– Vær så snill, ikke ta meg på magen uten å spørre først

– Jeg slår herved et slag for alle gravide kvinner som ufrivillig blir tatt på, skriver Marie Bakke Johansen.

Illustrasjonsfoto.  Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Meninger

Ja, da sitter jeg her da. Med en liten bump på magen. Nå skal det sies at 70% av denne bumpen består av dårlig viljestyrke, men de resterende prosentene er et lite menneske som selvfølgelig kommer til å bli så perfekt som verden ikke har sett makan til før!

MEN, det er ikke det som er poenget her i dag.. Poenget er nemlig dette fenomenet med at kroppen min plutselig har blitt allemannseie! Det skjer altså noe med folk idet de får vite at du er gravid. Øynene deres lyser opp, og du ser en fremmed hånd legge seg på magen din med den største selvfølgelighet. 

Trangen til å dytte de unna slår inn over meg, meg siden jeg ble oppdratt til å ikke utøve vold der det strengt tatt ikke er nødvendig, så blir jeg bare stående der å smile idiotisk. Jeg kjenner kroppen jobbe hardt imot alle ufrivillige nikk med hodet og smilende kommentarer som kommer ut av meg. Er det mulig å være så innmari patetisk? Jeg har alltid sett på meg selv som et menneske som klarer å si ifra når noe oppleves som ubehagelig, og skyter mer enn gjerne fra meg litt sarkasme der det trengs. 

Men nå står jeg her, helt lammet.

Jeg må ta meg i det. Neste gang skal jeg si ifra.

Jeg trenger ikke vente lenge…

«Vær så snill å ikke ta meg på magen uten å spørre først», sier jeg. «Jeg forstår at du synes det er hyggelig at jeg er gravid, men jeg syns det er ubehagelig».

Oi, oi, oi, Marie. Nå la du jammen gullegget.

Det ser ut som damen med den fremmede hånda nettopp har falt ned fra månen. Hvordan kan jeg, som eier av min egen kropp, være så frekk? Jeg, eier av min egen kropp, må vel forstå at det kun er ment som en hyggelig gest? Jeg, eier av min egen kropp, bør ikke ha problemer med at du kan ta på meg når du selv har behov? Herregud, det er vel ikke nødvendig å lage det til en så stor greie?

Jeg leste en gang om en dame i Oslo som hadde opplevd samme situasjon på trikken. En litt eldre mann hadde kommet bort og lagt sin fremmende hånd på magen hennes. Hun reagerte med å legge sin hånd på hans pondus, noe som selvfølgelig skapte furore. Hvordan kunne hun, eier av sin egen kropp, føle seg berettiget til å ta på hans mage? Han var da ikke gravid?

Er det ikke noe som skurrer her…?

I min verden er det kun ett menneske som fritt kan ta på min mage uten å spørre meg først, og det er han jeg har produsert dette vidunderet av et fremtidig menneske sammen med.

«Men hva med nær familie?» spør dere sikkert nå. Det tror jeg er veldig individuelt. Barn er en ting, voksne noe helt annet. 

Jeg ønsker at alle, unntatt min samboer, skal spørre før de tar på magen min. Min familie har ikke for vane å ta hverandre på magen ellers, så hvorfor skulle dette endre seg når man er gravid? Det er jo den samme magen…

Så jeg slår herved et slag for alle gravide kvinner som ufrivillig blir tatt på, og som finner det særs vanskelig å si ifra. Vi må klare å tenke oss litte granne om syns jeg, og ikke endre oppfatningen av personlig sfære selv om man er midt i produsering av fremtidige borgere.

Marie Bakke Johansen

Altaværing