– Sutringen binder oss sammen

– Vi har for store forventninger til livet, skriver prest Knut S. Bakken.

– Vi er opptatt av oss selv og vårt og blir stadig mer likegyldige, skriver Knut S. Bakken.  Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Meninger

Hva binder oss sammen?  En pakistaner i Alta som snakker norsk, går i lusekofte, feirer norsk jul og kanskje til og med går i kirken julaften, blir ikke regnet som ordentlig norsk. Vi snakker fremdeles om dem og vi, også i det flerkulturelle Finnmark. Dette er en debatt vi aldri blir ferdig med. 

Men noe må ligge i bunnen, binde oss sammen? Det er ikke religionen. Men flagget da? Hvor norsk er egentlig identitetstegnet flagget? Ikke så mye. Korset er i hvert fall importert fra Rom. Og hva Vår Herre angår, så er Han vel heller ikke norsk?

Men likevel må det være et eller annet som binder oss sammen. Jeg tror det er all klagingen.  For vi lever i et sutresamfunn. Grunnen er at vi har for store forventninger til livet. God økonomi, topp helse, et meningsfylt liv med lykke og kjærlighet er nærmest en selvfølge for oss som lever i oljenasjonen Norge. Vi har fått en kravkultur som de fleste mener er helt naturlig. Og får vi ikke det vi mener vi har krav på, går vi til klagemuren. I Jerusalem klaget de til Gud. I vårt sekulariserte samfunn vet vi ikke helt hvem vi skal klage til. Lesere i Alta sender klagen til Altaposten, VG, TV 2 eller politikere.

I vårt sutresamfunn er de gamle idealene i ferd med å rakne De gamle idealene eller dyder som de gamle snakket om, ærlighet, redelighet, mot, tapperhet og nestekjærlighet er fremmedord, fjernt fra vår virkelighet.  

Men jeg tror det fremdeles er mye ressurser til et mer rettferdig og varmt samfunn dypt nede i den norske folkesjelen. Og denne røsten er langt viktigere enn stemmene børsen! Våre forfedre som vokste ut av fattigsamfunnet og bygde opp et samfunn hvor de tok vare på hverandre og brydde seg. Alt var selvsagt ikke like rosenrødt, men de gamle bygde på solide verdier som nå må læres på ny og vedlikeholdes. På arbeidsplass, skole, i familien og i vennekretsen, i lag og foreninger og gjennom politisk virksomhet fikk de en livserfaring og en trygghet bygget på verdier og normer. Det er dette limet som etter min mening nå er i ferd med å løsne.  

Vi er opptatt av oss selv og vårt og blir stadig mer likegyldige. Men hvorfor bry seg?  Det er jo det offentliges oppgave, både hjemme og ute. I et samfunn hvor ansvarsfølelsen forsvinner og vi har nok med oss selv og vårt, vil egoismen og egeninteresser seire over fellesskapet!  Og det er det som er ferd med å skje i en tid preget av individualisme og selvrealisering! Vi har krav på et rikt liv uten bekymringer. Derfor ble valget nylig på mange måter et protestvalg her nord!

Her i landet har vi et velutviklet velferdssamfunn hvor den offentlige sektor spiller en stor rolle. Det vil den fortsatt gjøre. Det offentlige er et sikkerhetsnett for oss borgere. Selvsagt er det viktig med et finmasket sikkerhetsnett. Vi skal vite at hjelpen er der hvis vi virkelig trenger den. Men det blir et problem hvis sikkerhetsnettet er så fint at det nærmest fungerer som en sovepute for oss. Vi er i ferd med å overlate alt til offentlig sektor. Vi forsøker ikke en gang å ordne opp i det selv før vi henvender oss til fellesskapet, det offentlige, kommune, fylkeskommune eller stat.  Og får vi det ikke som vi vil, blir vi bitre og sure!  Og det som er verre-misnøyen tapper oss for krefter! Da er virkelig grunn til bekymring!

Knut S. Bakken

Vikarprest i Varanger