allerede da boka ble utgitt, men før han hadde lest den. Den skepsisen har han brukt to år på å dyrke inntil han skriver omtalte kronikk. Den kommer sent, men ikke godt. Jeg er skuffet over at han ikke har noe mer faglig tyngde i argumentasjonen og at han ikke fremfører et eneste argument som kunne kastet ytterligere lys over disse triste hendelsene. Hans omgang med historiske fakta er omtrentlig og i ganske mange tilfeller direkte feil. De militærfaglige vurderinger svak. Flere av hans slutninger bygger på påstander han selv konstruerer. Jeg må faktisk stille spørsmål om han virkelig har lest både boka som han kritiserer og andre mer offisielle historieverk om kampene i Gratangen.

Mitt motiv for å skrive boken

Det er skrevet mange hyllemeter bøker om Narvikfelttoget. De fleste er beskrivelser av kamphandlingene eller veteranenes opplevelser. Bøker som analyserer felttoget og går i dybden på enkelte sider av kampene, er stort sett fraværende. Jeg har i mange år undret meg over at særlig to dramatiske hendelser som kostet flere hundre soldater livet, nesten ikke er omtalt i historiebøkene. Den ene episoden er da «Norge» og «Eidsvold» ble senket på Narvik havn i morgentimene 9. april. 282 soldater forsvant i bølgene på noen få minutter. Omtalen av at 34 soldater ble drept og 64 såret da Trønderbataljonen ble revet opp i Gratangen 25. april 1940, går en også i historiebøkene ganske raskt forbi. Forklaringene er enkle og lite flatterende for trønderne. Hvorfor har det vært så lite interesse i finne ut hva som egentlig var årsaken til at i to hendelser på sjø og land ble over 300 soldater drept og nesten 100 såret, de fleste for livet? Hvor var ansvaret? Kunne ikke andre beslutninger ført til et annet resultat? Betydde så manges død så lite? Jeg var ikke ute etter å finne noen å legge skylden på.

Jeg var nysgjerrig på hva de bakenforliggende forhold var og besluttet å granske blant annet disse to hendelser. Jeg skal være enig med Ramberg at påstanden eller ryktene om at Alta bataljon beskjøt trønderne har versert i snart 80 år. De oppsto allerede mens kampene pågikk. Jeg har gransket det jeg har kommet over av aktuelle kilder: bøker, rapporter, ordrer, korrespondanse, beretninger fra veteraner, offiserer, granskningskommisjonen, avdelinger og ikke minst tyske kilder. Når det gjelder kildemateriale knyttet til Trønderbataljonen, har jeg hatt uvurderlig bistand fra lokalhistoriker Helge Husby. Han har studert hendelsene i Gratangen gjennom mange år, særlig ut fra soldatenes perspektiv. God beskrivelser av selve kamphandlingen er gjort i flere bøker.

Jeg vurderte det derfor dithen av jeg ikke skulle gjenta dette i detalj, men gi et kort resyme og heller konsentrere meg om det som var mitt hovedanliggende. Hva var det som gjorde at situasjonen oppsto og var det hold i ryktene om at trønderne ble beskutt av Alta bataljon? Jeg finner ikke, selv i ettertidens klare lys å se at denne måten å behandle saken på ga noen skjev fremstilling eller bidro til at viktige forhold ikke ble belyst. Jeg har i tiden etter bokutgivelsen fått tilgang til mye nytt stoff. Intet av dette rokker med mine slutninger. Snarere tvert om. Det kan fortsatt finnes verdifullt materiale som historikere til nå ikke har hatt tilgang til. Nøkternt sett er nok kildene i ferd med å tørke ut. Jeg tillater meg å tro at både kildeomfang og min kildebruk er innenfor aksepterte normer og krav for krigshistorisk litteratur.

