Innsatsen til Alta bataljon i Gratangen

Avsluttende kommentar vedrørende Alta bataljon fra Svein Erik Larsen Ramberg

Fra minnemarkeringen på Altagård   Foto: Kita Eilertsen

Meninger

Jeg hadde gleden av å tjenestegjøre i Alta i en tid da Altabataljons veteraner enda var høyst oppegående. De hadde gjennomlevd en tid i Finnmarks historie som kanskje var den vanskeligste noensinne.


 

Rambergs forsvar av Alta bataljon

– Kommer med flere påstander som er direkte usanne, skriver Kurt Henrik Dalmo.

 

De 62 dagene der de ble satt inn på Narvikavsnittet var bare en kort periode av manges totale krigstjeneste fra 1939 til 1945 herunder også nøytralitetsvakt. Mange ble også innkalt i 1944 fra branntomtene til krigstjeneste og deltok i frigjøringen av Finnmark. De siste ble dimitert i juli i 1945. Avdelingen på Sørøya, oppsatt med soldater fra Altabataljon, hadde betydelige tap. Totalt hadde mange av bataljonens soldater over et års krigstjeneste. Belastningen med evakuering brenningen av fylket og gjenoppbyggingen kom i tillegg.


Kamphandlingene i Gratangen

– Det kan se ut til at agendaen er å svekke myten om Alta bataljon, svarer Svein Erik Larsen Ramberg.

 

Gratangen og krigshistorisk debatt

Kurt Henrik Dalmo svarer Svein Erik Larsen Ramberg i denne replikken.

 

Jeg hadde kontakt med veteraner svært ofte under min tjenestetid i Alta. Jeg tror ikke det gikk en uke uten at jeg hadde kontakt med veteranforeningen eller at det var veteraner som tok kontakt. Forunderlig nok var jeg også nødt til å sørge for at veteraner fikk deltagermedaljen mange tiår etter krigen. Også partisaner tok kontakt og dokumenterte tjeneste under krigsårene for å få deltagermedaljen som et bevis på hva de hadde deltatt på.

 I Finnmark er ære og hederstegn sparsomt fordelt. Glemselens slør ligger over mye av finnmarkingenes krigsinnsats. Årets frigjøringsjubileum er et eksempel på det. Media har veltet seg i Bergkompaniets opptreden overfor sivilbefolkningen. Ikke ett ord er nevnt om Alta og Varanger bataljon, bortsett fra det jeg selv klarte å få vist til med utmerket hjelp av en journalist i Finnmarken.

Det ble mange samtaler og mange detaljer fra kamphandlingene. Jeg hørte aldri at det ble nevnt at de hadde skutt bevisst på trønderbataljonen. Her har selvsagt de som har reagert på at jeg har brukt dette utrykket rett. Fagertun bruker utrykket ‘’absurd’’. Så vidt jeg forstår er det en omforent oppfatning om at dette ikke var tilfelle. På den annen side er det i krigshistorien eksempler på at egne skyter bevisst på egne. Absurd er det ikke.

Jan Pettersen og Ingrid Lindegård Stranden forteller at bataljonssjefen i trønderbataljonen bemerker at "Det var vanskelig å få dem fra og skyte" i forbindelse med innpasseringen gjennom Altabataljons linjer. Videre påstås det at matsignal ble spilt av trønderne for å få Altabataljon fra å skyte, men de skjøt likevel. Disse påstandene kan tolkes dithen at det en vil fortelle er at Altabataljon må ha forstått at det var nordmenn de skjøt på men skjøt likevel.

Disse tvetydige beskrivelsene som kan antyde dette i Jan Pettersens bok og i Ingrid Lindegård Strandens artikkel utgitt av NRK Trøndelag skulle dermed være klarlagt. Altabataljon skjøt ikke bevisst på tyskerne. Påstanden betegnes til og med som absurd faghistorikere ved UIT.

Jeg har gitt to konkrete eksempler på tilfeller der Altabataljon kunne ha skutt på nordmenn, nemlig der det ble gitt en ildordre der skytteren ikke var sikker på hvem han skjøt på, eller der det ble åpnet ild på tyskere og en så i ettertid oppdaget at det var nordmenn blant tyskerne. Her er det vist til helt konkrete intervjuer som viser skytterens dilemma i denne sammenheng. I den ene situasjonen ble det drept tyskere. I den andre situasjonen ble skytingen umiddelbart innstilt da en oppdaget norske soldater blant tyskerne.

Det er også fullt mulig at det kunne vært trøndere foran eller bak mål som ble skutt på med flatbanevåpen. Det er teoretisk mulig at de i ikke ble sett og derved kom i ildlinjen. Det kan også ha vært trøndere i nærheten i nedslagsfeltet ved skyting på mål med krumbanevåpen (bombekastere, artilleri). Splintene ser ikke forskjell å venn eller fiende.

