– Påstanden om at Alta bataljon bevisst skjøt på trønderne faller på sin urimelighet

Felttoget mot Altabataljon.

Alta bataljon og andre avdelinger gjorde heltemodig innsats på Narvik-fronten. Arkiv 

Meninger

I 2017 ga Jan P. Pettersen ut boka Kampen om historien. Myter-Sannhete-Fortielser, på forlaget Kristiansen 2017.

Se saken til NRK om boka og påstandene.

Forfatteren har ført opp en omfattende oversikt over kilder han har brukt og har åpenbart brukt mye av sin tid på å sette seg inn i detaljer i forbindelse med de emnene han behandler i boka. Han uttrykker at han vil til bunns i en rekke av de spørsmål som knyttes til Narvikfelttoget i 1940. Hva han henter fra de enkelte kildene er tidvis påfallende. Det virker også som han ikke har benyttet særlig mye av historikerens verktøykasse om han nå har en slik.

Som tidligere sjef for Altabataljon og historiker ble jeg kontaktet i forbindelse med bokutgivelsen for å gi en uttalelse om det som i særlig grad hadde fanget oppmerksomheten hos leserne, nemlig at Altabataljon skulle ha skutt på BN 1 /IR 12 (trønderbataljonen) under kampene i Gratangen 24. og 25. april 1940. Det som ikke er klart er hvorfra det ble skutt og hva disse skuddene skal ha avstedkommet som fikk konsekvenser for BN 1 /IR 12 ’s, heretter kalt Trønderbataljonen, strid fra de ble utsatt for et utslettende overraskende angrep av tyskerne nede i Dalbunnen i Gratangen natten til den 25. april og fram til de innpasserte gjennom Altabataljons linjer om ettermiddagen samme dag.

Trønderbataljonen utløste selv det utslettende tyske angrepet ved å forlate ferdig utgravde stillinger den 24 april om kvelden oppe på veien i Gratangen for så gå i bivuakk på gårdene i dalbunnen. Tyskerne, som var underlegne i antall, så en unik mulighet til å nedkjempe Trønderbataljonen nede i dalen og besette de forlatte stillingene. Angrepet brukes av tyskerne i ettertid i taktikkundervisningen som et eksempel på omringning og nedkjemping av en motstander. Trønderne klarte ikke å iverksette en organisert strid mot den vesentlig mindre angripende tyske avdelingen


Det å forlate ferdig utgravde stridstillinger for å gå i en nærmest fredsmessig bivuakk på gårdene i Gratangen var en fatal beslutning som satte bataljonen i en håpløs taktisk situasjon. Tyskerne overvåket bataljonen, og forsto at de nå kunne eliminere trusselen trønderne utgjorde mot den videre tyske framrykningen mot deres hovedmål, Setermoen.

Mens striden foregikk skal Altabataljon ha skutt på Trønderne ved flere anledninger. Klar dokumentasjon på at Altabataljon bevisst skjøt på trønderne har jeg ikke funnet verken under samtaler med veteranene eller i andre kilder. En får inntrykk av at dette er en ny oppdagelse, og i markedsføringen av boka omtales dette som en verdenssensasjon. Det er i så fall en 80-årig verdenssensasjon. Helt fra 1940 har dette vært påstått, gjentatt og repetert uten at det er beskrevet konkrete situasjoner der det blir skutt fra Altabataljon på trønderne. Problemet har altså vært å finne klar dokumentasjon på at dette faktisk skjedde. Som sjef for Altabataljon hadde jeg hyppig kontakt med veteranene og deltok på mange av deres arrangementer og jubileer.

Mange av veteranene var meget skriveføre og jeg oppmuntret dem til å skrive ned sine beretninger fra felttoget. Disse ble tatt inn i Alta Bataljonsnytt som finnes med alle utgitte eksemplarer i riksarkivet. Da det ble aktuelt å nedlegge Altabataljon satte jeg umiddelbart i gang med å skrive bataljonens historie. Veteranene skrev detaljerte beretninger om det de hadde opplevd under felttoget. Ettersom de var primærkilder ble beretningene tatt ordrett inn i boka for å beskrive felttoget slik soldatene opplevde det. Derfor finnes det detaljerte beretninger fra bataljonens strid i Gratangen.

Finnmarkssoldatenes stemmer er altfor sjelden blitt hørt i fortellingene om krigen. Professor Einar Niemi gir boken hederlig omtale og framhever nettopp bruken av primærkilder. Boka finnes på de fleste biblioteker i NN og er også å få kjøpt. I disse beretningene finnes det ingen referanser til at det ble skutt på Trønderbataljonen. Ut fra vær og lysforhold,tid på døgnet, tid for Altabataljons ankomst til Gratangen (0400 ifølge en kilde), plassering av bataljonen, skyteavstander med mer, blir dette lite sannsynlig om ikke umulig.