Flere feil ledet til situasjonen som oppsto

Den tyske fremrykningen ble stoppet ved Lapphaugen. Ett forsterket kompani gikk i stilling. Den tyske bataljonssjefen innså at nordmennene var i ferd med å bygge opp sterke styrker som han ikke kunne nedkjempe og valgte å trekke seg tilbake til Gratangseidet og etablere hovedstilling der. Det var 6. brigades avdelinger som stoppet den tyske fremrykningen og som senere angrep det tyske kompaniet ved Veistasjonen på Lapphaugen. Brigaden lykkes ikke med sine angrep 24. april mot det tyske kompaniet. Den avgjort største feilen som brigadeledelsen gjorde seg skyld i, var at den ikke kontrollerte effekten av den norske artilleribeskytningen mot Veistasjonen ved 20-tiden om kvelden. De oppdaget ikke at tyskerne trakk seg ut og følgelig ble ingen avdeling sendt etter det tyske kompaniet. Denne svikten skulle få fatale følger.

Da 6. divisjonen angrep om morgenen 24. april var Alta bataljon divisjonsreserve i Lavangen. Etter at de ble sendt frem til støtte for trønderne, gikk de i stilling på Fjordbotneidet i henhold til den opprinnelige ordren fra 6. divisjon. På dette tidspunkt var denne ordren uten mening. Trønderne hadde i mellomtiden fått et nytt oppdrag. I stedet for å søke kontakt med Trønderbataljonen og få oversikt over situasjonen, «tviholdt» Dahl på det gamle oppdrag og Alta bataljon ble de kommende dager i praksis liggende i ingenmannsland og var ute av stand til å påvirke den kommende kamp. Den manglende initiativ på ettermiddagen 24. april tillater jeg meg å hevde var den største feilvurderingen oberstløytnant Dahl gjorde. Det som skjedde senere, var på mange måter «følgefeil». Dahl og hans bataljon kom seg aldri med i striden som ble utkjempet noen timer senere. General Torkel Hovland sa det slik i sin biografi av general Fleischer:

«Dette sammen med det forhold at han (Dahl) i ettertid har vært særlig kritisk til ledelsen av Trønderbataljonen, kan tyde på at denne senere så store kriger hadde følelsen av at han i sitt første møte med fienden ikke maktet å leve opp til egne forventninger».         

Trønderbataljon var den eneste avdeling som gjennomførte sitt oppdrag da de gikk over Fjordbotneidet og besatte terrenget rundt Riksvei 50. 6. brigades angrep var mislykket og det ble sendt feile meldinger til trønderne at «det var like før det tyske kompaniet ville bli presset bakover mot Gratangen». Trønderne ble av den grunn stående i timevis å vente på en fiende som aldri kom. Da kvelden nærmet seg ble situasjonen tilspisset. Våte, forfrosne, uten mat, varme og søvn måtte noe gjøres. La det med en gang nok en gang være sagt. Det var major Bøckman og hans avdeling som selv må bære hovedansvaret for tragedien som rammet dem noen timer senere. Mye kunne og burde vært gjort annerledes innad i Trønderbataljonen.

Kanskje var divisjonsledelsen selv skyld i at situasjonen ble skapt. Jeg har tillatt meg å hevde at hele angrepet burde vært utsatt på grunn av værforholdene og at det var fravær av muligheter for å lede en så komplisert operasjon da kommunikasjonen mellom avdelingene var elendige. Dette forhold skulle i sannhet vise seg etter hvert.

Det ble av Ramberg pekt på hvor lenge kampene varte. Dahlmo sier at etter den tyske tidsangivelsen varte de 5 timer og 25 minutter. Det kan være riktig. Jeg benyttet en annen og mer omtrentlig kilde som sa at kampene ebbet ut ved 1130-tiden norsk tid. Tysk tid er en time foran den norske. Jeg vil hevde at ca. 6 timer er nøyaktig nok i denne sammenheng. Trønderne kjempet uomtvistelig i flere timer.

