Var årsaken til Per Sandbergs avgang regelbrudd og manglende informasjon til statsministerens kontor, eller var det at hans nye kjæreste ikke var sikkerhetsklarert sammen med antagelsene om at hun kunne være spion som gjorde Sandberg til en trussel for landets sikkerhet?
Jeg forsvarer ikke brudd på instrukser og regelverk. Per Sandberg tok selv konsekvensene av bruddene på instrukser og regelverk som la grunnlag for mistillit og krav om avgang.
Han hadde fortjent å bli kalt inn på teppet for å få en kraftig advarsel. Det var på sin plass med en beklagelse ovenfor regjering og storting, men var det grunnlag for å skape et bilde av at hans handlinger var en trussel for rikets sikkerhet?
Regjeringens og stortingsrepresentantenes telefoner kan hekkes, stjeles, tappes og misbrukes i alle land, inkludert Norge! Dersom disse telefonene inneholder informasjon som kan være en reell og vesentlig trussel mot rikets sikkerhet så må innhold og bruk av disse telefonene revurderes. De brukes i dag i alle sosiale sammenhenger og samfunnslag. Avsløringer de siste årene har vist at de som er utstyrt med telefoner med påstått sensitivt innhold, ikke har vesentlig bedre moral, oppførsel og drikke kultur enn resten av landets innbyggere.
Det er en risikosport å være politiker dersom man tenker nytt, har egne meninger og bruker et språk som alle forstår. Det har både Listhaug og Sandberg fått erfare.
Deres motstandere klarte ikke å sette dem på sidelinjen gjennom politisk argumentasjon og vanlig politisk tvekamp. Deres popularitet og forfriskende stil satte de fleste andre politikere i skyggen og stimulerte jantelovens nådeløse tilhengere.
Uten politisk slagkraft og argumentasjons evne måtte de, som sto bak ønsket om politiske henrettelsen, spinne egne spindelvevs nett i samarbeid med venstre orienterte journalist venner med sensasjonsbehov og tvilsomme yrkesetiske holdninger og arbeidsmetoder.
De lyktes med sitt renkespill og bli kvitt dyktige politiske konkurrenter.
Storting og regjering ble dermed mer fargeløs og intetsigende. Det er personer som Røyseland, Hanna Kvannmo, Carl I. Hagen, Finn Gustavsen, Torbjørn Berntsen, Sandberg og Listhaug og en del andre fargeklatter som har lyst opp blant usynlige og intetsigende ”nikkere”.
Føler de seg ikke litt flaut over å vise det norske folk at de samlet seg om janteloven for å sikre egen makt og posisjon? I fotball blir det frispark når man tar mannen i stede for ballen!
Det er politiske grundere som skal prege utviklingen av norsk politikk. Ikke ensidige pressgrupper og maktglade journalister som manipulerer usikre og uselvstendige politikere og partier!
Bjørn Sturla Odden.