– Arealplanen bør ikke godkjennes

– Reflekterer ikke at Nordkapp er av nasjonal viktighet, skriver Knut Bjørn Lindkvist.

Illustrasjonsbilde.  Foto: Terje Mortensen NTB scanpix

Meninger

Arealplanen for Nordkapp-platået som så vidt ble vedtatt i Nordkapp kommunestyre 20. juni, gjelder regulering av område av nasjonal viktighet. Planen reflekterer ikke dette ansvaret og bør ankes.

 I utgangspunktet er Nordkapp viktig for norsk reiseliv. Vi har å gjøre med Norges eldste merkevare innenfor turismen med en historie fra 1553, og som et internasjonalt turistmål fra 1873 da kong Oscar II besteg Nordkapp-platået. Forvaltningen av Nordkapp, som et nasjonalt turistikon, er et stort ansvar for Nordkapp kommune, men også for eier FEFO (Finnmarkseiendommen). For areal-planleggingen av Nordkapp betyr dette at konsekvensene av forvaltningen for det nasjonale reiselivet må tillegges vekt.

Områdeplanleggingen for Nordkapphalvøya startet 24.06.2016, men forutsatte ikke konsekvensutredninger som grunnlag for planløsningene. Slike utredninger burde vært gjennomført allerede fra starten av, men kunne forsvares ved at de første planutkast lanserte offentlige friområder og offentlig parkering rundt Nordkapphallen, og LNF (landbruk, natur og friluft)-områder på resten av Nordkapphalvøya. Ved seinere overtakelse av arealer som inntil 2018 var under privat forvaltning, ville både konsekvenser og nyutvikling av områdene måtte gjennomgås og avveies.

Under siste og tredje planrunde ble Friområde (GF1), Parkeringsområder (SPA), Kollektivanlegg (SKA) ved Nordkapphallen forandret fra offentlige til private arealer. Man gikk altså bort fra de grunnleggende premissene fra de første planrundene. I tillegg er veien fra nåværende bomstasjon til inngangen for Nordkapphallen foreslått som privat vei, til tross for at denne delen av Europavei 69, er opparbeidet av Nordkapp kommune og staten, og statlig vedlikeholdt.

Som begrunnelse for ikke å opprettholde de tidligere forslagene om offentlige arealer, anføres av saksbehandlerne følgende i samtlige av tilfellene hvor offentlig status hadde vært foreslått tidligere: «Det er et vesentlig poeng at innspillet innebærer en overføring av privat til offentlig eiendomsrett. Dette er en meget inngripende handling, ikke minst sett i lys av formålet om forutsigbare rammer for aktørene. Kommunen må kunne argumentere for hvorvidt dette er nødvendig for at målene med planen skal oppnås».

«Overføring av privat til offentlig eiendomsrett», er en feil anvendelse av begreper som er av betydning for vurderingen av forslaget. Her er det begrepet «formål» som skulle vært anvendt. Når saksfremlegget diskuterer overføring av eiendomsrett, vitner det om en alvorlig misforståelse. Har denne misforståelsen hatt betydning for planarbeidet?

Enda viktigere er at det nå hadde vært behov for konsekvensutredning. Det er ironisk at planleggernes hovedargument mot offentlige arealer er mangel på utredninger som nettopp kommunen burde tatt ansvaret for tidligere!

Hva ville konsekvensene (både økonomiske og juridiske) være med fortsatt privat forvaltning av friluftarealer og parkeringsarealer? Og hvilke muligheter ville en offentlig forvaltning av disse arealene hatt for natur- og landskapsmiljøer på Nordkapp? Jfr. for eksempel «Nordkapploven» som kong Håkon 7. undertegnet 31. mai 1929, og som fortsatt beskytter naturmiljøet på Nordkapp. Hva ville betydningen av en mer konsekvent naturforvaltning vært for Nordkapp som internasjonalt reisemål?

Skulle utredningen konkludere med at private kunne klare oppgaven tilfredsstillende, ville den private forvaltningen kunne fortsette. Men erfaringene de siste 22 årene støtter ikke en slik oppfatning. Nordkapp-platået har vært slett styrt med vardebygging (sågar murt fast med sement på platået), med kjørespor over store deler av området og periodevis forsøpling som resultat. En dårlig reklame for Nordkapp som naturattraksjon, og en reduksjon av Nordkappfjellets attraksjonsverdi, opparbeidet over århundrer.

Den annen side av forvaltningen av friluftsområdet som i seg sjøl avgjort burde tilsi offentlig ansvar, er mangel på økonomisk forvaltning av området etter Friluftslovens § 14. Det har vært innkassert en avgift for tilgang til friluftsområdet på 140 – 180 kroner i perioden til nåværende konsesjonshaver. Daværende rådmann i Nordkapp kommune, Åsleik Rannestad, utredet i 2012 det lovlige avgiftsnivået til å være kr. 30,- og ikke kr. 160,- som prisen var i 2012. Til grunn for konsesjonshaverens inngangspris, og plassering av bomstasjon, ligger et verdiavkastingskrav på 10,7 prosent av nybyggingspris for Nordkappanlegget. Rådmann Rannestads forslag ble avvist av den politiske ledelsen i kommunen med begrunnelsen «ikke tilstrekkelig juridisk belyst» (kilde Finnmarksposten 28. juni 2012). Denne juridiske belysningen av størrelsen på inngangsavgiften, og hvor den kan innkreves, er ennå ikke gjennomført, og burde vært konsekvens-utredet til tredje planrunde. Også forpliktelsene til kommunen om å kontrollere grunnlaget for avgiften etter § 14, burde vært utredet tidligere hvis tvil oppsto. Mangel på utredninger her har med andre ord vært av betydning for utfallet av arealplanleggingen.

Også konsekvensene som monopoldriften har hatt for produktstandard og tilbud på Nordkapp burde undersøkes.  I lys av dette burde også nytt overnattingstilbud på Nordkapp som det åpnes for, og som resulterer i nye arealer til formålet, vært konsekvens-utredet.  Nordkapp-platåets meget spesielle stilling som turistmål i Norge i alminnelighet, og i nord i særdeleshet, krever dette.

Disse forholdene gjør at det vedtatte utkast til arealplan for Nordkapphalvøya ikke bør godkjennes.

Knut Bjørn Lindkvist

Professtor em.