Jeg må innrømme at jeg ikke var klar over at det deserterte 35 trøndere. Dalmo tviler. Det er det god grunn til. I oversikt fra Statsarkivet i Trondheim er det 21 navn. De fleste rømte under forskjellige anledninger i løpet av mai, men de fleste rømte nok fra tysk fangenskap ved Bjørnfjell. Trolig blander Ramberg tallene sammen. Jeg har ikke i noen kilder funnet at soldater rømte i forbindelse med slaget 25. april. Den eneste er en fenrik som jeg da også har omtalt i boka. Ramberg har altså rett i at det forekom desertering blant trønderne. Da Alta bataljon foretok sin fremmarsj over Fjordbotneidet deserterte det to mann, en sersjant og en menig. Sersjanten skulle stilles for krigsrett 12. juni. Den ble av forståelige grunner avlyst.

Ramberg gjentar gang på gang at den angripende tyske styrken var på to tropper på i alt 74 mann mot trøndernes styrke på 745 soldater. Han dekker seg bak at han nærmest i en bisetning nevner det tyske kompaniet oppe på riksveien. Dette var kompaniet som trakk seg tilbake fra Lapphaugen. Faktum er at dette kompaniets inntreden forandret kampbildet totalt. Den tyske styrken var på nærmere 200 mann. Major Bøckman oppgir at hans bataljon i Gratangen var på 643 soldater og befal. Hva med den tyske ilddekningen bestående av en tung mitraljøsetropp og bombekastertropp som var plassert på brinken nedenfor Storfossen? Det var frykten for ild fra disse som Dahl forteller i artikkelen i NMT gjorde at det var idioti for Alta bataljon å angripe nedover lia og hjelpe trønderne. Rambergs militære vurderinger av styrkeforhold og ildkraft mellom trønderne og tyskerne står regelrett til stryk. Dette er bare ett eksempel. Flere av hans uttalelser om hva jeg angivelig hevder i boka er fordreid til det ugjenkjennelige og får av den grunn samme karakteristikk.

Jeg har her i noen korte setninger oppsummert det jeg mener var feil som ble begått av flere avdelinger og som ledet opp til situasjonen om kvelden 24. april. Jeg har utførlig redegjort for dette i boka. Man kan selvsagt være uenig i mine vurderinger. Det må da forventes at andre og begrunnede synspunkter fremmes.

Skyteepisodene

De omtalte skyteepisodene som jeg har konsentrert meg om fant sted ut på morgenen 25. april da to av Trønderbataljonens kompanier uavhengig av hverandre (og ikke samtidig) forsøker å slå seg opp mot Turiststasjonen og samtidig nedkjempe den tyske styrken som er i dette området. Det må nødvendigvis være den avdelingen tyskerne sendte frem for å sikre sin høyre flanke og også forhindre et utbrudd fra trønderne retning Lapphaugen. Kp 1 rykket frem i slukten øst for Turiststasjonen og Kp 3 i dalføret vest for Turiststasjonen. Begge avdelingene hadde sine fremre ledd ovenfor Riksvei 50 da de ble tatt under ild bakfra fra det de uomtvistelig oppfattet å være fra Altabataljonenes område på Fjordbotneidet. Min hensikt var å søke å gjenskape begge kompanienes fremrykning i terrenget og søke å finne ut både hva som kunne ha skjedd og ikke kunne ha skjedd. Dette gjorde jeg sammen med lokalhistorikeren Oddmar Fedreheim. Samtidig som enkelte påstander kunne forkastes, kunne vi bekrefte at det var muligheter for trønderne å pådra seg ild fra Fjordbotneidet. Senere rekognoseringer på Fjordbotneidet på nøyaktig samme tidspunkt som da kampene startet, kl. 0450 den 25. april, kunne vi ved selvsyn konstatere at selv etter så mange år og med mye tilvekst av skog og annen vegetasjon, var skuddfeltene gode og skyteavstand til området rundt Turiststasjonen godt innenfor akseptabel rekkevidde for automatvåpen. Skytelyset på denne tiden av døgnet i slutten av april var utmerket. På dette grunnlag kunne det ikke utelukkes at de to trønderkompaniene kunne vært beskutt av Alta bataljonens fremre venstre avdelinger. Det må legges til at værforholdene i 1940 var svært mye dårligere enn de var i 2016 da Fedreheim og jeg var der. Ble trønderne på grunn av en åpenbar misforståelse beskutt denne skjebnetunge morgenen av Alta bataljon?

