– Finnmarkspinse i festrus?

– Det er ikke uten grunn at det kalles den glemte høytiden, skriver Knut Sand Bakken.

Illustrasjonsbilde  Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Meninger

Kjære pinsevenner – ja,  jeg håper virkelig at alle finnmarkinger er pinsevenner. Venner av pinsen og det høytiden står for. Pinsen er ikke fortid. Den er nåtid.  Den hellige ånd har med våre liv å gjøre. Den søker mennesker der vi befinner oss. Den kom den gang til disiplene for å gi dem klarhet og mot. Og det samme vil den gi oss. Vi skal glede oss over at Gud ikke har trukket seg tilbake men er oss nær i ånden.  Får vi øynene opp for Den hellige ånds velsignelse, blir vi virkelig glade i pinsens budskap og derved sanne pinsevenner!

Været står sentralt i pinsen. Eller som en meteorolog sa for en del år siden like før pinse. "Vårt håp i pinsen ligger ved Azorerne."

Pinsen, den glemte høytid feires 49 dager etter at Jesus stod opp fra de døde på påskemorgen.  Navnet pinse kommer av det greske ordet «pentekoste», som betyr femtiende.  Det er ikke uten grunn pinsen blir kalt for den glemte høytid. De fleste vet fremdeles hvorfor vi feirer jul. I følge meningsmålinger er det langt færre som vet hvor vi har påske. De aller fleste i det sekulariserte Norge blir svar skyldig hvis de ble spurt oss hvorfor vi feirer pinse. 

Pinsen, kirkens fødselsdag, skulle vise oss at det er mer som knytter de kristne sammen enn det som skiller. Flere steder er det derfor økumeniske gudstjenester i pinsen. Økumenikk er et begrep som dekker både arbeid for økt forståelse og samarbeid mellom forskjellige kristne kirker. Mange opplever med rette splittelsen i kirken som noe tungt og vanskelig. Splittelsen mellom de forskjellige deler av den kristne kirke er ikke av ny dato, men går tilbake til oldkirkelig tid. Det store skisma kom i 1054 da det kom et skarpt skille mellom to store deler av kirken; tidligere splittelser hadde vært mer begrenset, men nå ble kristenheten delt mellom øst og vest. I vest fikk man så ytterligere en stor splittelse i reformasjonen på 1500- tallet.

Selv om det alltid har foregått visse samtaler med henblikk på å forene de forskjellige kirkesamfunnene, var forholdet inntil annen halvdel av det 20. århundre generelt preget av bekjennelsestroskap hos reformatorene og innbitt fastholden av gamle ubibelske dogmer hos den katolske kirke. Men nå er det et bedre klima. Og representanter fra de ulike kirkesamfunn snakker sammen. Og mange opplever nå at det er mer som samler enn som skiller og samles til fellesmøter og gudstjenester denne høytiden. For pinsen er for alle!  

Men når kirken feirer sin fødselsdag og inviterer til fødselsdag 1.pinsedag, er det et fåtall som ønsker å delta i feiringen.  For ca 100 år siden skilte folk seg ut ved ikke å gå til gudstjeneste. I høytidene var det nærmest obligatorisk. Nå er det nærmest omvendt. Før gikk man for å høre nytt på kirkebakken. Det var mer spennende enn å høre presten utlegge skriftene. Nå får vi nyhetene gjennom andre kommunikasjonsformer, så heller ikke av den grunn bør vi gå til gudstjeneste.

I pinsen minnes vi at den Hellige Ånd ble gitt til de troende. På den dagen ble 3000 sjeler frelst.  De ble fylt av ånden og kunne fortelle om Jesus Kristus på alle verdens språk. Og det gikk ikke så stille for seg som når en norsk folkekirkemenighet feirer gudstjeneste i pinsen. Den gang var det kort og godt liv og bråk! Pinsen er en fest. Et hvert folkeslag har sine fester. 

Det bør være en grunn for å feste. Ofte er en av grunnene til å minnes sin fortid og historie som vår 17.mai. Det er en anledning til å komme sammen. Og det hører med til festens vesen at den ofte rykker deltakerne ut av hverdagen. Man har en intens opplevelse som om man er i rus.

Festrus skal visstnok være spesielt festlig. Man kunne drikke seg til de store høyder som grekerne kunne hos Platon, eller så kunne festdeltakerne drikke seg under bordet som enkelte har for vane her hjemme. Uten festene ville tilværelsen bli heller kjedelig

Vi kan glede oss over livet, kjærlighetens og fellesskapets fest. Vi behøver ikke å ruse oss. For ånden gir oss alle adgang til Gud. På alle steder og til alle tider.

Finnmarkinger er pinsevenner som på ulike måter deltar i festen som minner oss om han som gir liv og fornyer våre liv - så la oss åpne opp og slippe liv til, også hos dem  preget av angst og usikkerhet over hva  fremtiden vil bringe.

Knut Sand Bakken, vikarprest i Vardø