– En skrivende hånd når langt

– Det hjelper å gå med myke skinnsko, skriver John Gustavsen i denne kronikken.

TILBAKEBLIKK: John Gustavsen tar for seg historikken for Samisk forfatterforening i lys av helgas årsmøte.  Foto: Arkiv

Meninger

For 400 år siden ble den første samiske teksten satt på trykk. Mange samer så på skriving som unyttig. For 40 år siden stiftet samene en egen forfatterforening.

Det var presten Nicolaus Andreæ eller Nils Anderson som ga den ut den første samiskspråklige teksten, og tittelen var «ABC Book på Lappesko Tungemål». Lenge klarte samene seg uten skriftspråk og egne tekster. Det ble hevdet at skriving var latmannsarbeid.

Talespråket hadde ført samene gjennom historia, men det ble etter hvert nødvendig å kunne uttrykke seg skriftlig. Talen var fortsatt kulturens kjerne, men skrift bidro til å styrke språk og kommunikasjon. Johan Turi (1854-1936) var den første samen som utga ei bok på folkets eget språk, «Muitalus samiid birra» (Beretningen om samene, 1910).

Han skriver; «Her er alleslags beretninger, men det er ikke sikkert at de er helt riktige, da de ikke er nedskrevne.» Lærer Anders Larsen (1870-1949) fra Seglvik i Kvænangen gikk uredd foran både som redaktør og forfatter. Fra 1904 til 1911 ga han ut den nordsamiske avisa Sagai Muittalægje (Nyhetsfortelleren). Han maktet også å få ut den første samiskspråklige romanen, "Bæivve-Algo" (Dag-gry) i 1912. Turi og Larsen viste at en skrivende hånd når langt, også tittelen på et hefte som kampanjen Nanne Sámegiela (Styrk samisk) utga i 1989 med forskerne Harald Gaski og Nils Øyvind Helander som forfattere.

De samiske forfatterne så sitt ansvar både for kunst, kultur og nasjonsbygging i altastridens år. Den norske forfatterforening ble etablert 17. november 1893, og samme år ble Sveriges Författarförening til. De ti norske forfatterne, mest kjent ble Jonas Lie, ville ut av unionen med Sverige. De finske forfatterne ble frontfigurer i den nasjonale frigjøringskampen. Etableringen av den finske forfatterforeningen, Suomen Kirjailijaliitto, i 1897 var et varsko om strid. De svenskspråklige forfatterne stiftet i 1919 Finlands svenska författarförening, og i et nylig utgitt verk "Skrivandes villkor och gemenskap" dokumenteres litteraturens nødvendighet. Nordisk forfatterråd ble opprettet samme år.

To islandske forfatterforeninger ble opprettet på 1940-tallet, men i 1974 gikk de sammen i den slagkraftige Rithöfundasamband Íslands. De færøiske forfatterne ville også ha et ord med i laget. William Heinesen (1900-1991) ble etter den annen verdenskrig berømt. Han var en av tre stiftere av Rithøvundafelag Føroya i 1957. Grønlenderne så også vegen mot selvstedighet fra Danmark, og forfatterne stiftet derfor sin egen forening i 1976, Kalaallit Atuakkiortut.

Utover på 1970-tallet gjorde samiske forfattere seg gjeldende i det nordiske selskapet. Nils-Aslak Valkeapää (1943-2001) vakte oppmersomhet, ja, sinne, da han i 1971 utga på finsk pamfletten "Terveisiä Lapista", oversatt av Liv Hatle til nynorsk, "Helsing frå Sameland" (1979). Den første samiske barneboka "Ammul ja álit oarbmealli" (Ammul og den blå kusinen) kom ut i 1976, skrevet av Marry Aslaksdatter Somby og illustrert av Berit Marit Hætta. Det kom etter hvert flere bøker skrevet av samer, også på andre språk enn samisk.

Paavo Väyrynen (f. 1946), Finlands utenriksminister fra Kemi, åpnet 29. juli 1978 et forfattermøte i Rovaniemi. Tema var Onko totta - er det sant? det som skrives om oss. Møtet fikk betydning for de samiske forfatterne. De nordfinske forfatterne i Pohjoiset Kirjailijat sto bak "De nordiske utkantsområdernas författarmöte". Poeten Jorma Etto (1931-2016) og fotograf Matti Saanio (1925-2006) ledet an. Saanio ble forresten viden kjent da han kom med fotoboka "Missä Golfvirta jäätyy" (Hvor Golfstrømmen fryser, Gyldendal 1973).

Utenriksministeren ga signal om at forfatterne på Nordkalotten måtte ta styring med hva som blir skrevet fra nord. Han fortalte at presidenten under møter utenlands, leste seg opp på ulike typer litteratur. Kekkonen var godt kjent i Lappland, og hadde venner blant samene. Hans Kristian Eriksen, Kjell Sandvik og Herbjørg Wassmo møtte fra Nordnorsk forfatterlag, opprettet i 1972. Marry A. Somby holdt et grundig foredrag om samisk språk og litteratur, og startet slik: «Brødre, dere skal vite at vi har mange dikt, selv om dette å være samisk forfatter kan sammenliknes med å gå i isløsningen om våren på et smalt dekke over en stri bekk. Man vet ingenting om de kommende minuttene.»

Den samiske litteraturen sto nå ved et veiskille. Unge samer skreiv med større selvtillit enn før. Matti Saanio mente de samiske forfatterne burde stifte sin egen forfatterforening, noe Eriksen og Sandvik var enige i. Wassmo foreslo at de samiske forfatterne burde tre inn i nordiske nasjonale foreninger.

En påskedag i 1979 møttes tre forfattere i Lappoluobbal for å utmeisle statutter for en forfatterforening, Sámi Girjecálliid Searvi (SGS). Somby hadde alt markert sitt standpunkt, og Nils-Aslak Valkeapää kom med erfaringer fra kunst og kulturliv i og utenfor Finland. Undertegnede møtte med statutter og bidrag fra andre forfatterorganiasjoner i Norden. Det formelle stiftelsesmøtet fant sted i Guovdageaidnu 18. november med sju til stede. Gjestene var Kjell Sandvik fra Den norske forfatterforening og Aqigssiaq Møller fra Grønland. Kirsti Paltto ble den første lederen av SGS.

Krevende arbeidsår ventet. De samiske forfatterne vant forståelse, og ble etter hvert medlem både av Nordisk forfatterråd og European Writers' Congress. På vegen videre hjelper det å gå med mjuke skinnsko. 

John Gustavsen

Forfatter