Da daværende troppssjef, senere oberst Schanche, sent på kvelden 25. april trakk styrken sin langs lia mot Fjordbotneidet og passerte gjennom Altabataljonens linjer, vekslet han noen ord med noen av soldatene som var i stilling der. Schanche fikk opplyst at de hadde ordre om å skyte på alt de så på veien og ovenfor (syd) veien. Om dette forhold sier Dahl i NMT 1979 (Norsk Militært Tidsskrift): «Da det ble skytelys, ga jeg ordre til å beskyte det område av riksveien på Gratangsdalens sydøst side, som vi kunne se. Avstanden var mellom 2 og 3 kilometer, på bataljonens venstre fløy, muligens noe mindre. Noen ordre om – generelt sett – å beskyte «alt som kunne ses på veien» er ikke gitt av meg.»

Det er ingen grunn til å betvile Dahls ordre. Begge trønderkompaniene opplevde å bli beskutt bakfra etter at de hadde passert Riksvei 50. Det er vanskelig å se at der er store avvik i den opplysning som Schancke fikk av soldatene og det Dahl hevder var hans ordre. I begge versjonene skulle det avgis ild mot personell ovenfor (syd for) veien. Det var i denne situasjonen at begge trønderkompaniene følte at de ble beskutt og fikk ild på seg fra Fjordbotneidet og det de oppfattet var fra Alta bataljon. De aller fleste dagbøker etter trøndersoldater som jeg har lest, forteller også at begge kompaniene ble beskutt under fremrykningen opp dalen til Turiststasjonen, altså før de kom frem til Riksveien.

Det er uomtvistelig at det var kaotiske forhold disse skjebnesvangre timene i Gratangsområdet med til dels tett snødrev, heftig ildgivning fra flere hold og norske og tyske avdelinger i bevegelse. Bare på ganske kort avstand var det vanskelig å skjelne venn fra fiende. Det er både forståelig, ja nesten usannsynlig at det i kampens hete ikke skulle komme til å bli avgitt utilsiktet ild. Schanche sa det da like ut i artikkelen i NMT:

«Jeg tror derfor ikke at det har noen hensikt å diskutere om det var Altabataljonen som skjøt på oss eller ikke. Det vi i alle fall vet er om de nå skjøt så var det i den tro at det var på fienden og ikke på sine egne. I min tropp var det ingen bitterhet å spore over det som hadde skjedd.»

Dahl sier i tilsvar til Schanches uttalelse i samme artikkel: «Men etter det som nu skildres av oberst Schanche, synes det nokså klart at en del av Trønderbataljonens karer, nemlig hans egen tropp, på et visst tidspunkt er blitt beskutt bakfra. Det kan ha vært Alta bataljonens folk.»

Det kan ikke være den minste tvil at det forlengs burde vært slått fast at Alta bataljon «kan ha kommet i skade for å avgi ild mot trønderne i den tro at det var tyskere de skjøt på». Det lille forbehold som ligger i formuleringen er antakelig gjort fordi man ikke har sett det ved selvsyn, men trukket slutning på bakgrunn av tilgjengelig dokumentasjon. Formuleringen er tilsvarende den som er gitt i den offisielle historien om Operasjonene til lands i Nord-Norge 1940 av general Trygve Sandvik og utgitt av Forsvarets Krigshistoriske avdeling i 1965.

Jeg omtalte også en episode som fant sted på det tidspunkt kampene startet. Det var et rykte som har versert i Gratangen og blant trønderne helt siden krigen. Jeg har ikke trukket noen bastante slutninger på denne saken, men beskrevet det jeg har hatt tilgang til fra ulike kilder.

