Når 27 sekunder blir for mye...

– Utfordringene er at Statens vegvesen og hovedutvalgspolitikerne ikke evnet å ha to tanker i hodet samtidig da forkjørsvei-vedtaket ble banket gjennom til akklamasjon, skriver Tom Skoglund.

FORKJØRSVEI: Aronnes-beboere er bekymret for manglende tiltak langs det som blir forkjørsvei neste år. (Arkivfoto)  Foto: Jarle Mjøen

Meninger

Når 2018 går over til å bli 2019 gjøres Aronnesveien om til forkjørsvei. Bakgrunnen er et oppsiktsvekkende slett stykke arbeid. En halvtimes telefonsamtale fra en saksbehandler, etter et innfall fra Hovedutvalget for næring, drift og miljø, var det som skulle til. Den forutgående, fullstendig manglende saksbehandlingen fremkom klart i vår omtale i sommer, men da presentert som en ren gladsak av Altaposten med hovedutvalgsleder Otto Erik Aas (SV) som kilde. Han var bare lykkelig over at det gikk så raskt å få med seg Statens vegvesen på å endre status på veien.

Betydelig økt trafikk de siste årene, drevet blant annet av boligbygging på østkanten og strupingen av E6 med 40-sone og miljøgate gjennom Elvebakken, og påfølgende farlige situasjoner ble trukket fram som hovedargumentet fra hovedutvalgslederen til å gjøre endringen. For ordens skyld fikk Aas klar støtte fra opposisjonen med Frps Odd Erling Mikalsen i spissen.

Det er ikke vanskelig å finne argumenter for å støtte grepet om å gjøre Aronnesveien om til forkjørsvei. Tiden er overmoden for dét. Mange uoversiktlige kryss uten skilting, fotgjengere som skal over veien til alle døgnets tider, en årsdøgnstrafikk (ÅDT) som har passert 6.000 kjøretøy og en fartsgrense på 50 tilsier at noe måtte gjøres for å unngå alvorlige kollisjoner.

Utfordringene er at Statens vegvesen og hovedutvalgspolitikerne ikke evnet å ha to tanker i hodet samtidig da forkjørsvei-vedtaket ble banket gjennom til akklamasjon.

 For parallelt med at trafikkmengden er nesten doblet, fra en ÅDT på 3.764 kjøretøy i 1998 til 6.019 i 2018, har også trafikken av barn og unge som krysser over og ferdes langs veien skutt i været. Ikke bare i skoletiden, men også på ettermiddager og kvelder, i helger og i ferietiden ferdes relativt små barn langs og over veien på vei til venner, fritidsaktiviteter og annet. Disse er avhengig av at de som ferdes langs veien er aktpågivende og varsomme, klare til å hugge på bremsa om ungen mister kontroll på sykkelen eller glemmer seg og går ut i veien uten å se seg for i gangfeltet. Særlig gjelder dette den halvannen kilometeren der fortauet ligger kliss inntil veien, kun adskilt av en granittsteinkant med noen centimeters høyde.

Med forkjørsvei forsvinner det viktigste incentivet mange, særlig unge menn bak rattet, har for å holde fartsgrensa. En bil fra høyre kan bety katastrofe – det skjønner til og med tenåringene som skaller forbi i godt over 100 kilometer i timen. Flere av disse kjører uten så mye som en tanke for myke trafikanter i bakhodet, men en kollisjon der kjøretøyet skades eller ødelegges, det er ikke verdt å risikere.

Når «faren fra høyre» forsvinner synes det helt åpenbart at andre hastighetsreduserende tiltak må på plass.

Her har Statens vegvesen sviktet fundamentalt. Og Alta-politikerne har i beste fall sovet i timen.

Når Aronnes-foreldrene i en fersk artikkel i Altaposten påpeker at det er mulig å tenke både forkjørsvei og redusert hastighet kombinert med fysiske tiltak som sikrer reell fartsnedgang, møtes dette av et skuldertrekk fra Statens vegvesens Kristian Øvernes. Tiltak har vært gjort, påpekes det, og vises til opptil ti år gamle tiltak – flere av dem helt irrelevante for trafikksikkerheten langs den aktuelle veistrekningen. Parallelt som trafikken av både kjøretøy og fotgjengere som nevnt har økt betraktelig. De små tiltakene som er gjort hittil skulle blott bare mangle.

  I det ferske intervjuet med Altaposten understrekes det fra Øvernes’ side at forkjørsveien «handler ikke om at noen skal komme raskere frem». Det er godt å høre, og i seg selv et argument for at Øvernes og Statens vegvesen bør lytte til foreldrene. Kjapp matematikk tilsier nemlig at en fartsreduksjon fra 50 til 40 på de 1,5 kilometerne Aronnes-foreldrene snakker om – veistykket der gang- og sykkelbanen går kliss inntil veien – vil medføre at det tar 27 sekunder lengre tid å kjøre Aronnesveien. Reduseres farta til 30 kilometer i timen blir kjøretiden «hele» 1 minutt og 12 sekunder lengre.

Det tror jeg de fleste, inkludert Statens vegvesen, hovedutvalgspolitikerne og de aller fleste som bruker veistrekningen lever godt med. Som førsteklassingen Christian sa i intervjuet med Altaposten: – Det er viktigere at vi barna er trygge enn at de voksne kommer fort til jobb.

I de aller fleste tilfeller der man snakker om noe så viktig som trafikksikkerhet, liv og helse heter det seg at man bør tenke preventivt og være i forkant. Tiltakene bør på plass før de alvorlige ulykkene skjer. Når en gruppe foreldre (meg selv inkludert) slår alarm om at veistykket som deler bydelen i to utgjør en betydelig trafikkfare for barna bør det lyttes. Skulle den alvorlige ulykken skje kan man i alle fall ikke skjule seg bak at det ikke ble advart.

  Derfor er det prisverdig at Frp, anført av Rut Olsen og Laila Pedersen, tok opp saken tidligere i høst og varslet at de vil stå på for å sørge for en anstendig trafikksikkerhet når trafikkmengden og hastigheten ventelig går ytterligere opp over nyttår.

Prisverdig er det også at Ap med ordfører Monica Nielsen og hovedutvalgsleder Kristin Jensen nå viser handlekraft og vilje til å lytte til bekymringene fra beboerne her. Ønsket om fysisk skille mellom gang- og sykkelbane og vei er nok ikke rette vei å gå, da slike skiller faktisk kan gjøre kryssende barn blir mindre synlige bak autovernet. Derimot vil reduksjon av farta til 40 eventuelt 30 kilometer i timen, i kombinasjon med helst opphøyde gangfelt eventuelt automatisk trafikkontroll (ATK - gjennomsnittsmåling) etter min mening sikre god nok trafikkflyt for meg og deg – og samtidig hindre at de som gir fullstendig blaffen i fartsgrense og trafikksikkerhet rasker med seg et liv eller to når de dundrer gjennom bydelen.

 Argumentene imot er i alle fall forferdelig dårlige. Med mindre det egentlige ønsket til Statens vegvesen er å presse flest mulig biler i høyest mulig hastighet gjennom veien som splitter Aronnes i to.


Av Tom Skoglund

Nyhetsredaktør

og Aronnes-beboer