KrF har hestehandlet oss i Finnmark bort en gang i regionreformen. Da kan de gjøre det igjen. Vi må nok stole på oss selv, igjen, og gjøre det vi kan. Akkurat nå det beste alternativet det som er forslått: Be kontrollkomiteeen på Stortinget sjekke for ulovlig dårlig saksbehandling før vedtak om tvang. Men får vi ikke det, må vi ha en plan B. Da må vi gå til rettsak!
Noen avisoverskrifter sier at tvangssammenslåingen har stoppet opp. Håper det! Men kan vi være aboslutt helt sikre på det? Det er Stortinget som bestemmer. Stortinget kan ombestemme seg. Eller ikke.
KrF har mye å vinne på å fortsatt ta parti med regjeringen. De kan berge Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grande fra et gedigent prestisjenederlag. Det kan de ta seg politisk godt betalt for. Hvor mange stemmer vil de miste på det, fra velgere her i Finnmark? KrF kjemper mot sperregrensa på nasjonalt nivå. De risikerer neppe livet for relativt få velgere, som er langt borte.
Hvis jeg tar feil, er det flott. Da lar vi plan B ligge. Men akkurat nå tror jeg det er lurt å begynne samle troppene for å sloss videre for oss selv: For å bevise at stortingsvedtaket ikke er gjort i følge gjeldende regler, og dermed er ulovlig.
For noe må vi gjøre. Nå som fornuft og gode argumenter ikke blir tatt hensyn til. Høyre, FrP og Venstre har bare bestemt seg. Kommunal- og moderniseringssminister Monica Mæland gjentar stadig at sammenslåing blir det, uansett. Skal vi få opphevet tvangssammenslåingen må vi nok bevise, med lover og paragrafer, at stortingsvedtaket er gjort på ulovlig vis.
For håpet om at KrF skal snu, blir stadig mer usikkert. Da stortingsrepresentant Geir Toskedal nylig sa til Dagsavisen at han fremdeles mener at det er for mye med tre fylker i Nord-Norge, var det skuffende. Og når Troms og Finnmark KrF har bedt sitt moderparti om å gjennomføre regionreformen, ber de inndirekte om at tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark må gjennomføres.
Derfor må vi, som kjenner Finnmark godt nok til å vite at vi klarer oss godt selv, ha en plan B. Akurat hvilken fremgangsmåte som er best å bruke, vet jeg ikke enda. Det er noe av det som må forberedes.
Må vi, så må vi gå til sak. Hva har vi å miste? En sak gjennom rettsapparatet, kan det koste penger. Og man kan vel ikke bruke fylkeskommunens penger til det? Eller? Hvem skal saksøke Finnmark fylkeskommune, hvis vi taper saken, og vi blir tvangssammenslått?
For vi må bruke vår siste utvei. Om nødvendig får vi begynne med kronerulling og spørre hvilke advokater som kan jobbe litt dugnad.
For er det en ting vi ikke kan gjøre: Å sette oss ned og vente. Til oktober. Og "se hva som skjer". Vårt kjære Finnmark fortjener mer enn det!
Sylvi Jane Husebye
Fylkestingsrepresentant
Arbeiderpartiet