Dahl måtte bli 86 år før denne innrømmelsen om en mulig utilsiktet skyting kom. Er det ikke snart på tide at enkelte tilknyttet Alta bataljon og Alta samfunnet snart erkjenner dette også? Ramberg sier at jeg slår inn åpne dører. Monn det? Mitt utgangspunkt var at jeg ønsket å finne ut mer. I hvilke situasjoner var det at skuddene ble avfyrt? Fikk ildgivningen noen konsekvenser? Falt det trøndere for denne ildgivningen? Men fremfor alt. Kunne det være noe i det som fortsatt ble hevdet at det var tysk ildgivning som trønderne trodde kom fra Fjordbotneidet der Alta bataljon lå? Er det virkelig ikke interessant i å kunne komme til bunns i dette spørsmålet? Jeg visste at jeg nesten bokstavelig vandret inn i et minefelt. Mange forfattere har trukket den samme slutning som jeg beskrev ovenfor.

Ingen har tatt til nå tatt steget fullt ut og gransket den enkelte skyteepisode eller omstendighetene rundt skytingen. Min beste «beskyttelse» var å granske kildene grundig, og i den skriftlige fremstillingen gi henvisninger slik at leseren kunne følge det jeg skrev. Ikke minst måtte de militærfaglige vurderinger jeg gjorde være gode og at det tydelig kom frem at de var mine. Jeg har i arbeidet støttet meg til flere av de fremste lokalhistorikerne som har befattet seg med Narvikfelttoget og kampene i Gratangen. Jeg var tidlig klar over at for mange ikke-militære lesere ville mye av mine beskrivelser og resonnement være for militærfaglige. Det kunne jeg ikke ta hensyn til. Et annet forhold er at man umulig kan komme til bunns i saken uten grundige befaringer i terrenget. Da vil man lett forkaste enkelt teorier som kan se gode ut på papiret, men ikke gjennomførbar i virkeligheten. Et eksempel på dette er Rambergs beskrivelse av de tyske mitraljøsenes ildgivning mot den innerste delen av Gratangsbotn. Den er i praksis umulig på grunn av våpnenes plassering og terrengets beskaffenhet.

Hva skjedde mellom 25. og 28. april?

Etter at kampene ebbet ut 25. april brakte tyskerne 180 trøndere som var tatt til fange til Elvegårdsmoen. Hovedstyrken trakk seg tilbake til de forberedte stillingene oppe på Øse. Det ble lagt igjen en forsvarsstyrke/sperrestilling mellom Laberg og Elvenes. Jeg har ikke funnet hvor stor denne styrken var. I tillegg var det tysk og norsk sanitetspersonell. Før tyskerne trakk seg ut, kom det en norsk fange med en melding til major Bøckman. Sanitetspersonell kunne legge fra seg våpen og ta av seg kamuflasjeantrekket og starte arbeidet med å ta seg av de sårede. Dette ble umiddelbar gjort, og i flere timer vandret tyskere og nordmenn om hverandre nede i Gratangsbotn og søkte å lindre smertene til de sårede.

Tilgjengelige medikamenter og hjelpemidler var sterkt begrenset. De døde skulle også tas hånd om. De lidelser som de sårede og de sanseinntrykk sanitetssoldatene måtte vært utsatt for påfølgende timer og døgn, er nesten ikke omtalt. De har måttet oppleve helvete på jord. Ifølge beretninger fra veteraner fra Trønderbataljonen sendte tyskerne like etter midnatt melding om at to mann kunne få passerseddel til å gå gjennom de tyske linjer. De måtte ta seg frem til de norske styrkene som måtte sørge for at de sårede ble evakuert. To mann dro av gårde retning Lapphaugen. De var fremme litt etter kl. 0500 om morgenen 26. april. Innpasseringen gjennom egne linjer gikk ikke uten problemer. Minst to ganger ble de beskutt av vaktpostene før de kom helskinnet gjennom.

