Norrøne og urnordiske stedsnavn i Alta

Det er en utbredt oppfatning at eldre stedsnavn i Alta med norsk opprinnelse er få og vanskelig å oppdrive.

GAMLE NORSKE NAVN: Vegar E. Heitmann tar for seg svært gamle navn han mener at norsk opphav. Han mener blant annet at hytte- og scootereldoradoet Bollo kommer av norrøne «Pollr» i betydningen «en innelukket bukt med trangt innløp».  Foto: Privat

Meninger

Lokalhistoriker Kristian Johnsen tok for seg stedsnavnet «Latari» for noen uker siden, hvilket han knytter til det norrøne «latr» i betydningen «liggeplass for sel», en tolkning jeg støtter. Disse «latr»-navnene er utbredt på kysten i Nord-Norge på steder ideelt for sel, ofte i noe forvrengte former som «Latter», «Lathar», «Látta» eller «Ladde». Navnet er også svært utbredt på Island, som ble kolonisert på 800-tallet, primært av norske vikinger.

Som Johnsen påpeker er det langt mellom kjente eksempler på gamle norske stedsnavn i de indre delene av Altafjorden. Ute mot kysten er det derimot velkjent at urnordiske stedsnavn er utbredt helt til Varanger. For eksempel kan alle navn med anger og avju/evju i endeleddet knyttes henholdsvis til betydningene «bøyd bukt» og «øy».

I en rekke tilfeller har samisk ivaretatt tidlige urnordiske og kanskje urgermanske former av stedsnavn. Gode eksempel på dette er Magerøya hvilket på samisk heter «Máhkarávju» eller Kjøøya i Varanger som heter «Gievju». Ettersom urnordisk døde ut for 1300 år siden vet vi at disse stedsnavnene er svært gamle.

Ser vi på Altafjorden er det derfor noe merkelig om det ikke skulle eksistere stedsnavn av urnordisk opprinnelse med en betydelig alder. Som et unntak er «Alta» som stedsnavn satt i sammenheng med norrøne «alptir» i betydningen «svane». Stedsnavnet er brukt både i Sverige (Alfta – benevnt som «Alta» på blant annet kart fra 1600-tallet), en rekke steder på Island (blant annet flere «Alftafjordur») og ble brukt på Grønland av vikingene som koloniserte området omkring år 1000.

Felles for stedsnavnene er at de kan relateres til langstrakte innsjøer eller fjorder. I Alta er det naturlig å anta at Langfjordens smale og langstrakte form ga assosiasjoner til en Svanes hals, noe som også støttes av stedsnavnet «Alteidet» hvilket nettopp da viser til «eidet til svanen». Man vet også at navnet tidligere kun var navnet på fjorden, ikke stedet.

I den indre delen av Altafjorden er det en rekke stedsnavn som i stor grad kan knyttes til urnordisk eller norrønt. Her er en liten oversikt over et mindre utvalg:

  • Kåfjord: Kommer av norrøne «Kofa» i betydningen «trangt lite landskap», noe som stemmer særdeles godt med Kåfjorden. Navnet er brukt en rekke steder langs hele kysten av Norge med samme betydning. Inner- og Ytter-Koven ytterst i Langfjorden og Kufjord ute på Seiland er trolig av samme opprinnelse.
  • Simanes: Kommer av norrøne «Simi» i betydningen «tau». Dette viser ofte til landskap som er snorrett, altså typisk svært bratt. I Alta brukes navnet kun om selvet neset i dag, men var trolig det opprinnelige norske navnet på fjellet som i dag kalles «Sakkobadne», og viste til det snorrette, bratte henget på fjellet mot Kåfjorden. Stedsnavnet finnes langs hele kysten av Norge med samme betydning. Simavik på Stjernøya kommer av det samme. Interessant er det å bemerke at navnet har felles opprinnelse med greske «Simos» som er opphavet til navnet «Simon» i betydningen «oppstopperneset», altså en bratt nese.
  • Saltnes (Kvenvik): En rekke av Salt-navnene langs kysten har blitt feiltolket som å være knyttet til det å bedrive med salting. Den norske filologen Per Hovda bemerket blant annet dette i 1967 i en artikkel om stedsnavn i Nord-Norge. Den opprinnelige bruken av navnet er utelukkende knyttet til steder der svake eller sterke strømmer opptrer, ofte som følge av en liten innsnevring i havgapet. Saltvik i Alta er et slikt sted, Saltnes i Jøkelfjord er et slikt sted, Syltefjord er et slikt sted og, ikke minst, Saltstraumen er et slikt sted. Navnet kommer trolig av norrønt «Salptr» i betydningen «der havet gjør et byks». Navnet har også felles opprinnelse med latinske «Salto» hvilket også viser til «et byks».
  • Porselva (Sagelva): Det tidligere navnet på Sagelva ute på Altneset. «Pors» kommer av urnordiske «pors» i betydningen «foss». Lydovergangen fra «p» til «f» i germanske språk er et velkjent fenomen. Svensk har forøvrig ivaretatt «rs»-endingen i sine fors-navn. Samme gjelder Porsa i Vargsundet og trolig også Porsanger som kan knyttes til Børselv (opprinnelig Porselv). Navnet er i bruk langs hele kysten.
  • Cihkanjohka (Mattisdalen): Fra urnordisk «Sik» i betydningen «liten bekk», altså viser navnet til mindre bekkeleier. Det samme gjelder for «Sikan» vest for Svartskog og «Sikan» i Kvibydalen. Navnet er mye brukt i hele Norge om mindre bekker.
  • Jøraholmen: Fra norrøne «Jaðra» i betydningen «Grense/Skille». Viser til området som ligger der Altaelvas elveløp skiller seg i to. Stedet ligger ikke på en holme lenger ettersom Altaelva endret løp her ved et tidligere tidspunkt. Interessant nok heter det også «Skillemoan» på sletta vest for dette skillet. Stedsnavnet er brukt flere steder i Norge, både i formen «jøra», «jadra» og «jara»: for eksempel gården «Jøra» i Gausdal kommune som ligger på et slikt skille.
  • Bollo: Fra norrøne «Pollr» i betydningen «en innelukket bukt med trangt innløp». Stedsnavnet er brukt i hele Norge og var i bruk i vikingtid. Pollen på Stjernøya er et glimrende eksempel på en slik poll, der stedsnavnet på samisk er «Bollos» ettersom de finsk-ugriske språkene ikke skiller på «p» og «b». Nøyaktig det samme har skjedd ved det populære hyttefeltet i Bollo der «Bollovannet» kommer av norrøne «Poll», som viser til pollen i den sørøstre delen av vannet. Interessant er det at det greske begrepet for en bystat i antikken, «polis», viser til «et avgrenset område» og har felles opprinnelse det norske «Poll».

Dette er kun noen få eksempler på stedsnavn i Alta med norsk opprinnelse; eksemplene er mange og svært utbredte. En rekke av disse navnene, som «Bollo» eksisterer kun i sine «samifiserte» eller «kvenifiserte» former, trolig først og fremst som følge av at Alta-området i perioden fra 1500- til 1800-tallet ble utsatt for omfattende innvandring fra de finskspråklige områdene i Bottenvika.

Andre stedsnavn fremstår svært så fremmed for et norske språket selv om de kan være av urnordisk opprinnelse: Raipas kommer for eksempel trolig fra urgermanske «raipaz» i betydningen «revet» eller «snorrett heng», mens Nasja (ryggen som leder opp mot Vestfjellet fra Eibydalen) kan settes i sammenheng med urnordiske «nasja» i betydningen «nese».

De svært gamle, norske navnene i Alta er en viktig del av vår kulturhistorie og bør, på lik linje med de samiske og kvenske, ha en naturlig plass i vår forståelse av Altas historie. Det er, slik jeg ser det, en feiloppfatning at det er få norrøne og urnordiske stedsnavn i Alta.

Av Vegar E. Heitmann