Til tross for dette har bataljonens veteraner blitt plaget med denne påstanden til det siste. To kommisjoner (med enkelte medlemmer som deltar i begge kommisjonene. Det er vel lite sannsynlig at de skifter standpunkt fra kommisjon til kommisjon!) har undersøkt bataljonens felttog og belastningene veteranene ble utsatt for og påstår at det som særlig falt veteranene tungt for brystet var påstanden om at de skulle ha skutt på sine egne. Det gjorde de ikke. De skjøt på det de fikk ordre om å skyte på og utløste de ildeoppdrag de fikk av sine foresatte under ekstreme forhold med stor ro og oppofrelse. Dette finnes det dokumentasjon på. Det framheves også av bataljonens sjef Oberstløytnant A.D.Dahl.


En mitraljøseskytter jeg snakket med sa det enkelt; ”Vi fikk ordre om å skyte alle som forsøkte å passere veien. Det gjorde vi”

Selvfølgelig gjorde de det! Et angrep over veien, som var tyskernes hovedframrykkningsakse ,mot bataljonens venstre flanke ville resultert i drepte å sårede kammerater.

Er det mulig at dette evige gnaget i nærmere 80 år faktisk fikk veteranene til å tro at de hadde skutt på sine egne og at dette la byrder til de traumatiske opplevelsene de hadde under felttoget?

Etter krigen satt de igjen i branntomtene og måtte gjenoppbygge fylket.

Psykisk helsevern eksisterte ikke. Ingen kriseteam dukket opp for å ta seg av dem da de kom hjem. Ingen later til å ha lagt merke til at Finmarkingene ble kaldt inn til krigstjeneste tre ganger i perioden 1939 til 1940. Det var det kun de som ble.

I etterkrigsårene var soldatene travelt opptatt med å gjenoppbygge hjemmene sine og med å tilpasse seg Arbeiderpartiets store prosjekt, Finnmarksplanen som endret bosettingsmønsteret i Finmark totalt.

Det var fritt fram for de som ville forklare massakren på trønder bataljonen ut fra eksterne faktorer som for eksempel Altabataljon og deres leder Oblt. A.D.Dahl

Oblt. A.D. Dahl hadde rikelig tid til å skrive boka ”Med Alta bataljon mot tyskerne” under sitt opphold i England. De norske styrkene i England betegnes som ”Den glemte hæren”. De ble aldri satt inn samlet i krigshandlinger.

I Finnmark var det få om noen som fant tid til å skrive ned sine opplevelser i den hektiske og hendelsesrike etterkrigstida. Finnmarkingene passet også dårlig inn i den offisielle fortellingen om krigen og ikke minst etter at den kalde krigen ble et faktum. Soldatene med de høyeste tapstallene og den viktigste innsatsen , partisanene, ble neglisjert og mistenkeliggjort.

Dahl tillegges av Pettersen å ha hatt som hensikt å gjøre sin ’’ versjon’’ til den gjeldende som kilde for historien om felttoget, derfor kom boka allerede i 1945.

Dahl hadde da ledet frigjøringen av Finmark fra november 1944 til Juli 1945 som sjef for de norske styrkene som gjorde dette. (Alta og Varanger bataljons soldater ble også her innkaldt til krigstjeneste)

Boka må derfor ha vært skrevet før han kom til Norge. Jeg minner også om bokas tittel ” Med Alta bataljon mot tyskerne” noe som kan tyde på at han setter bataljonen først og som årsak til at han lyktes som leder. Det hersket stor hengivenhet og gjensidig respekt mellom ”Han Dahl” som bataljonsjef og veteranene. Kanskje var nettopp hensikten til Dahl å framheve Finnmarksoldatenes innsats og dyktighet og at han derfor slik tilskriver dem æren for bataljonens positive ettermæle.

Det må anses som et mer rimelig motiv å ville hedre sine soldater framfor å forsøke å stikke under teppet forhold som det ikke finnes et klart belegg for.

Det er også sannsynlig at en i de øvrige bataljonene mente at Altabataljon ved dette fikk en for stor plass, men det må anses rimelig at Dahl konsentrerte seg om sin og bataljonens rolle under felttoget slik han oppfattet den.

Påstanden om at han hadde noe å skjule kommer da i et underlig lys. Dette forsterkes åpenbare konklusjoner som burde vært trukket i forbindelse med kampene i Gratangen utelates i Pettersens bok. Uten en overordnet vurdering av hva som hendte og konsekvensene av det er det lett å hengi seg til mindre fruktbare spekulasjoner om detaljer.

