Fefo bør ikke svikte Nordkapps befolkning

– FeFo spiller et meget høyt spill både juridisk, etisk og med egen goodwill og legitimitet, skriver Knut Bjørn Lindkvist.

Nordkapp-platået.  Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Meninger

Kommunevalget 2019 i Nordkapp kommune var også en folkeavstemming, med rekorddeltakelse, om kommunen bør få kontroll og større inntekter fra turistattraksjonen Nordkapp. Det sa to tredjedeler av befolkningen ja til. Men like før det nye politiske flertallet får overtatt i Nordkapp kommune, kommer meldingene (Sagat 11. oktober, Radio Nordkapp 11.oktober) som forteller at Finnmarkseiendommen FeFo om kort tid vil undertegne ny leieavtale med RICA om Nordkapp-fjellet. Det vil skje før den nye arealplanen for Nordkapphalvøya er rettskraftig.

Denne handlingen setter både styret og administrasjonen i FeFo i et uheldig lys. Fra styret i FeFo er kommet skriftlige og muntlige sendt signaler om at de står på Nordkapp kommunes side, og at de vil følge den nye arealplanen for Nordkapphalvøya når de etablerer en ny og varig kontrakt med RICA. Styreleder Bente Haug har for eksempel vært klar om dette. Også administrasjonen ved direktøren, Jan Olli, har vært like klar. Og man visste hva som kunne komme fordi folket i Nordkapp ønsket større innflytelse over Nordkapp-platået. Den daværende opposisjon i Nordkapp gjort det klart i tiden før avstemmingen i kommunestyret om ny arealplan den 20. juni at de gikk for offentlige arealer til friluftsliv, parkering og vei hvis de kom til makten. Både styret og administrasjonen visste derfor, eller de burde vite, at det kommende kommunevalget kunne få et utfall også for arealplanene, slik som den påtroppende ordfører nå har signalisert.

Denne avventende holdningen i FeFo var fornuftige siden man uansett ikke vet hvilken konkret arealforvaltning kommunen vil tillate før den nye nordkapp-planen er rettskraftig. Å tegne en langvarig, bindende avtale på tenkte premisser, som lett kan endre seg (for eksempel i klageperioden), er risikabelt. Når man nå vil inngå en privat leieavtale med RICA, står man altså enkelt og greit i fare for å inngå den på feilaktige premisser.

Dette er i utgangspunktet de privates problem, og ikke noe kommunen trenger bekymre seg for. Men når situasjonen er den at det politiske flertallet i kommunen selv uttrykkelig har gitt beskjed at de akter å regulere deler av området til offentlig formål, så vet alle og enhver at kommunen i så fall kan komme til å erverve området på ett eller annet vis (kjøp, feste, ekspropriasjon e.a).

La oss forutsette at prisen for kjøp i utgangspunktet er det arealene er verdt for grunneieren (som blir bedt om å gi det fra seg). Hvis leieavtalen avventes til vi har en stadfestet regulering, er prisen usikker på nå-tidspunktet, og vil sannsynligvis være lav fordi arealet til slutt kan bli regulert til offentlige formål. Men vi kan også tenke oss at grunneieren inngår en lukrativ avtale med en fester før arealplanen foreligger. Da er prisen normalt høy, fordi den private avtalen med høy leiepris, som tar utgangspunkt i en annen forvaltning enn det som sannsynligvis kommer fra det nye kommunestyret, vil være juridisk bindende. Det er dette alternativet FeFo synes å gå for siden de nå vil lage kontrakt med RICA.

Så for FeFo, som grunneier, virker det opplagt best å binde seg til en prisgunstig festeavtale nå, slik at det blir høyest mulig pris for kommunen å betale for arealene i framtiden.

Det mest kritikkverdige fra FeFo’s side, er at de tidligere har gitt uttrykk for at de er i «felles front» med kommunen, noe de åpenbart ikke er hvis de gjør kommunens mål for Nordkapp-platået betraktelig mer kostbart.

FeFo spiller derfor et høyt spill både juridisk, etisk og med egen goodwill/legitimitet om de nå velger å signere kontrakt. Det vil være et utfall mot Nordkapp kommunes velgere og befolkning, og dermed skadelig for FeFos troverdighet. Da er FeFo med andre ord ikke til å stole på. Og dessuten vil innbyggerne ikke se på FeFo som en legitim forsvarer av Finnmarks rettigheter.

Knut Bjørn Lindkvist