Et hjerte på Facebook

– Hvert eneste hjerte betyr noe, skriver Kokkejævel Asbjørn Sandøy.

Kokkejævel Asbjørn Sandøy har gjort stor suksess med sin blogg. Her deler han innlegget med Altapostens lesere.  Foto: Reiulf Grønnevik

Meninger

Dette skriver jeg ikke for å dømme noen eller gi noen dårlig samvittighet, men for å sette ord på hvordan det ser ut fra ruinen når katastrofen bomber livet ditt sønder og sammen.

Asbjørn Sandøy «Kokkejævel»'s blogg

Et hjerte som varmer, veldig

I løpet av sommeren har jeg fått titusenvis av hjerter på Facebook, både i kommentarfelt og som private meldinger. Det varmer enormt hvis det kommer fra noen du ikke kjenner eller noen du bare kjenner litt. Bare det å vite at det sitter et annet menneske et eller annet sted og sender deg en varm tanke akkurat i det hjertet sendes gjør ikke sorgen mindre eller lettere, men det gjør deg bedre rustet til å bære den. Takle den.  Tusen takk alle sammen. Slutt aldri å sende hjerter til hverandre!

Hvert eneste hjerte huskes

Vi har alle en omgangskrets, liten eller stor. Vi har de nærmeste, de nære, de midt i mellom, de perifere og de fjerne. Når katastrofen inntreffer kan disse stokkes totalt om. Noen av de fjerne viser seg å bry seg mye mer om deg enn du trodde,og noen av de du alltid har brydd deg om bryr seg ikke i det hele tatt. Herregud så vondt akkurat det gjør!

Alt er kaos, men du registrer hvert eneste hjerte, hver eneste blomst. Alle som nikker til deg. De som klemmer. Alt som blir sagt, og ikke sagt, huskes. Hvem snur seg bort når de ser deg? Hvem kommer på besøk? Hvem sender melding. Hvem ringer? Det betyr så uendelig mye. Du ligger og gisper etter luft og er i ferd med å synke til bunns. Da husker du hvem som strakte hånden ut for å redde deg. Og hvem som trakk hånden til seg, snudde seg og gikk.

Et hjerte er ikke alltid nok

Hvis det er noen du har kjent i mange år, eller har hatt mye med å gjøre, så føles det kanskje litt lite med bare et hjerte i et eller annet kommentarfelt. Man blir skuffet. Såret. Faktisk lei seg. Hjertet hadde motsatt effekt. Kan du ikke bare sende en melding og si at du tenker på meg eller, i det minste, sende det hjertet på en melding? Tar det så lang tid? Det betyr så uendelig mye mer når det kommer som en melding, du aner ikke. Da varmer det. Skikkelig. Jeg vet vi ikke er nære venner, men da viser du at du bryr deg.

Når hjertet aldri kommer

Hva gjør du med alle folka som ikke sier noe i det hele tatt? Nå snakker jeg ikke om kunder eller om folk du ikke kan forvente skal sette seg inn i din sorg, eller om folk som ikke vil tynge byrden din i en offentlig sammenheng, men om venner og bekjente som du ofte har regelmessig kontakt med i ulike sammenhenger. Mange ofte daglig eller ukentlig. Hva gjør du når disse ikke sier noe som helst?

Du er jo nødt til å forholde deg til disse menneskene. Omgås dem. Møte dem. Jobbe med dem. Samarbeide med dem. Smile til dem. Late som ingenting har skjedd, men det har det. Alt er ødelagt.

Kondolerer, tenker på deg, vet ikke hva jeg skal si, eller bare ett eller annet!

I Norge har vi bare dette ene ordet for å uttrykke vår medfølelse til de som har mistet sine aller kjæreste. Et iskaldt ord. Dødt. Føles fremmed i munnen. Vanskelig å forme leppene å si det. Jeg vet det er vanskelig å si det, men tro du meg, det er vanskelig for oss som har mistet også når du lar være å si noe. Når du bare later som ingenting og går rett forbi.

Kokkejævel

Asbjørn Sandøy