Det ble umiddelbart ble sendt melding til 6. sanitetssykehus som lå ute ved Salangsverket. Det ble rekvirert to skøyter og utrustet en unnsetningsekspedisjon under ledelse av sanitetsløytnant og lege Yngvar Skougen. Jeg har ikke gransket denne hendelsen spesielt og ikke lest noe om når denne styrken kom inn til Laberg. Gratangsbotn var islagt. Jeg formoder at det måtte være sent 27. eller tidlig 28. april. Løytnant Skougen satte i gang med å leie inn hester og sleder fra gårdene rundt og startet klargjøringen og innsamlingen av de sårede. Etter at de var brakt tilbake til skøytene, ble de transportert til Harstad sykehus. Det ble gjort i to vendinger. Det omtales at tyskerne 27. april trakk ut sanitetspersonell og sikringsstyrken ved Elvenes. Det er ikke omtalt at det var kontakt mellom tyskerne og nordmennene ved denne anledningen. En av de som kjørte hestetransporten var, Eystein Røset fra Selbu. Jeg formoder at han var der fordi han var såret av ei kule i venstre arm, men at han kunne kjøre hesten. Det som Røset, som nå er 101 år, fortalte i programmet til NRK Trøndelag juli 2019 om beskytning, hendte 27. eller 28. april, ikke 25. april.

Jeg har forståelse for at det kunne bli oppfattet annerledes. Røset har for flere år siden gitt den versjon jeg gjengir. Verken Røset eller flere av soldatene i Trønderbataljonenes sanitetstropp la fingrene imellom hva de mente hva de hadde blitt utsatt for i dagene etter angrepet og frem til unnsetningsstyrken kom. Det som hendte disse dagene, burde vært studert nærmere. Det overlater jeg til andre. Jeg hadde avsluttet arbeidet med Kampen om historien, da jeg fikk tilgang til begrunnelsen for tildelingen av krigsmedaljer som ble foretatt høsten 1949. Protokollene fra Statsråd er fortsatt hemmeligstemplet, men jeg fikk fra Riksarkivet kopi av den delen av protokollene som omhandlet tildeling av krigsdekorasjoner. Begrunnelsen tror jeg ikke har vært offentliggjort før. Hva angår tildelingen av Krigsmedalje til løytnant Yngvar Skougen sies det i siste del av begrunnelsen:

«Under transporten tilbake ble Skougens styrke beskutt livlig av norsk artilleri og infanteri. Tyskerne brukte nemlig i dette frontavsnitt norske uniformer med hvitt armbind, og de norske sanitetssoldater med hvitt genferbind om armen må på avstand være tatt for tyskere. Blant annet ble broen ved Storfossen sprengt av en granat umiddelbart før den skulle forseres av sanitetstransporten. Denne overordentlige risikable og vanskelige ekspedisjon ble særdeles dyktig ledet av løytnant Skougen., som greide å føre alle de sårede frem til Harstad sykehus uten tap av faldne eller sårede i hans egen tropp.»

Jeg påstår ingenting. Jeg bare referer hva Kongen i Statsråd mente om saken 28. oktober 1949. Leseren får trekke egne slutninger. Det jeg kan slå fast er at der er ulike versjoner av hva som hendte disse dagene i beretningene fra Alta bataljon, trøndernes sanitetstropp og til dels tyske kilder.

Alta bataljonens soldater også ofre

I 1998 ble det utgitt en Norsk Offentlig Utredning, (NOU 1998:12) Alta bataljon. Foranledningen var at man i alle de tre nordligste fylkene var svært misfornøyd med Eitinger utvalgets vurderinger av veteranenes senplager etter kamphandlingene og spørsmålet om krigsskadepensjon (utgitt 1988). I Finnmark ble støyen etterhvert så stor at Sosial- og helsedepartementet nedsatte et utvalg for å utrede saken. Det ble også foretatt en helseundersøkelse. Her svarte 57 % av de 45 av veteranene i Alta bataljon som møtte til helseundersøkelsen, at de hadde opplevd beskytning både av og fra egne. Det er liten grunn til å tro at ikke noen av svarene dreide seg om de omtalte skyteepisoder i Gratangen 25.april.

Det virker som enkelte prøver å fremstille at beskytning av egne er en vanlig foreteelse i krig. Selv om det forekommer, så er tilfellene der dette skjer forholdsvis få i forhold til de øvrige stridshandlinger. Hvor mange tusen skudd ble løsnet i løpet av de to månedene kampene under Narvikfelttoget varte? Hvor mange av disse ble ved en feiltakelse rettet mot egne? Det er ingen gitt å svare. Men å bagatellisere dette og hevde at slikt må man regne med i krig, er rett å slett å fortelle at man ikke skjønner hva saken gjelder. Hver episode har sin egen fortelling. Selv om det kan henvises til flere tilfeller av ild mot egne, også i Gratangen denne kaotiske natten og morgen, så er de tilfellene jeg tar opp noe annet. Det var svikt hos ledelsen.

