– Avstanden til velgerne i distriktene blir bare større og større

– Rydd opp i hverdagsmennesker behov, skriver Arne Dag Isaksen.

AVSTAND: Arne Dag Isaksen tar for seg den politiske situasjonen og avstanden til hverdagsmennesker.  Foto: Arkiv

Meninger

Etter å ha holdt kjeft en stund er det betimelig å se på hva våre politikere som er valgt til å ivareta våre interesser egentlig mener.

Ser at når man har fått adgangskortene utlevert og navneskilt på jakkekraven faller man inn i den altoppslukende urbane verden som er skapt i Oslo.  Avstanden til realitetene for velgerne som bor i distriktene blir bare større og større.

Det igangsettes reformer som den vanlige innbygger ikke kan forstå hvorfor er nødvendig? Da vi hadde trygdekontor, arbeidsformidling og sosialkontor, fungerte samfunnet på en helt grei måte, uten de store overskrifter om overtramp fra de organer som skulle ivareta de som hadde spesielle behov.

Om du bodde i distriktene eller i by, fikk du det du skulle ha.  Selv om ikke alt var helt friksjonsfritt da heller, men vi levde som likemenn med de i byene tross alt. I dag sitter jeg med følelsen av at distriktene mangler ærlige politikere som ivaretar det mangfoldet som Norge er bygd opp med. Begrepet samfunnsansvar, som gjaldt både bankvesen og all forvaltning, er borte.  Det er ingen som tar høyde for at en spredt bosetting ikke bare gjelder profitt, men også samfunnssikkerhet i all høyeste grad.

Bare at alt er stort, så ser det ut som at i et makroøkonomisk begrep, er alt bare fryd og gammen.

Torskekrisen på slutten av 80 tallet viste med all tydelighet hvor stor avstanden var til distriktene.  Det ble arrangert krisemøter og det ble sendt rapporter fra fiskerikontorene til direktorat for å opplyse om status etter sammenbruddet i torskefiskeriene.

Fiskerne fortalte rett fra levra om hvorfor vi fikk ett sammenbrudd.  Men bl.a. kompetansen på fiskerihøyskolen i Tromsø presterte å si at fiskerne ikke hadde kompetanse om den økologiske verden i havet, og betydningen av overfiske mm!

Nå er det den samme debatten om virkemidler, men ingen handlingsplan følger som ivaretar det mangfoldet som bl.a. kystflåten representerer.  Savner enkle løsninger på kompliserte utfordringer.  En del av det vi kalte samfunnsansvar må tilbakeføres, dette vil ikke være inflasjonsdrivende for den nasjonale økonomien.

Det bør iverksettes innovative ordninger så man får i gang nisjeproduksjon på anlegg ute i distriktene. Når man alt er i gang må også nevnes flere områder som krever oppmerksomhet.

Pasientreiser ser det ut som at oppdatering og korrigering av denne tar sin tid.  Dette beviser også hvor lite viktig dette er for våre sentrale politikere. Tenk at om du kommer med fly fra Alta til Tromsø, så får du ikke dekt faktisk bussbillett fra flyplassen til UNN?  Hvor i all verden er det Pasientreiser kan drive med «tyveri» på faktiske utgifter, men godgjør for bruk av egen bil?

Hvem har bil som håndbagasje med seg fra Alta til Tromsø.

Reisetid bør også være normert slik at syke mennesker ikke utsettes for ekstrabelastninger for å komme til sykehus og behandling. Det finnes ingen gode ordninger som ivaretar familier når det oppstår alvorlige sykdommer.  Her må det være stor romslighet hvor både muligheter for å være tilstede imøtekommes. Når det gjelder velferden ellers, så er man ikke så veldig opptatt med hvordan hverdagsmenneskenes liv fungerer, se på underregulering av pensjoner/trygd? Er det noen sentrale politikere som tar tak i dette?

Ser at man ikke har råd til å bruke tilgjengelig medisiner til alvorlig syke personer? Dette er en skam.  Her klarer faktisk land med dårligere økonomi å gi sine innbyggere denne medisinen.  Det er ikke politisk skamvett som styrer vårt samfunn. Så tilslutt har vi fått påtvunget en regionreform som griper langt inni sjela til finnmarkingene.  Skulle tro at tiden for slike tvangstiltak var over, og at man kunne ivareta mangfoldet som dette landet er bygd opp på?

Det er ingen økonomiske gevinster å hente på det som skjer på regionalt nivå, bare tapere. Oppfordrer derfor sentrale politikere til å sette dagsorden som rydder opp i hverdagsmenneskenes behov.

Arne Dag Isaksen