De to kommisjonene som vurderte Alta bataljons belastninger under krigen konkluderte med at de ikke hadde hatt belastninger som kvalifiserte for presumsjon for krigspensjon. De kom med halvkvedede viser om at det at de skulle ha skutt på sine egne. Det var en belastning de framhevet tiår etter at krigen var slutt og etter at dette var markedsført som en sannhet. De bekreftet således indirekte påstandene.

Jeg skal avslutningsvis komme tilbake til dette.

Jan P Pettersen setter allerede i forordet på boka lyset på A.D.Dahl og Altabataljon. Det er tydelig at mytene om særlig Dahl og Altabataljon er viktig å komme til livs. Under undervisningen i krigshistorie på Krigsskolen, der Dahl er lærer, framsetter kadetten Jan. P.Pettersen et spørsmål til Dahl om Alta bataljon skjøt på Tønderbataljonen i Gratangen. Jeg kan forstå at Dahl er noe knapp når han svarer på spørsmålet.

Her møtte Dahl igjen påstander han sikkert gjentatte ganger hadde redegjort i detalj for og han må ha vært dyktig lei.

I beretningen om hendelsene i Gratangen bruker Pettersen mye tekst på å beskrive årsakene til at Trønder bataljonen tar den fatale beslutningen om å forlate sine stillinger ved veiene og gå i en tilnærmet fredsbivuakk. Det er åpenbart også viktig for ham å få fram at beslutningen er samordnet med og bifalt av overordnet enhet. Det gjør beslutningen desto verre.

Likeledes bruker han tekst på å forklare hva Dahl skulle ha gjort og hvilke disposisjoner Dahl skulle ha gjort for å bistå Trønder bataljonen under katastrofen de påførte seg.

Her vil jeg henvise til Bjerkviks historie som den enkelte leser selv raskt kan finne på Internett ,

Her gis det en kortfattet presis oversikt over hva som skjedde før under og etter hendelsene i Gratangen.

Fritt tilgjengelig på Internett ligger også general Dietels krigsdagbok som beskriver hva som skjedde den 24 og 25 april.

Disse to kildene gir også innsikt i hva som var tyskernes intensjoner og hvordan Altabataljons beskytning virket inn på dette.

Av dette ser en at Dahls tok de riktige beslutningene og at bataljonens handlemåte og utfallet av Altabataljons strid i stor grad gagnet både Altabataljon, Trønder bataljonen og ikke minst de øvrige angripende avdelingenes situasjon lenger bak. Dette skal jeg komme tilbake til,


Kort fortalt rykker tyskerne etter at de hadde kommet på land fram mot Setermoen hvor mobiliseringen av norske styrker foregikk for fullt..

De ble stanset av skolekompaniet BSIN ved Gratangen turiststasjon 12 april

Skolekompaniet hadde i oppdrag å sinke tyskernes framrykning noe de klarer på en utmerket måte. Skolekompaniet trekker seg etter hvert tilbake til Lapphaugen og deretter til Fossbakken den 13 april.14 april blir de avløst i en stillingen ved Fossbakken.

Oppklaring viser at fienden har ca 2 bataljoner mellom Bjerkvik og Gratangen .3-400 mann er i Gratangenområdet. Tyskerne besetter Lapphaugen med et kompani.

Det blir så iverksatt en norsk angrepsopperasjon 24 april. To bataljoner 1/IR/15 og 2/IR/16 støttet av et halvbatteri artilleri skal ta Lapphaugen. Angrepet stanser opp på grunn av et overhendig vær

Trønderbataljonen, 1/ IR 12 som kom til Lavangen 20 april skal avskjære tyskerne i Gratangen slik at de ikke kan fortsette framrykningen mot Sætermoen og får tilført ytterligere styrker til Lapphaugen.

Dette klarer Trønder bataljonen etter en hard marsj i det dårlige været, og de etablerer stridsstillinger på veien for å stanse den tyske frammarsjen. De påtreffer og tar til fange to tyskere på veien i Gratangen i følge Pettersen. Mao. de er klar over at tyskerne står både foran og bak dem.

Altabataljon som er kommet til Sjøvegan 21 april er i reserve ved Tennvold. Bataljonen beordres til å rykke fram til Gratangen og sikre Trønderbataljonens høyre flanke. Det klarer bataljonen uten særlige problemer i det overhendige været.

De er framme sent på kvelden og sender patruljer nedover i dalen foran seg for å oppklare eventuell fiendtlig aktivitet. Dette er normalt for en bataljon i en slik situasjon.

