– Det er noen typer skam som er vondere enn andre

– Det er trist når hederskvinnen Aase Falch melder seg ut, skriver Altaposten på lederplass.

FIKK NOK: Aase Synnøve Falch valgte å melde seg ut av Samisk forfatterforening.  Foto: Arkiv

Meninger

Det har gått inflasjon i skamfølelse, men det er noen typer skam som er vondere enn andre. Det er den du bærer med deg, uten å kunne påvirke eller forhindre veien til skammekroken. Følelsen kan være selvutslettende, spesielt når språkskammen er livslang.

Splittelsen blant samiske forfattere er et trist skue, spesielt etter at veteran Aase Synnøve Falch valgte å melde seg ut av foreningen. Det er en illustrasjon på at dette er en grunnleggende vanskelig og prinsipiell konflikt, uten vinnere.

Mye tyder også på at det uforsonlige ordskiftet har skapt prestisje, noe som gjør det ekstremt vanskelig å finne kompromisser alle kan leve med. Resultatet kan bli to ulike foreninger, i stedet for en samlende organisasjon som jobber felles for samisk litteratur og forfatterskap. Ord er mektige redskaper – og når begreper som rasisme og diskriminering dominerer debatten – er det i bunn og grunn åpne sår som rives opp.

Vi tror for vår del at begge fløyer har de beste intensjoner, nemlig å styrke et levende språk som fremmer leseglede. Vel vitende om at samisk språk i realiteten er truet, har flertallet dessverre valgt en altfor fundamental tilnærming gjennom krav og formuleringer som er ekskluderende i stedet for inkluderende, nemlig at forfatteren «må ha utgitt noe skjønnlitterært på samisk». Om ikke målsettingen var å støte ut noen, så er det nettopp det som skjer. Det er hederskvinnen Aase på 85 år et godt eksempel på.

Det er nærliggende å trekke parallellen til avisverden, der den samisksprålige avisen Avvir lever side om side med norskspråklige Sagat. Noen vil mene at det språkpolitisk er fornuftig å kreve at leserne skal kunne samisk for å holde seg oppdatert, men sånn er ikke verden etter mange år med fornorsking og globalisering. Altaposten gir ut Avvir, men det gjør ikke Sagats rolle mindre, blant annet for sjøsamer som aldri fikk opplæring i språket. Blant mange paradokser, er det mange som mener at Ondt Blod fra Sør-Varanger har gitt ut den viktigste samiske rockeplata på mange år. I norsk klesdrakt.

For mange er språket truet og faren er at man i beste mening skyver eksempelvis ungdom lengre vekk fra språk- og kulturforståelse – og kanskje også vekk fra demokratisk medvirkning. Hadde man brukt pressestøtten som et språkpolitisk virkemiddel for å sikre kun ett språk, risikerer vi at verden ble mindre inkluderende. Uten å få mer samisk tilbake. Derfor forener Sagat og Avvir krefter i organisasjonen Salas som kjemper en felles kamp. Vi tror det er fornuftig, så kan man naturligvis være enda mer opptatt av å fremme samisk språkdrakt i ulike publikasjoner, på lang sikt.

Samisk forfatterforening med flertallet har begrunnet sitt standpunkt med at forskning viser at stadig færre snakker og skriver samisk. Vi mener at dette bør møtes med mer inkludering, fellesskap, samiskkurs, mer dialog, kamp for et større vederlagsfond, bedre betingelser for alle og tolketjenester i tråd med de krav andre møter i samfunnet. Å lukke seg inne gir færre impulser og et fattigere faglig miljø.