– Jeg trodde ikke jeg hadde noen vansker med mat, mannfolk har jo ikke det slo jeg selvsikkert fast

– Både kropp og ikke minst det indre liv var utslitt. Utbrent. Jeg begynte å gli henimot et ønske om å avslutte livet, men vågde ikke, skriver en mann i Anonyme Overspisere.

Det usunne forholdet til mat fikk mannen til å rase opp og ned i vekt. Han takker Anonyme Overspisere for at livet kom på rett kjøl.   Foto: Bill Branson via freestockphotos.biz

Meninger

Jeg er en mann som har vært fastboende i en av Finnmarks største byer i en årrekke, og som er ansatt i kommunen hvor jeg bor. Jeg kjenner det er trygt og godt å både bo og jobbe her. Har mange bekjente, og noen nærmere venner. Det meste ser bra ut, ihvertfall fra utsiden sett.

En kort livshistorie: Fra tidlig i livet, opp gjennom ungdom og inn i voksentilværelsen brukte jeg mat som middel til å "fikse" alle følelser. Alle følelser ble utsatt for enten store mengder mat, nok mat til å holde humøret "rett", eller ikke mat i det hele tatt.

Mat ble min beste, og etterhvert eneste venn følte jeg for det meste.

Det ble tvangsmessig trening, overtrening, bulimi, anorektiske innslag, spiste ikke i det hele tatt, sulting, oppkast, bare grønnfor etc. etc.

Jeg trodde ikke jeg hadde noen vansker med mat, mannfolk har ikke det slo jeg selvsikkert fast. Jeg mente at jeg bare trengte å ta meg sammen, at det handlet om karakterstyrke og besluttsomhet. Jeg var i selskap, spiste, for så å kvitte meg med maten ved en finger i halsen. Jeg spiste som andre, men etter at jeg kom hjem tømte jeg kjøleskap, og spiste både egen og andres mat.


Jeg spiste for å fylle tomrommet inni meg. Jeg sprang opp og ned i vekt to, tre ganger i året, veide opp mot 140 kg, for så å tvinge meg ned til under 70 kg. Slik holdt jeg på et par ganger i året.

Besettelsen var hard. Om jeg bare ble tynn så ville livet blomstre, tenkte jeg da jeg passerte 120 kg. Så var det på igjen. Ned til 70, men der kom en fryktelig oppdagelse, for ingenting i mine tankemønstre, i matvaner, handlevaner, spisevaner og følelser omkring meg selv, mat og kropp ble forandret om jeg var tynn. Det var tøft å oppdage.


Kort etter var jeg på stigende vekt igjen, uten tro på at noe som helst ville hjelpe. Maten som før hadde virket på å lindre alle følelser, også glede, sluttet nå nå å virke. Sakte ble jeg mer og mer oppgitt over fedmen. Å se meg i speilet var et mareritt, intimitet måtte unngås, orket ikke heller.

Både kropp og ikke minst det indre liv var utslitt. Utbrent. Jeg begynte å gli henimot et ønske om å avslutte livet, men vågde ikke.


Jeg er glad for at jeg lever.


Det er mange mennesker i den tilstanden jeg skriver om her. Selv har jeg møtt mange, både i Norge og i utlandet. De er blitt mine nye beste venner. Og uten nå å ty til matmisbruk, over- eller underspise, kaste opp, sulting, gjemme mat, stjele mat, spise frossen eller bedervet mat, eller plukke mat opp fra gulvet. Jeg har ved å følge relativt enkle grep blitt satt fri fra en besttelse så mektig, matbesettelsen, at jeg til slutt innså innså at maten styrte livet mitt fullstendig.


Endringen

Det som skjedde var at jeg tilfeldigvis leste om et fellesskap av mennesker, som hadde en ting felles, nemlig et vanskelig forhold til mat. Jeg bodde sørpå da, og gikk da til et annonsert åpent møte for å finne ut hva dette var. Det kalte seg Overeaters Anonymous, på norsk Anonyme Overspisere.

