– Å selge fra en arv

Finnmarkseiendommen eier vi alle i fellesskap, skriver Robert Greiner i FeFo.

SVARER FOR FEFO: Robert Greiner.  Foto: FeFo

Meninger

Politisk redaktør i Altaposten, Jarle Mjøen, argumenterer i Nordkapp-saken for mer salg av areal fra Finnmarkseiendommen . Jeg skal utdype hvorfor FeFo er eiendomsforvalter framfor eiendomselger. Årsaken ligger i Finnmarksloven – loven som skal sikre og gi rettigheter til finnmarkingene.


Åtte påstander om FeFo og Nordkapplatået

– Eventuelle overskudd pløyes tilbake til samfunnet, skriver Robert Greiner.



Da loven ble opprettet i 2005, sa stortinget at FeFo – som forvalter av jakt, fiske og areal - må være selvfinansierende når vi gjør våre lovpålagte oppgaver. Å åpne for eiendomssalg, undergraver loven – og dermed også innbyggernes interesser. La meg vise til de ferskeste eksemplene på hvorfor.

Da FeFo i vinter krevde bostedskrav i Norge for isfiske på Finnmarkseiendommen, visste vi at det ga tapte inntekter og økt ressursbruk på oppsyn. Vi gjorde det likevel av hensyn til innbyggerne. De har den sterkeste retten til naturen. FeFo skal alltid ivareta den.

Samme prinsipp gjaldt i den såkalte Nesseby-saken. Striden gjaldt forvalting av et område på om lag 400 kvadratkilometer. Spørsmålet handlet om lokalbefolkning også har rett til å forvalte de fornybare naturressursene, i tillegg til å ha bruksrettigheter som bygger på alderstidsbruk. I høyesterett fikk FeFo medhold i at lokalbefolkningen ikke har rett til å forvalte de fornybare naturressursene. Samme prinsipp gjaldt også i den såkalte Gulgofjord-saken. I slike saker må FeFo dekke kostnadene selv.

FeFo kan ikke risikere å måtte selge vår felles eiendom eller jakt- og fiskerettigheter for å ha råd til å forsvare dine og mine interesser – enten overfor isfiskere bosatt utenfor Norge eller i rettsvesenet. FeFo må ha en sunn økonomi. Å åpne for salg, og dermed bortfall av festeinntekter, svekker FeFos oppdrag og posisjon til å jobbe for interessene til oss alle. Før eller siden ville vi måtte sette opp prisene på Norges billigste jakt og fiske for rundt 6000 lokale jegere, laksefiske i et femtitalls elver, cirka 300 sjølaksefiskere og de rundt 15.000 finnmarkingene som driver gratis innlandsfiske. Det ønsker vi ikke. Igjen handler det om å sikre at innbyggerne har den sterkeste retten til naturen.

Til Nordkapp-saken sier ikke Mjøen noe om hva slags pris Nordkapplatået bør selges for eller hvorfor salget ikke kommer i konflikt med ESA for brudd på EUs konkurranseregler. Han tar heller ikke opp prinsipielle problemstillinger ved å åpne for salg av Finnmarkseiendommen. Får én kjøpe – hva med andre? Skal for eksempel verdiene tilknyttet nefelinsyenitt på Stjernøya og kvartsitt i Austertana også kunne selges? Finnmarks historie viser at der rettigheter til naturverdier kan selges, så skjer nettopp dét – før eller senere. Han nevner heller ingenting om det folkerettslige grunnlaget FeFo må hensynta. Rettskartleggingen i Finnmark vil enda ta tiår. Hva om FeFo selger arealer som det senere viser seg at andre har rettigheter til?

Festeavgiften har Altaposten tatt opp mange ganger. Da har vi vist til at den er regulert etter tomtefesteloven, det vil si fem prosent av råtomteverdi – helt likt det Alta kommune, Statskog og andre gjør. Mjøen kaller FeFo en pengebinge, men FeFo skal ikke drive med profittmaksimering. De siste åra har overskuddet vårt ligget mellom to til fire millioner kroner – altså tidvis ikke så ulikt det Altaposten har.

Stortinget har bestemt at FeFo skal være grunneier for arealet staten tidligere eide. For oss handler det om å beholde arealene under Finnmarkslovens forvaltning. FeFo selger kun boligeiendom når tomtefesteloven krever det, og aldri utmark. I fjor ble det innvilget 17 salg. Såkalte arronderingssalg, for mer effektiv eiendomsutnyttelse, kan også forekomme. Men de er få.

Skal FeFo drive med salg utover det, blir spørsmålet om vi egentlig trenger Finnmarksloven.

Av Robert Greiner, leder for kommunikasjon og samfunn i FeFo