Dette er ingen uvanlig situasjon. Det finnes flere eksempler fra Narvikfelttoget der dette skjedde. Også Alta bataljon ble utsatt for beskytning fra eget artilleri uten at dette ble gjort et stort nummer av det.

Til nå har jeg ikke sett et eneste eksempel der våpen skytter mål og resultat er konkret beskrevet med unntak av det jeg selv viser til. Det er påfallende. Det er også påfallende at en mulighet for at egne har vært i ildlinjen eller blitt skutt på ved en feiltagelse i kaoset i dalbunnen under tyskernes angrep, avvises når det gjelder trønderbataljonen. Ut fra Pettersens og Nordmos påstand skal det tyske angrepet ha vart i mellom 5 og 6 timer.

Hva er det som er regnet inn i dette tidsrommet? Operasjonen ville normalt omfatte ordregivning, oppklaring og rekognosering, innpåmarsj, utgruppering, innsetting av angrepet med ildåpning og eventuelt storming av målet. Deretter avmelding av resultat (håndtering av drepte og sårede) sikring av målet (eventuelt motangrep). Etter at en hadde kontroll over situasjonen, uttrekning og medføring av fanger.

Dette må ha tatt tid. Tyskerne måtte omgruppere og deles opp i flere mindre grupper som hver skulle angripe en del av målet. Dette ville være vanskelig å koordinere og lede.

Like vanskelig ville det være for trønderbataljonen der både bataljon og kompanier var stykket opp og fordelt på flere lokaliteter spredt over et stort område. Når ildgivningen begynte ble det skutt på en rekke steder og det ville være vanskelig å fastslå hvor fienden befant seg og enda vanskeligere å få til en samordnet ledelse ettersom alle forlegningsstedene ble angrepet tilnærmet samtidig. Dette forsterket trøndernes katastrofe og må ha ført til et fullstendig kaos. Etter hvert forlot flere og flere forlegningsområdet og avdelingen og beveget seg ut i et meget uoversiktlig terreng der det både var egne og fiender. Det kan ha medført at flere ble såret og drept ikke bare av fienden. De overlevende søker så inn gjennom Altabataljons linjer der det er kontroll på situasjonen

 De 67 tyskerne skulle etter angrepet ha med seg hele 180 trøndere som de hadde tatt til fange. Derfor blir det et spørsmål hva en mener her. Er de 5-6 timene den totale tiden det tar å gjennomføre alle faser i angrepet eller er dette bare ildkampen? 

Det er avgjørende for å fastslå hvor lenge trønderne var eksponert for tysk ildgivning. Tyskerne rykker fram i mørke og usiktbart vær, under vanskelige føreforhold. Hvor mye ammunisjon var de i stand til å bære med seg under disse forholdene?

Normalt ville en styrke som foretar et slikt overfall være lett utstyrt for å ha bevegelighet og kunne ta seg inn på målet uten for mye å bære på, mao en stor stridspatrulje som medbringer begrensede stridsmidler.

Når en viser til en ildkamp på 5-6 timer ville det kreve betydelige ammunisjonsmengder for å vedlikeholde en intens ildkamp over så lang tid. Hadde tyskerne det? De hadde et stort antall hurtigskytende automatvåpen med stort ammunisjonsforbruk.

Hvordan er det mulig at 67 mann (Nordmo) spredt på flere steder i 6 timer er i intens ildkamp med en styrke som er over ti ganger større (764)?

I beste fall måtte det ha vært planlagt etterforsyning av ammunisjon, noe som ville vært vanskelig ut fra den situasjonen som etter hvert utviklet seg og typen oppdrag.

Her var det snakk om å sette inn et kort intenst angrep, påføre størst mulig tap og komme seg raskt ut uten å bli involvert i avgjørende ildkamp med en styrke som var over ti ganger større (764). Det oppgis flere forskjellige tidspunkt for når angrepet settes inn og skytingen starter. Dette er følgelig uklart. Det oppgis at det er tåke og snø den 24 april og snø og dårlig sikt både den 25. og den 26. april. Dette begrenser muligheten for å skyte på lengre hold ettersom en ikke ser målene i snødrevet.

Innsetting av angrepet den 25. kan ikke sees av Altabataljon, en hører kun skyting. Først den 25 etter at de fremste ledd av bataljonen er på plass i den planlagte vaktlinjen, blir det mulig å skyte for Alta bataljon. Den 25 og 26 er det også begrensede muligheter for å skyte på grunn av været. Sjef Altabataljon får også melding med ordonans fra kaptein i Midtlid trønderbataljonen tidlig om morgenen den 26 april, om at det fortsatt er 50 sårede nede i dalen og at det ikke må skytes ned i dalen. Det avgrenser tidsrommet for Altabataljons ildgivning sterkt og det må antas at det ikke ble skutt ned mot Dalbunnen etter dette. Mål i dalbunnen ble derfor bare beskutt i løpet av ettermiddagen 25 april når det var sikt og eventuelt om morgenen den 26 april alt ut fra når meldingen om de sårede trønderne kom. Skyting etter dette tidspunkt må en anta var rettet mot andre områder der det ble lokalisert tyskere.