Patruljene støter på tyskere. Einar Fjelldal forteller om dette i detalj og hvordan han skyter en tysker på kloss hold før laget trekker tilbake til bataljonen og rapporterer om det de har sett.

Antagelig var dette tyske avdelinger som var i ferd med på omringe trønderne.

Bataljonen etablerte vakthold og sikring og gikk til ro for natta ettersom de nå er på plass der det har fått ordre om å være. Kort tid etter ble bataljonen alarmert på grunn av voldsom skyting nede i dalen. Trønderbataljonen var omringet og ble angrepet av ca et tysk kompani, en styrke på 74 mann, Trønderbataljonen besto av 764 mann.

34 ble drept ,64 såret og 180 mann tatt til fange.

Minst 35 mann i trønderbataljonen deserterte og ble satt i interneringsleir resten av krigen. Dette sier ikke Pettersen noe om. Hvorfor det? Det sier absolutt noe om kampmoralen i Trønderbataljonen og har betydning for å forklare hvorfor trønderne ikke klarer å organisere et motangrep på den lille styrken som angriper dem.

Den tyske styrken er langt mindre enn det som regnes for nødvendig for å nedkjempe en bataljon. Dette nevner heller ikke Pettersen Det er påfallende.

De resterende trønderne klarer ikke å få til en organisert strid. Dietel beskriver det slik i sin krigsdagbok at bataljonen er nedkjempet og revet opp.Det berettes ikke om organiserte angrep på tyskerne eller forsøk på å ta tilbake de utgravde stridsstillingene som tyskerne har besatt. For tyskerne er det viktig å få eliminert bataljonen slik at den ikke kan utgjøre en trussel mot framrykningen videre. I Altabataljons historie finnes detaljerte beretninger fra veteranene selv som avviker sterkt fra en rekke av Pettersens påstander om Altabataljon.

Ifølge Pettersen skal Altabataljon ha spilt en aktiv rolle nede i dalbunnen under nedkjempingen av Trønder bataljonen. Det er påfallende ettersom Altabataljon verken hadde sårede eller falne. Alfon Gamst fra Loppa ble drept av en flybombe under de senere flyangrepene som settes inn på Altabataljons stillinger da de tyske bakkeangrepene blir slått tilbake. Ellers er det ingen tap i bataljonen,

Straks det er lyst iverksetter Altabataljon beskytning av de tyske styrkene ved veien med alle våpen støttet av et halvbatteri artilleri. Beskytningen er så effektiv at tyskerne ikke kommer videre mot Lapphaugen (Se Dietels krigsdagbok). Det er nå bare Altabataljon som står mellom tyskerne og en videre framrykning mot Setermoen.

Samtidig har Altabataljons beskytning av tyskerne en nedholdende virkning Fienden blir straks tatt under ild og nedkjempet når de oppdages av Altabataljons soldater. Dette skjer ved en samordning av bombekasterild og mitraljøser som er meget effektiv. Tyskerne nede i dalen har trukket ut og har tatt med seg 180 trøndere. De resterende trønderne ca 400 befal og soldater forsøker å komme seg unna. De siste kommer seg ikke ut før i kveldingen. De innpasserer gjennom Altabataljons linjer og i trygghet.

Bataljonsjefen og deler av hans stab bemerker at det var ”vanskelig å få Altabataljon til ikke å skyte”, Sannsynligheten for at Altabataljon skjøt på trønderne var liten ettersom de kontinuerlig var engasjert i ildkamp med tyskerne. Skytingen som trønderne tillegger Altabataljon er med andre ord ikke rettet mot dem men mot tyske motstandsreder og sikrer at trønderne ikke blir ytterligere beskutt av tyskerne som nå må forholde seg til intens ildgivning fra Altabataljon støttet av artilleri og bombekastere. Det innpasserte trøndere enkeltvis og i grupper gjennom Altabataljons linjer. En del av trønderne hadde allerede på et tidlig tidspunkt forlatt avdelingen og Gratangen.

Skytingen fra Altabataljon er rettet mot tyskerne det er dokumentert av Dietels krigsdagbok, Den kullkaster Tyskernes videre angrepsplaner.

Med grunnlag i Pettersens påstander blir det påfallende at trønderne velger å søke seg tilbake gjennom Altabataljons linjer siden dette medførte risiko for å bli skutt på. Det var alternative fluktruter trønderne i så fall kunne valgt.

