Oppdatert

– Det er av stor verdi å ha et lokalsamfunn som slår ring om de etterlatte

– Vi må også være der når hverdagen kommer, skriver Altaposten på lederplass.

Lørdag og søndag var Nordlyskatedralen åpen for de som trengte kirkerommet.  Foto: Freddy Ludvik Larsen

Meninger

Når unge, umistelige mennesker på terskelen til voksenlivet blir borte, strider det mot alle naturlover vi omgir oss med. Det er som å slukke gnisten på håp og forventninger, den kraften som driver oss framover.

Helikopterulykken ved Kvenvikmoen krevde seks unge liv. Det er først og fremst ubegripelig vondt for familie og venner, de nærmeste som befinner seg i bunnløs sorg etter tragedien ingen rakk å forutse eller frykte.

Slik ulykker gjerne er. De kommer når vi minst venter det, med en så brutal og urettferdig styrke, at de nærmeste gjerne står forsvarsløse tilbake. Uten mulighet til å gardere seg mot det verst tenkelige utfallet og den sorgen som vedvarer.

I det som må fortone seg som en utrøstelig tid, er det en stor verdi at Alta-samfunnet slår ring rundt  de aktuelle familiene og viser ekte og oppriktig omsorg for menneskene som må stå i dette marerittet. Blomster er stilt opp ved katedralen, inne er lysene tent, på sosiale medier er et hav av hjerter. Det er neppe noen lindrende salve på kort sikt, men vi tror fellesskap og nestekjærlighet er oppbyggelig over tid. Noen trøstens ord og et smil kan varme.

Vårt inntrykk er at Alta kommune og kriseteamet gjennom sin resolutte håndtering og åpne linje til pårørende og hele vennekretser, klarer å kommunisere at fellesskapet stiller opp. Vilkårsløst og med stort ønske om å være der når det trengs. Det er en hjelp som må være der i forbindelse med selve krisen og den akutte sorgen, men også når hverdagene kommer sigende. For de kommer.

Dette er sår som kanskje aldri leges. De langsiktige virkningene må vi ha et bevisst forhold til.

Ulykken vil nemlig kaste skygger over lokalsamfunnet i lang, lang tid, slik vi har opplevd før i forbindelse med krevende hendelser i Alta. Der vi alltid må lete etter forklaringer som kan forebygge nye tragedier. Håpet er at politiet, Kripos og Havarikommisjonen gjennom sin etterforskning kan gi oss noen svar på det ubegripelige. Media må også fylle sitt samfunnsansvar, informere og stille de kritiske spørsmålene, selv i en krevende tid for alle. Informasjonsbehovet er stort etter en så omfattende tragedie.

Vi har heller ikke glemt hvordan altaværingene reagerte på det som skjedde 22. juli 2011, da Alta mistet en av sine fineste ungdommer.

Himmelen gråt, men de bøyde hodene i regnværet var et forsøk på å si at vi bryr oss. Noen kan til og med identifisere seg med de som sitter igjen uten sine kjære.

Blomsterhavet på torget for åtte år siden viste genuin empati for familiene i Alta som ble rammet – og alle familiene rundt om i landet som var i samme situasjon. Fra den tragedien er det overtydelig at vi må ha et hjelpeapparat som fungerer over tid, som har tett dialog med dem det gjelder.

Igjen har vi mistet noen av våre fineste unge, helt uten mening og uten snev av logikk. Mange venner sitter igjen med eksistensielle og vanskelig spørsmål. Det er svært viktig å ta ungdomsmiljøene på alvor, der sorgen og savnet kanskje underkommuniseres eller bagatelliseres på egne vegne. Det er fristende å gå videre uten noen form for bearbeiding. Det er der vi alle kommer inn i bildet. Den forferdelige katastrofen krever forståelse og varme.

Politikerne i Alta har valgt å droppe innspurten valgkampen. Det er ikke enkelt å avblåse demokratiske prosesser når det gjelder som mest, men akkurat nå fortoner det seg som både meningsløst og formålsløst, rett og slett fordi politikk gjerne krever energi, meningsbrytning og konfrontasjoner. Det kan til og med oppfattes som konflikt og krangel når temperaturen blir høy.

Når tidligere varaordfører og kollega Ronny Berg og hans familie har opplevd det verst tenkelige, føles det ikke riktig å videreføre valgkampen, utenom gjenstående partipresentasjoner der man befatter seg med egen politikk og faste spørsmål. Vi har forståelse og respekt for beslutningen.

Altas to nærmeste kommunevenner Loppa og Kautokeino reagerer på samme måte. Det viser hvor sterk båndene er i hele regionen, men  sympatibølgen fra hele landet viser at avstander og kommunegrenser ikke er det viktigste.

Vi kan ikke bry oss nok.