Jeg har fått mange hundre positive tilbakemeldinger på boka. Den som nok varmet mest var denne: «Boka er knakende god, men kontroversiell. Det at man skjøt på nordmenn var nok noe mange så og opplevde. Kanskje å oppleve akkurat dette var sterkt medvirkende til PST plagene hos mange? Min bestefar var med i Alta bataljon og snakket aldri om krigen.»

Debatten om Alta bataljons krigsinnsats har pågått i 80 år

Debatten om Alta bataljons innsats under kampene på Narvikfronten, herunder også påstandene om beskytning av egne, startet allerede mens felttoget pågikk. Ryktene om deres innsats i Gratangen fløy foran dem. Debatten har nå pågått i snart 80 år. Det bør være i alles interesse at man forsøker å få klarlagt hva som foregikk den gang. Jeg tror faktisk det ikke er så mye som skal til, dersom man evner å legge følelser til side og legge rasjonelle argumenter til grunn. Det gjelder alle parter og synspunkter. Det kan sikkert høres kynisk ut. Det er for meg ikke det alvorligste at det ble skutt mot egne ved en feiltakelse ved flere anledninger.

Tap av menneskeliv er under alle omstendigheter tragisk, kanskje særlig når det var ikke gjort med hensikt. Jeg har forståelse for at for media, selv 80 år etter, så gir beskytning av egne fengende overskrifter. Det mest tragiske for alle parter, var at beskytningen som åpenbart hadde foregått, ikke ble erkjent umiddelbart. Alle de berørte, både de som skjøt og de som ble beskutt, kunne fått gitt uttrykk for sine følelser.

Sjefen for Alta bataljon, senere general Dahl, benektet hårdnakket hele livet at hendelsene hadde funnet sted. Han avviste påstandene da han heller skulle ha erkjent og kommet med innrømmelser. Jeg er ikke ute etter Alta bataljon, men heller stille Dahls ledelse disse dagene under lupen. Dahl gjorde åpenbare feilvurderinger. De med størst konsekvenser for hans tidligere soldater fant sted etter krigen. Ved å benekte hendelsen avskar han sine tidligere soldater å få bearbeidet sine opplevelser. De måtte bære på det resten av livet. Alta bataljonens veteraner ble i mange henseende også offer. Dahl var en fremragende offiser og en stor personlighet. Hans omdømme, verken i Finnmark, Trøndelag eller i offiserskretser, hadde i etterkrigsårene blitt noen mindre om han hadde vært mer imøtekommende i denne saken.

Dahl ga ut i 1945 bok som han sa var en hyllest til sine soldater. Den ble påbegynt i England og sannsynligvis skrevet ferdig i USA i 1943. Dette året avla han sin offisielle fektingsrapport. Den er på mange måter manus til boka. Den ble trykket i Stockholm i 1944 og utgitt i Oslo i 1945. Neppe noen publikasjon som omtaler kampene i Nord-Norge har påvirket opinionen og den etterfølgende vurdering av enkeltavdelingers innsats. Det blir spekulasjoner å søke å finne motiv hvorfor det var så påtrengende å gi ut boka på det tidspunkt og under de rådende omstendigheter. Jeg tror han på hans ord om at den var ment som en hyllest til sine soldater.

Jeg tror ikke at hans karriere hadde tatt skade om han hadde avstått å gi ut den boka 1945, men heller bearbeidet beretningen og latt det bli litt avstand til begivenhetene. Jeg har i Kampen om historien også ettergått en del av Dahls opplysninger fra kamper senere i felttoget. I flere tilfeller stemmer hans opplysninger lite overens med rapporter fra avdelinger fra andre bataljoner som deltok i kampene. Ny feilinformasjon og overdrivelser. Jeg leste en vurdering av den gitt av en offiser i en hovedoppgave ved et universitet. «Om ikke annet, så er denne bok et godt eksempel på at en leder ikke skal gi ut bok om seg selv».