Fenrik Roald Nilstun som var mitraljøsetroppsjef i i Bergartilleribataljon III 7 batteri beretter i sin dagbok (Se internett ) at trøndersoldater passerte artilleriet hele 5 –6 km bak fronten allerede den 24 april. Det var med andre ord ingen kontrollert ledet avdeling som passerte Altabataljon,

Pettersen er svært opptatt av detaljer i disse hendelsene og kildebruken er påfallende. Det er påfallende at han ikke drøfter klart forskjellige beskrivelser som finnes i de enkelte kildene. F eks tillegges Einar Fjelldahl forskjellige beretninger gjennom en tredjeperson enn han selv har skrevet ned og som er tatt med i Altabataljons historie.

Likeledes nevnes ikke åpenbart viktige fakta som klart styrker Alta bataljons rolle i stridsbildet i Gratangen. Dette er påfallende

Hvis vi hever oss noe opp fra detaljene og ser på de overordnede perspektivene under striden i Gratangen så får vi en rekke svar som Pettersen overhode ikke påpeker.

Om vi forholder oss kontrefaktisk til disse hendelsene og det som åpenbart er en hovedsak for Pettersen, og spør: ”Hva hvis Altabataljon faktisk rettet hele bataljonens ildkraft (geværild maskingeværer og mitraljøser ,797 mann) mot området Trønderne lå forlagt? Hva hvis de rettet bataljonens samlede ildkraft mot de ca 400 trønderne som var igjen og kom kavende opp gjennom løssnøen mot Altabataljons stillinger, tydelig preget av det de hadde vært igjennom?”

Antagelig ville Alta bataljon i denne situasjonen også bli godt hjulpet av ild fra tyskerne oppe ved veien(100-200 mann geværild, mitraljøser maskingeværer ) i nedkjempingen av trønderne. Dvs nærmere 1000 mann ville skutt på Trønderne!

Hva ville resultatet vært?Antagelig ville trønderbataljonen vært utslettet .Ut fra antall falne og sårede og hvor de ble funnet samt antallet som overlevde så er dette utelukket. Ildkraften fra en infanteribataljon med artilleristøtte ville utslettet trønderbataljonen i den taktisk håpløse situasjonen de var i.

Påstanden om at Alta bataljon bevisst skjøt på trønderne faller på sin urimelighet. Hva så hvis Altabataljon hadde gitt opp framrykningen som de øvrige bataljonene og ikke hadde klart å komme i stilling på det man oppfattet som trønderbataljonens høyre flanke?

Med den forutsetning at Trønderne også i en slik situasjon ville gått ned i dalen og lagt seg i bivuakk innomhus med et mangelfullt vakthold slik de tyske rapportene påstår, er sannsynligheten stor for at bataljonen også da ville blitt utslettet. Det var også tyskernes hensikt.

Tyskerne kontrollerte stillingene på veien og hadde omringet bataljonen. Trønderne ville ikke hatt Altabataljon som bekjempet og påførte tyskerne oppe ved veien så store tap at det ble umulig for tyskerne å kontrollere situasjonen. Den 25 april forteller Dietel at en i Gratangen har et tap på 5 drepte og 16 sårede.

De overlevende trønderne ville da hatt valget mellom å overgi seg eller forsøke å slå seg ut av gryta nede i dalbunnen og oppover liene i løssnøen der de ville vært svært enkle mål for tyskerne oppe ved veien. Med den manglende stridsledelsen hos trønderne ville dette blitt katastrofalt for trønderne. Med stor sannsynlighet ville tyskerne hatt interesse av å eliminere den trusselen resten av Trønderbataljonen utgjorde mot den videre tyske framrykningen.

Konklusjonen på dette blir at Altabataljon faktisk reddet trønderbataljonen ut av en meget vanskelig situasjon. Tyskerne kunne ikke påføre trønderne ytterligere store tap på grunn av effektiv beskytning fra Altabataljon. Trønderne kunne under dekning av nedholdende ild fra Altabataljon mot tyskerne på veien komme seg i sikkerhet bak Altabataljons linjer. Påstanden om at de ble beskutt blir påfallende. De valgte å komme seg inn gjennom Altabataljons linjer fordi det var det eneste de oppfattet som trygt!

Skytingen fra Altabataljon som trønderne refererer til redder livet på mange trøndere som kom enkeltvis og i grupper inn gjennom Altabataljons linjer. Det er påfallende at de søker seg inn gjennom Altabataljons linjer noe som, etter påstandene fra Trønderne om at Alta bataljon skjøt på dem, skulle medført at de kunne bli skutt og drept, De som blir skutt på blir antagelig beskutt av tyske våpen trønderne ikke klarer å lokalisere eller av tyskere oppe ved veien. De uerfarne panikkslagne trønderne klarer med all sannsynlighet ikke å finne ut hvorfra det ble skutt under ildgivningen fra Altabataljon. Den må ha vært intens slik Dietel beskriver.

