Politikk for ideell sektor

– Har egenart og merverdi, skriver Svein Iversen.

TAR FOR SEG IDEELL SEKTOR: Svein Iversen.   Foto: Knut Klevstad

Meninger

Det er først de siste årene ideell og frivillig sektor har fått mye politisk oppmerksomhet. Det er et paradoks når man ser på tilbudene dette gjelder og den samfunnsmessige betydningen de har. Statistisk sentralbyrå sitt statelittregnskap viser at verdiskapingen i ideell og frivillig sektor alene utgjør 132 milliarder kroner, det tilsvarer 4,7 prosent av BNP og 8,9 prosent av de totale velferdstjenestene. Selvfølgelig må Norge ha en politikk som treffer disse tilbudene, men debatten og oppmerksomheten ser vi først og fremst sett på nasjonalt nivå. Det har vært en viss debatt i kommunevalgkampen, men vi ser i mange kommuner at ideell sektor ikke er en del av den politiske debatten, ei heller her i nord.

Noen av de store bykommunene som Oslo, Trondheim og Bergen har en uttalt politikk om at de ønsker et sterkt innslag av ideelle aktører. De er i gang med konkrete tiltak for å få til nettopp dette. Den mest offensive kommunen er Oslo med et mål om at 25 prosent av omsorgstjenestene skal leveres av ideelle. Kommunen begynner allerede å nærme seg dette tallet. Her har andre kommuner mye å lære. Tromsø og Alta er eksempler på kommuner som må ta aktive grep for å sikre at mangfoldet og egenarten som ideell sektor representerer, fortsatt skal gis rom for å være en viktig omsorgsaktør i kommunen.

Regjeringen har varslet at den vil komme med et måltall for ideell vekst i statsbudsjettet som kommer 7. oktober. Og helseminister Bent Høie har i oppdragsbrevene til de fire regionale helsefortakene gjort det klart at: «Det er behov for en klar målsetting og at de regionale helseforetakene utarbeider strategier for bruk av ideelle tjenesteleverandører.» Han har bedt regionale helseforetakene å vedta en strategi og plan for gjennomføring av kravet og i august skal de rapportere på dette til departementet. En lignende forpliktelse trengs også på kommunalt område for å sikre mangfoldet i tjenestetilbud. 

Begrunnelsen for en slik politikk ligger i ideell sektors egenart og merverdi. Stortinget har i sak på sak de siste årene pekt på sektorens betydning. Ideelle aktører har vært pionerer innen utdannings-, helse-, velferds,- og omsorgstjenester. Ofte i samarbeid med frivilligheten. Hjemmesykepleien var for eksempel utelukkende drevet av religiøse og humanitære organisasjoner. Det var først i 1959 det ble gitt et visst offentlig tilskudd til dette.

Barnehjemsdrift, fattigpleie og arbeid for funksjonshemmede er andre gode eksempler på tilbud som først kom i de ideelle virksomhetene. Kirkens Bymisjon startet sin virksomhet allerede 1855. Norges Røde Kors (1863), Norske Kvinners Sanitetsforening (1896), Blå Kors (1906), Nasjonalforeningen for folkehelsen (1910), Betania Alta (1937) og Kurbadet i Tromsø (1952). Alle er gode eksempler på unike livskraftige tilbud, som fortsatt betyr en stor forskjell i menneskers liv. Det finnes mange, mange flere eksempler. Mange av de ideelle virksomhetene er fortsatt i stor grad preget av innovasjon. Alle midler blir i tilbudene og er grunnlag for videre utvikling.

Ideell sektor er mangfoldig og omfatter en rekke bransjer og tjenesteområder. Felles for de alle at de er formålsdrevet – not for profit – overskudd føres direkte tilbake inn i tjenestene. Dette skjer i et langsiktig perspektiv, som i seg selv er et insitament til innovasjon og utvikling.

Vi opplever at bredden i det politiske landskapet ser og anerkjenner betydningen av ideell sektor. Og når snart en ny kommunestyreperiode starter bør en forpliktende strategi for ideell vekst være en soleklar prioritering i en ny politisk plattform i alle kommuner med slike institusjoner. 

Svein Iversen

3. kand. fylkeslista

Troms og Finnmark KrF