Jeg ble både overrasket og litt skremt da jeg hørte dem snakke om meg. Jeg hadde ikke møtt noen av dem før, men det de delte om sine erfaringer med mat i deres liv, hvordan det var, hva som skjedde, og hvordan de hadde det med seg selv nå, var ofte som å høre min egen historie. Det gjorde at jeg kjente meg igjen i deres tanker, handlinger, i deres frykt, og skam, og så rart jeg enn følte det, så føltes det på en måte godt, fordi da var det visst ikke bare meg som hadde følt, tenkt og hørt slik jeg trodde jeg var alene om.

Dette var en helbredende opplevelse  på meg. Etter denne starten, har jeg vært medlem av  Overeaters Anonymous, eller Anonyme Overspisere, som det kalles i Norge.


OA, som vi gjerne kaller oss, bruker fellesskapets versjon av AAs tilfriskningsprogram, de såkalte 12 trinn for tilfriskning fra matmisbruk og vansker med mat. Det er 12 foreslåtte trinn som har vist seg å være effektive for å komme seg etter årevis med matproblemer, som igjen har fått prege alle sider av livet vårt. Det er foreslått å finne seg en mentor/fadder/sponsor i fellesskapet, en som selv er i bedring, og som kan dele hva som har fungert for han/henne på veien mot frihet fra matbesettelsen.

Sakte men sikkert begynner tankene og vanene omkring mat og spiseadferd å endres. Livsgleden begynner å komme tilbake, livet får en ny mening, vi kommer oss i jobb igjen, depresjonene løsner, og sollyset kommer fram. Vi blir igjen virksomme, og vi blir fri til å kjenne på alle følelsene uten å spise på dem. Det er et sant mirakel. Bare ved å gjøre så godt vi kan, gå på møter, være så aktiv vi kan i felleskapet med likesinnede. Det er ingen magiske piller eller trylleformler i OA. Bare den felles kraften som kommer istand når to eller flere matmisbrukere hjelper hverandre ved å dele erfaringer, styrke og håp

Jeg har forsøkt å starte OA-grupper i Finnmark i mange år, både i Hammerfest, Alta, Kirkenes og Vadsø. Jeg har sendt brosjyrer til BUP, VPP, og lagt hundrevis av brosjyrer rundt omkring på legekontorer, hengt på butikkvegger, offentlige tavler, og sendt rundt omkring. Det har vært et godt arbeid, og bra for meg i min heling fra årevis med matmisbruk.


Nå er jeg i ferd med å måtte reise fra Finnmark for godt. Grunnen er at jeg har gått tom for den livgivende og nødvendige styrken fellesskapet med andre matmisbrukere, og møter i OA gir. Tidligere har jeg reddet meg ved å reise i inn- og utland for å få påfyll og kraft til å fortsette. Det viser seg som naturlig er, at ingen av oss klarer å tilheles på egenhånd. Vi trenger hverandre for å klare det. Til det er denne lidelsen og matbesettelsen for mektig for oss.

Jeg kjenner det veldig på kroppen nå. Fra et liv hvor jeg en periode kjente på det beste i livet fordi jeg bodde et sted hvor møter og fellesskap fantes hyppig, og nå til et liv nå som er "normalt" men uten gnist, uten tro på vekst, og tilbake i retning mot mere mat og indre smerter. Jeg har stort behov for å høre andre dele om hvordan de finner det gode livet gjennom OAs program, og jeg har stort behov for å gi videre det jeg har blitt gitt helt gratis av de som gikk foran.

Felleskapet Overeaters Anonymous (Anonyme Overspisere) er gratis å komme til. Der er ingen kontingenter aller avgifter, og OA tilhører ingen foreninger, politiske parti, religion eller sekt. Det er kun basert på den enkeltes ønske om å komme seg fra en tilsynelatende håpløs tilstand for kropp og sjel. OA står heller ikke i opposisjon til noen eller noe utenforliggende. OA som fellesskap er ikke anonymt, men fellesskapet legger stor vekt på å bevare hver persons navn og bilde anonymt, når den enkelte selv ønsker dette. Derfor henstiller OA både hverandre og presse, radio, TV, film og sosiale medier om å aldri nevne medlemmers navn, eller bruke bilde uten sikkert samtykke.

For mer informasjon, ta kontakt via trinngruppen@hotmail.com

Gode hilsner fra et tilhelende medlem av Anonyme Overspisere, OA