Dette reddet antagelig over 400 trøndere fra å bli tatt til fange, eventuelt drept eller såret. Dietel anfører at beskytningen fra Altabataljon er så effektiv at de ikke kommer videre. Den 26. april trekker det tyske kompaniet på Lapphaugen ut ettersom de nå trues både i rygg og i front. Angrepet på Lapphaugen med de to norske bataljonene kan innstilles og antagelig redder dette livet til mange av soldatene som skulle delta i denne operasjonen. Det berettes at soldatene var utslitte etter den harde marsjen i overhendig vær. Det ville medført økte tap og mindre mulighet for å lykkes i angrepet på Lapphaugen.

Skolekompaniet kan 27 april sende fram kontaktpatruljer til Alta bataljon og igjen besette området ved Gratangen turiststasjon uten tap av liv. 28. april kommer BnII/IR16 til Gratangen. 29 april kommer et KP fra Landvernbn/IR 16 til Foldvik. Gratangen er nå under total kontroll av nordmennene.

Altabataljon har alene holdt stand i Gratangen under gjentatte flyangrep fram til den 27. april. Mange liv er spart ved Altabataljons effektive beskytning som får tyskerne til å trekke seg tilbake. De planlagte norske angrepene blir kansellert fordi tyskerne er tvunget til å trekke seg tilbake. Dietel går over i forsvar fordi han ikke kommer videre og på grunn av forsyningssituasjonen som også er blitt kritisk .

Gratangen blir nå utgangspunktet for de videre angrepene på de tyske styrkene og tyskerne må oppgi å nå Sætermoen. Det er en vesentlig enklere oppgave enn det ville vært å ta opp striden fra Lapphaugen. Mobiliseringen kan fortsette uforstyrret

Utfallet av krigen i dette området kunne blitt et helt annet om ikke Altabataljon under ledelse av A.D Dahl hadde gjort de valg som ble gjort og kjempet så effektivt.

Det er påfallende at disse meget iøynefallende konklusjonene ikke blir trukket av Pettersen. Det gir helt andre svar på hvem Altabataljon skjøt på og konsekvensene av dette. Finnes det ingen dokumentasjon på at det ble skutt fra Altabataljon på nordmenn? Det gjør det ikke, men det finnes et intervju fra 2009 i Altaposten med Fritjof Haug som forteller at han som mitraljøseskytter skjøt på tyskere på marsj ut av Gratangsbotten. Etter å ha skutt en byge, så de at det gikk norske fanger mellom tyskerne og de innstilte skytingen.

Det ble funnet en kragkule i en såret trønder som ble innlagt på feltlasarettet. Hvor kom den fra? Inne i omringningen klarte trønderne verken å organisere motangrep eller utbryting av omringningen av bataljonen. Det var innledningsvis lite lys (ca kl 0400) (Mørke/tussmørke) og snøvær da det tyske angrepet ble satt inn. Risikoen for at trønderne skjøt på hverandre var stor ettersom det var vanskelig å fastslå hvorfra det ble skutt og hvem som skjøt. Det kommer klart fram i Ingrid Lindegård Strandens intervju med den 101 årige veteranen Eystein Røset som var i Trønderbataljonen under kampene nede i Gratangen.

Røset er også sikker på at det er Alta bataljon som skyter ettersom han hører stemmer som snakker finmarksdialekt og at det skytes med norske våpen. Antagelig er han ikke klar over ildkampen oppe ved veien og at også tyskerne har bombekastere. Ildgivningen fra Altabataljon ville vært øredøvende i forhold til de relativt færre tyskerne som ligger i stilling og skyter oppe ved veien.

Det var heller ikke organiserte avdelinger som kom inn gjennom Altabataljons linjer. (se Altabataljons historie) Dette øker sannsynligheten for at trønderne skjøt på hverandre i kaoset uten ledelse der den enkelte var overlatt til seg selv, Det er påfallende at Pettersen verken nevner eller drøfter dette. Pettersen beskriver også en utbrytning der to tropper skal ha kommet seg opp på veien og under dette forløpet skal ha blitt beskutt av Altabataljon. Pettersen nevner ikke at den tyske angripende styrken hadde gruppert to tunge mitraljøser til støtte for angrepet på trønderne.