Dahl ble like etter at freden kom utnevnt til general og sjef for 6. divisjon. Mange offiserer visste på denne tiden at Dahls fremstilling av kampene ikke var helt korrekt. De unnvek. Krigen var over. Jeg skjønner dem godt. Det ville kostet mye å stå opp mot den sterke personligheten som Dahl var.

Alta bataljons innsats under felttoget 1940 var mer enn god nok og veteranene fortjener all honnør. Bataljonens og den enkelte soldats rennommé og innsats blir ikke redusert om man begrenser seg til å omtale det som faktisk hadde foregått. Ensidige, overdrevne og til dels feilaktige beskrivelser er sjelden av det gode. TV-programmet med en nå avdød professor fremstår i denne sammenheng som et skrekkens eksempel. Alta bataljon er ikke tjent med en slik feilaktig heder som de der fikk. Det var flere tusen veteraner i de øvrige bataljoner som aldri fikk slik omtale i årene etter krigen som ble Alta bataljon til del, til tross for deres innsats og ikke minst offer, var like stor og i mange tilfeller større. Ingen er ufeilbarlige, det være seg generaler, vanlige offiserer, soldater og - historikere.

Jeg vil på det sterkeste avvise at jeg deltar i noen form for kamp mot Alta bataljon. Jeg innser at når man prøver å korrigere et bilde som har dannet seg, så kan det virke som man «snakker ned» enkelte, når man prøver å «snakke opp» andre. Øvelsen er utfordrende. Jeg har også stor forståelse for etterkrigsgenerasjonene i Alta og Finnmark for øvrig, reagerer med vantro på det jeg og andre hevder. De er vokst opp med en fortegnet versjon av det som hendte på Narvikfronten.

I Kampen om historien sa jeg følgende: «Jeg vil utvetydig slå fast at jeg ikke er ute etter å redusere innsatsen Altabataljonen gjorde i 1940 under kampene ved Narvik, men heller gi dem en velfortjent honnør for det de bidro til. Dette føler jeg at jeg best kan gjøre ved å understreke at general Fleischers seire i kampene var et resultat «ikke minst basert på hans 4 frontbataljoners likeverdige ledelse, hardførhet, utholdenhet og pågangsmot» (sitat fra oberst Munthe-Kaas).

Alta bataljon var en av disse. Seirene som den enkelte avdeling og 6. divisjonen oppnådde, var et resultat av samspillet med de øvrige feltavdelingene. I tillegg til de fem feltbataljonene (Trønderbataljonen ble reorganisert og deltok i resten av felttoget), må den enestående innsatsen som Bergartilleribataljonen og Hålogaland Flygeavdeling også utførte, regnes med.  De stridende avdelingene var understøttet av en rekke avdelinger i de bakre områdene som muliggjorde at frontavdelingene var i stand til å gjennomføre kampene».

Når jeg leser Rambergs kommentar til Dalmos artikkel i Altaposten, nærer jeg ingen illusjon om at det skal komme noe fornuftig ut av denne debatten. Jeg er fristet til å spørre hvilke kilder eller historiebøker han har benyttet når han fremmer de påstander han gjør. Hvordan er det mulig å gå så på tvers med av den etablerte oppfatning av hendelsesforløpet av kampene som er så grundig dokumentert i rapporter fra de fleste avdelinger, og som igjen er gjengitt i en rekke bøker?

Med Rambergs hjelp vil diskusjonen garantert fortsette om Alta bataljons innsats under kampene 1940. Skyttergravene blir dypere og frontene sannsynligvis hardere. Det positive er at stadig flere vil få øynene opp for at historien er blitt fortalt for ensidig og med en sterk slagside. Rambergs argumentasjon kan nok finne et visst gehør lokalt. Forhåpentligvis er det krefter der som ser det som kan komme til å skje. Rambergs til dels absurde forståelse av historien svekker Alta bataljons ettermæle.

Jan P. Pettersen

Krigshistorisk forfatter

og pensjonert offiser