– Omstillinga er helt nødvendig og vil øke verdigheten i tilbudet

MDG mener det er helt nødvendig å bruke mer penger på hjemmetjenester enn institusjonsplasser.

Frode Elias Lindal (MDG) mener at slik man har valgt å gjennomføre omstruktureringen innen helsesektoren er den eneste riktige måten. (Illustrasjonsbilde)  Foto: NTB Scanpix

Meninger

Alta kommune er inne i en omstillingsprosess. Vi skal prøve å redusere bruken av sykehjemsplasser og i stedet satse mer på tilrettelagte boliger, hjemmetjenester, og andre former for tiltak som bidrar til at folk kan klare seg lengre selv og være friskere. Samtidig forsøker man å redusere bruken av sykehjem.

På den ene side er dette en nødvendighet – Kommunens inntekter tillater ikke at vi driver på samme måte og med samme kostnader som i dag. Framskrivningene tilsier da at omsorg vil ta hele budsjettet. Alta kommune har også større grad av institusjonsplassering og ulike tunge tiltak enn andre kommuner, mens vi bruker mindre enn andre kommuner på hjemmetjenester og en del andre tidlige tiltak. Personlig vil jeg føye til at det stemmer med min egen erfaring, Alta kommune har for lite pårørendestøtte og bidrag til å kunne forbli hjemmeboende. Pårørende har derfor hatt valget mellom en stadig tyngre hjemmesituasjon eller en institusjonsplassering.

På den andre side er det også et ønske om å bo lengre hjemme, befolkningen blir eldre, men mange forblir også friske eldre. Der sykehjemsplass tidligere kunne skje ved slutten av arbeidslivet har nå de fleste mange friske år foran seg. Stort sett uttrykker folk at de ønsker å bo hjemme og klare seg selv, og sykehjemsplass er i større grad blitt for de som trenger konstant tilsyn. Behovet for andre boformer begynner å oppstå, boformer som er praktisk enklere, muliggjør et sosialt liv men opprettholder muligheten til å være selvstendig. Bomiljøet rundt vertshuset er et godt eksempel på en boform som kan bli mer etterspurt.

Alta kommune har gjennom tidligere vedtak i omstillinga lagt opp til at andelen sykehjemsplasser skal reduseres, hjemmetjenestene og pårørendestøtten skal styrkes og det skal bygges opp egne miljøer for demensomsorg. Når det nye omsorgssenteret står ferdig er målet at dette skal dekke kommunens sykehjemsbehov. Andre sykehjem skal legges ned eller tydelig endre karakter. Opprettelsen av et demenssenter på det som har vært Elvebakken sykehjem er et av tiltakene som det er lagt opp til at skal skje før omsorgssenteret legges ned. Behovet for et demenssenter er tydelig, siden dette kanskje er den gruppen av eldre som vil ha behov over flere år og der riktig og tidlig tilbud vil bety mye for livskvalitet.

Oppstart av demenssenter på Elvebakken vil medføre flere ting. Det vil frigjøre personale til hjemmetjenesten, det vil redusere antall sykehjemsplasser og det vil medføre at de som har et tilbud der i dag må flyttes. Det er særlig det siste som har blitt en politisk sak. Alternativet som er blitt løftet er å vente med å opprette demenssenteret.

Rådmannens svar er at det betyr at man enten må utsette hele omstillinga, eller at man må sette i gang med utgiftene knyttet til oppbemanning av hjemmetjenestene uten at man klarer å ta inn noe på institusjonsdrift. Det vil såklart også medføre at oppstarten av demenssenteret forsinkes med et år. I tillegg påpeker rådmannen at så lenge vi har et mål om å redusere på sykehjemsplasser er det bedre å gjøre dette gradvis – å ta ned noen plasser nå og de resterende når det nye omsorgssenteret står ferdig. Å videreføre dagens drift samtidig som man bygger opp ny er det ikke økonomisk rom for.