Det er åpenbart at disse aldri ble oppdaget. Hvilke oppdrag kunne de ha? Det farligste for den tyske angripende styrken var at Trønderne klarte å bryte ut av omringningen, reorganisere og sette inn et motangrep mot den vesentlig mindre tyske avdelingen. For tyskernes overordnede oppdrag, framrykningen mot Sætermoen, ville det farligste være at trønderne klarte å bryte ut av omringningen og satte inn et angrep for å ta igjen stillingene oppe på veien. Tyskerne ville da ha et problem idet de måtte nedkjempe en betydelig styrke på veien som ble støttet av en infanteribataljon (Altabataljon) med artilleri og bombekasterstøtte.

Jeg vil anta at bekjempning av disse to mulige handlemåtene var hovedoppgaver for disse tunge langtrekkende mitraljøsene som i samspill med tyskerne i Trøndernes stillinger (100-200 mann) på veien klarte nettopp å stoppe ethvert forsøk på å reorganisere og iverksette organisert motstand samt ethvert forsøk på å ta igjen stillingene. Det er påfallende at Pettersen ikke bemerker dette, men tillegger skytingen Alta bataljon.

Skytingen fra Altabataljon med geværild maskingeværer og mitraljøser (797 mann) ville overdøvet all annen ildgivning og en må anta at dette også tiltrakk seg trøndernes oppmerksomhet. Pettersen påstår at kampen pågår i 6 timer. Det er vanskelig å se hvem trønderne kjemper med nede i dalbunnen ettersom den angripende styrken hadde tatt med seg fangene og for lengst var trukket ut. Asbjørn Jaklin stiller seg i boka ”Kampen om Narvik 62 desperate dager’’ også tvilende til at det er Altabataljon som beskyter Trønderne slik Pettersen påstår.

20, juli under et utenlandsopphold ble jeg kontaktet av NRK Trøndelag i forbindelse med en artikkel de skulle utgi om disse hendelsene. Jeg ble spurt om jeg ville uttale meg om det faktum at Altanbataljon hadde skutt på trønderne. Man hadde stor forståelse for at jeg eventuelt ikke ville det, ettersom dette tydeligvis var et faktum at det hadde skjedd.

Det var jeg tvert om meget interessert i. Jeg ga artikkelforfatteren en del kildehenvisninger og skrev en del kommentarer til problemstillingen .Tilbakemeldingen gikk da ut på at det ikke var plass til så mye tekst. Jeg skrev da et meget kortfattet innlegg og ba om at det kom med . Jeg fikk så artikkelen til gjennomsyn og så da at innlegget var redusert til en intetsigende tekst uten opplysninger av betydning i saken. Det ble også vist til boka til Pettersen ”som i årevis hadde studert historien omkring dette.”

Artikkelen oppfattet jeg som tendensiøs og med mangelfull fagmilitær og historiefaglig innsikt. Dette ga jeg skriftlig uttrykk for og ba om at jeg ikke i noen sammenheng ble forbundet med innholdet i teksten. Den måtte oppfattes som et partsinnlegg.

Dette programmet/artikkelen kom som en direkte følge av Pettersens bok der en griper fatt i påstander og udokumenterte konklusjoner og henger dem opp som sannheter.

Dette er tendensiøst og har pågått i årtier. Det påførte veteranene i Alta bataljon unødvendige kvaler og plager. De trodde antagelig til slutt at de hadde skutt på Trønderbataljonen uten at dette nødvendigvis var tilfelle. Det er et faktum at 70-80 års avstand til hendelsene svekker minnet og forandrer kildens oppfattning av det som skjedde. Dette er beklagelig, men desto verre dersom dette utnyttes til skade for den som uttaler seg. Det ble i sin tid nedsatt en egen kommisjon som skulle vurdere om noen som var uteglemt som skulle hatt et militært hederstegn for sin krigsinnsats.

Av årsaker jeg ikke skal komme inn på her, ble både prosessen og resultatet av medaljekommisjonens arbeid lagt lokk på av myndighetene. Ingen medaljer ble utdelt. Man hadde et tidsperspektiv på prosjektet på 5 år. Ved enkel hoderegning og en kynisk vurdering kunne en regne med at de fleste veteranene var gått ut av tiden ettersom de ville være mellom 95 og hundre år. Utdeling av medaljer og førstehåndsberetninger ville da bli umulig. I forbindelse med utdelingen en minnemedaljen som den gjenlevende veteranen i Alta bataljon fikk, uttalte den siste veteranen følgende ”Jeg trodde ikke det vi gjorde hadde noen verdi.” Det er representativt for det mange av veteranene mente.

