– En torsk er en torsk

Det er mange hensyn å ta når fiskekvotene skal fordeles, og i dette innlegget hevder fisker Torbjørn Olsen at samekvota fører til flytting fra kysten til fjordene.

Det er mange hensyn å ta når fiskekvotene skal fordeles. (Illustrasjonsfoto)  Foto: Hanne Larsen

Meninger

Nei, forresten. Vi har norsk torsk og vi har etnisk torsk. Egentlig er det den samme torsken. Når den i store mengder starter mot Finnmarkskysten på sin vanlige vandring så er den bare norsk, Straks den når land på Finnmarkskysten så er den ene norsk torsk, den andre en etnisk torsk. Når den har passert Finnmark og Nord-Troms er den bare norsk, torsk på vandring sørover mot Lofoten og videre.

Dette høres ut som bare tullprat, men det er det så visst ikke. Av en samlet norsk fiskeflåte har vi en såkalt åpen gruppe som består av mindre båter under en viss størrelse. Denne gruppen fisker på en egen kvote, som i år var på 21.000 tonn.

Denne kvoten er delt i noe som kalles overregulering og fast kvote per båt. De som kommer først i gang med fisket tar først opp overreguleringen og så sitter resten av flåten igjen med en liten garantert kvote som gjelder for hele kysten.

Denne kvoten overfiskes hvert år, noe som trekkes fra neste års kvote for denne gruppen.

Jeg vil foreslå at overreguleringen går direkte inn i en garanterte kvoten. Da blir det likt for alle. Så kommer kystkvota, den såkalte samekvota, som forfordeler fiskerne fra Finnmark og noen kommuner i Troms og Nordland med 16 tonn rund fisk og enkelte år med tillegg på slutten av sesongen opp til 10 tonn.  Viser for øvrig til raseriet blant dem som faller utenfor særrettighetene i Sameland. Noe som er i ferd med å skape en form for innvandring fra kyst til fjord for å komme seg unna den uretten som dette skaper.

En fisker fra Hamarøy kommune kan fiske den garanterte kvota på 15 tonn, pluss16 tonn av kystkvota. En fisker fra Steigen kommune, 200 meter over kommunegrensa, kan fiske bare 15 tonn, selv om det er samme båtstørrelse. En polsk borger kan flytte til Lebesby alene, mens familien sitter i Polen. En fisker fra Ålesund må ta hele familien med seg nordover dersom han skal få tilgang til dette tillegget fra samekvota på 16 tonn.

I 2017 var det 250 som fikk delta i samekvota. I 2018 var det 600. Dette viser at en stor del av økningen er flytting fra kysten. Det er lett for en ungdom, men ikke for en familie. Denne kystkvota på 3.000 tonn ble i år overfisket med nær sagt det dobbelte. Den andre og såkalte masimalkvota som gir 15 tonn per båt, ble overfisket med nesten 5.000 tonn i 2018.

Når jeg innledningsvis tar utgangspunkt i den etniske torsken og ikke nevner Sametinget så er det av en bestemt årsak. Likevel må det nevnes at maktfordelingen i reguleringsutvalget mellom Fiskeridepartementet, Norges fiskarlag og Fiskeridirektøren og Kystfiskarlaget på den ene siden, ikke kan sammenliknes med Sametinget, som kun møter med konsultasjoner.

Ved å bruke ordet etnisk har Sametinget fått gjennomslag for omtrent alt de ber om, og det gjør dem i stand til å opprettholde den samiske kulturen og holde den i hevd på alle områder.

Det motsatte skjer fra den norske Staten. Staten gjør alt den kan for å utradere de små kystsamfunnene. Ta bare det som har skjedd med sertifisering av den minste delen av kystfiskeflåten, som må punge ut til Staten med flere 100 millioner kroner. Noe som må betegnes som rent tyveri.

Når Norges Fiskarlag vil tviholde på dagens reguleringsform sammen med fiskerimyndighetene, så videreføres praksisen fra fattigstyrene på 1800-tallet. De delte ut en og to kroner til de fattigste og 10 kroner til de rike, for så å komme og ta kua ut av båsen ved namsmannen dersom de fattigste ikke klarte å betale skatten for de samme pengene.


Torbjørn Olsen, Skillefjord, Alta