Jeg er enig i rådmannens vurderinger, og ser få reelle alternativer. Det er mulig å starte oppbemanninga av hjemmetjenesten uten å redusere institusjonsplasser samtidig, men det er ikke penger til det.  I tillegg mener jeg opprettelsen av demenssenteret er viktig, og vil være et bidrag til de som trenger det aller mest.

Det problemet som gjenstår er at de som i dag har et tilbud på Elvebakken må flyttes, og at det er begrenset kapasitet andre steder. Det har medført at noen har fått et tilbud som innebærer en periode på dobbeltrom. Formannskap og kommunestyre har vedtatt at dette må forsøkes unngås så langt som mulig, og at de som får en slik situasjon skal kompenseres økonomisk. Det er likevel rundt en handfull eldre i Alta som ikke har fått et tilbud de er fornøyde med, selv om kommunen har prøvd å strekke seg langt og for eksempel hatt enkeltrom i Kåfjord som et alternativ til dobbeltrom i Sentral-Alta.

Slik saken er mener jeg at det vi gjør nå er den beste veien å gå, og bidrar til et best mulig tilbud for flest mulig innenfor det som er økonomisk mulig for Alta å få til. Utover det har jeg tilføyd i diskusjonene at dersom vi ønsker bedre løsninger må vi akseptere høyere skattenivå (dansk nivå), akseptere eiendomsskatt eller kutte mer på andre områder (i hovedsak skole).  Jeg har også framholdt at langt sterkere pårørendestøtte er veien å gå.

Fordi det var naturlig har jeg også kort referert hvordan mine valg de siste årene medførte at min farmor kunne være hjemme og få det livet hun ønsket i stedet for å trenge en institusjonsplassering. Jeg har anført at slike valg i utgangspunktet ikke går rundt økonomisk for de pårørende, men at dette ikke er noe spesielt for Alta. 

Min holdning er derfor at en tredje vei, altså verken høyere skatter eller redusert kvalitet, er økt verdsettelse og betaling av private omsorgsgivere. 

Det er noen generelle motargumenter til dette. Det ene er likestilling, man er redd for at det er kvinner som blir hjemmeværende og at det sånn sett er et tilbakeslag. Det andre er at det å havne i omsorgsoppgaver i stedet for yrkesdeltakelse skaper utenforskap og svak økonomi og vansker med å opprettholde tilknytninga til arbeidsliv.  Begge argumentene er gyldige, men jeg mener at de som ønsker å gjøre slike verdivalg i sine liv skal få muligheten til det og at vi heller må kompensere bedre og ha gode avlastningtilbud.

I budsjettprosessen sørget MDG og resten av posisjonen for at vi fikk en formulering om å styrke satsene for omsorgslønn. I dag er avlønninga et sted rundt 30 000 i året, litt mer om man også regner inn tilleggsstønad fra NAV på rundt 20 000. Jeg jobber videre for at det skal bli enda tydeligere helst hatt vedtaket enda tydeligere, omsorgslønn må beregnes med minimum 22 timer i uka, som er grensen for pensjonspoeng og også er tilstrekkelig yrkesdeltakelse til at man kan få skrevet ned på studielån. Slik det er i dag er det stort sett slik at de som tar slike oppgaver er de som har en pensjon eller uføretrygd de kan leve av.

Jeg mener og tror at det er mange som gjerne ville brukt tid på å ta vare på de omsorgstrengende rundt seg dersom de hadde råd til det. Da ville de også sluppet å gå med dårlig samvittighet. Slik det er nå kommer man svært dårlig økonomisk ut av å velge livskvalitet til seg selv og sine familiemedlemmer, selv om det offentlige sparer penger på det. Jeg ser også behovet for å bruke ordningen hjemmeavlastning mye flittigere. Den var lenge ukjent for meg, men innebærer at man kan få betalt noen for å være hjemme hos seg mens man selv er borte. Det kan være et alternativ til korttidsopphold i sykehjem, og betyr at også andre familiemedlemmer og venner kan ha råd til å bruke tid sammen med sine pleietrengende.

Omstillinga er derfor helt nødvendig og vil øke verdigheten i tilbudet vi kan tilby til pleietrengende.


Frode Elias Lindal, kommunestyrerepresentant MDG Alta