Det skal også bemerkes at medaljen var en minnemedalje ikke en medalje for krigsinnsats. En krigsmedalje ville vært en anerkjennelse av det bataljonen gjorde. Det kan umulig være tjenelig for en småstat som Norge å sende så negative signaler til sine krigsveteraner i avdelinger som i løpet av 5 år hadde vært innkalt 3 ganger til krigstjeneste i Norge og hadde mer krigstjeneste enn noen andre vernepliktige soldater under krigsårene.

Dette forsterkes også av at det var veteraner fra landets mest sensitive område, militært sett. Hvis det var hensikten, kan jeg bekrefte at de ansvarlige om ikke annet vant felttoget mot våre gamle veteraner. De klarte å frata våre gamle soldater all motivasjon og ære og stolthet før de gikk bort. Mange i Finnmark har merket seg det.

Altabataljon gjennomførte en velorganisert mobilisering, ble transportert til fronten og nokså umiddelbart satt inn i kampene i Gratangen der de uten tvil påførte tyskerne deres første nederlag og reddet antagelig livet både til de gjenlevende trøndersoldatene og til mange av soldatene i bataljonene som var på vei for å angripe tyskerne på Lapphaugen.

De gjennomførte stort sett sammenhengende angrepstrid helt fram til kapitulasjonen i juni med små tap og meget gode resultater.

Jeg synes det er usedvanlig av Pettersen å så tvil om Altanbataljons innsats og flisespikke seg gjennom 62 døgn med kamphandlinger på Narvikavsnittet. Åpenbare overordnede konklusjoner trekkes ikke. Vesentlige fakta utelates. Udokumenterte påstander markedsføres på en egen foredragsturne for å befeste dette. Hvorfor gjør han det og hvorfor kommer det nå? Dette tjener ikke de nordnorske soldatene i sin helhet. De overordnede konklusjonene forsvinner lett i antagelser og løse hentydninger.

Alle de nordnorske bataljonene og avdelingene gjorde en meget hederlig innsats og jeg hørte aldri en eneste veteran i Altabataljon som snakket nedsettende om noen av sine våpenbrødre fra Narvikfronten. Jeg hørte heller aldri et nedsettende ord om Trønderbataljonen, men derimot hersket det en gjennomgående tristhet over deres uheldige skjebne. Alta bataljon samlet inn de falne og så ved selvsyn de lidelser trønderne var blitt utsatt for.

Etter regjeringens kapitulasjon gjennomførte Altabataljon en ordnet tilbaketrekking til Grovfjord hvorfra de ble transportert til Alta der de demobiliserte. Få om noen avdelinger i Norge under krigen i 1940 gjennomførte noe tilsvarende.

Finnmarksoldatene (Alta og Varanger bataljon) ble som de eneste avdelingene i Norge innkaldt hele tre ganger til krigstjeneste. I 1939 ble de innkalt til nøytralitetsvakt på den norskfinske grensa under vinterkrigen. Det var Altabataljon som holdt vakt på grensa under kamphandlingene på Finsk side, ikke trønderne som kom etter at dette var over.

I 1940 ble de også innkalt til krigstjeneste. Altabataljon ble satt inn på Narvikavsnittet Varangerbataljon ble satt inn på grensevakt og sto under våpen fram til i Juli 1940. I 1944 ble Varanger bataljon og deler av Altabataljon igjen innkalt til krigstjeneste fra branntomtene i et nedbrent fylke. De sto under våpen fram til i juli i 1945.

Finmarkingene hadde i krigsårene til sammen over ett år i krigstjeneste pålagt dem av den norske regjering. I tillegg deltok de som partisaner eller agenter i svært risikofylte oppdrag av strategisk betydning for krigens gang i det tyngst okkuperte fylket i landet. Mange ble drept. Nedbrenningen av fylket fratok soldatene alt de hadde.

Dette var belastninger som ingen andre soldater i Norge var utsatt for, men som staten under ingen omstendighet, selv etter behandling i to kommisjoner, fant tilstrekkelig til å gi soldatene presumsjon for tildeling av krigspensjon. Selv nå, når alle er borte, utsettes de for udokumenterte påstander og faglig totalt villedende skriverier, som sier mer om forfatternes kompetanse og ståsted enn fakta.

Jeg finner det nødvendig å påtale dette og håper at NRK i ettertid vil kvalitetsikre det de formidler og sørge for å ha faglig kompetanse til å foreta mer dyptgående analyser istedenfor lettbent sensasjonsjournalistikk. Det har vakt oppsikt blant mange i Finnmark. Dette er en sak med dype røtter i finnmarkingenes kollektive minne som en rekke andre saker relatert til krigen som har satt sentralmakten i et uheldig lys.

Svein Erik Larsen Ramberg

Tidligere sjef for Alta Bataljon

Historiker og medforfatter av boken

Altabataljonens historie