Dette viser også at trønderne så det som ukomplisert å ta kontakt med Altabataljons fremste ledd. Dårlig sikt må antagelig ha medført at trønderne kunne gjøre det uten å bli beskutt av tyskerne. Altabataljon var mao klar over hvor trønderne befant seg allerede da og innrettet ildgivningen etter det. Det berettes heller ikke om at det ble skutt på trøndere som kom.

Påstanden fra bataljonssjefen i trønderbataljonen som kommer senere på ettermiddagen, om at det var vanskelig å få Altabataljon fra å skyte blir dermed merkelig. Både bataljonsstaben og resten av bataljonen valgte å innpassere gjennom Altabataljons linjer. De kan ikke ha vært særlig  skremt over det.

Konklusjonen på dette blir at vær forhold begrenset Altabataljons muligheter for å skyte. Når det ble skutt så var det opphold i snøværet slik at en kunne se mål. Det må derfor ha vært veldig begrenset tid bataljonen hadde å skyte i. Allerede formiddagen den 25 må de ha vært klar over situasjonen nede i dalbunnen på grunn av de retirerende trønderne. Det må ha bidratt til at skytingen ble avgrenset.


Igjen står vi med spørsmålet: Ble myten om Altabataljons beskytning av trønderne skapt fordi det var nødvendig å ha en utenforliggende årsaksforklaring på trønderbataljonens ulykke?

Ble dette etablert som en sannhet som ble gjentatt og gjentatt til også veteranene i Altabataljon ble usikre på hvem de hadde skutt på?


Flere ting kan tyde på det.

Sikt og tid for da Altabataljons fremste ledd var på plass i planlagt stillingsområde den 25 april begrenser tilgjengelig tid for å lokalisere og beskyte mål sterkt. Dette forsterkes ytterligere av værforholdene.

Det ble gitt melding om at det ikke måtte skytes ned i dalbunnen allerede tidlig om morgenen den 26 april. En må forutsette at dette ble videresendt til resten av bataljonen av bataljonssjefen og skytingen stanset.

Selve angrepet på trønderne så ikke Altabataljon. De hørte det og de kunne heller ikke beskyte disse målene på grunn av vær og ut fra hvor de var gruppert på dette tidspunktet.

Trønderne innpasserte gjennom Altabataljons linjer. Det må de ha gjort fordi de oppfattet dette som det tryggeste. Det rapporteres ikke om noen som ble skutt og drept i denne sammenheng.

Sannsynligheten for at trønderne skjøt på hverandre var stor. Avdelingen var spredt over et stort område og stykket opp. Selv kompaniene var stykket opp. Det må ha komplisert om ikke umuliggjort en samordnet ledelse.

Soldater og grupper av soldater og befal forlot avdelingen og beveget seg gjennom et område der det ble skutt fra flere steder både med flatbanevåpen og krumbanevåpen i inntil 6 timer(Nordmo,Pettersen) både av nordmenn og tyskere. De samme problemstillingene jeg har påpekt i Altabataljon med å skille venn og fiende var også aktuelle for trønderne. Dette ble ytterligere komplisert av været. For trønderne var problemet forsterket ved at fienden var tett på. Soldatene kan ha kommet i ildlinjen både direkte og indirekte. Å avvise dette som en mulighet vil være ulogisk

Bataljonssjefen i Altabataljon, A.D.Dahls bok om bataljonens strid, blir av Pettersen og Lindegård Stranden ettertid påstått å være hans versjon av det som skjedde og et forsøk på å gjøre dette til en sannhet for ettertiden og dermed den gjeldende versjonen. Det lyder merkelig ettersom det kommer en rekke bøker der flere forfattere kommer med sine versjoner, uten at disse versjonene avvises.

Det er ikke dokumentert et behov for å pynte på fakta for Altabataljon. Trønderbataljonens ulykkelige skjebne vil jeg tro var tung å bære ikke bare for trønderne, men for alle som kjempet i avdelingene på Narvik-avsnittet. I ettertid er det enkelte miljøer som spesielt har vært kritiske til Altabataljons innsats, muligens fordi de mener bataljonen har fått for stor plass i fortellingen om Narvikfelttoget. De har bidratt til å forsterke og repetere påstanden om at Altabataljon skjøt på trønderne der denne grupperingen har sett en anledning.

Avslutningsvis vil jeg påpeke igjen at jeg ikke kan se at det er dokumentert noen tilfeller der skytter mål og resultat er klart beskrevet i påstandene om at Altabataljon skjøt på trønderne, bortsett fra de intervjuene jeg ha vist til.

Svein Erik Larsen Ramberg