Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning om status for villaksen 2018 har akkurat kommet ut.

Oppdrett kan fremdeles ikke frikjennes. De største truslene mot norsk villaks er stadig rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett. Rømt oppdrettslaks regnes å ha den største påvirkningen, mens lakselus har den største risikoen for ytterligere skade - spesielt på smolt. Både rømt oppdrettslaks og lakselus framstår som trusler som ikke er under kontroll ennå. I rapporten estimeres at 5000 oppdrettslaks vandret opp i elvene i løpet av fiskesesongen i 2017. Det er lavere enn estimatene for de foregående årene, og det er grunn til å tro at nedgangen i andel rømt laks i sportsfisket skyldes både færre rømte laks og høyere antall villaks. Undersøkelser har generelt vist at mange villaksbestander allerede er genetisk påvirket av oppdrettslaks. Samtidig fortsetter oppvandringen av rømt oppdrettslaks i mange vassdrag.

I rapporten måles det på innsiget av laks, overlevelse i sjø og status for laksebestandene.

Innsig av villaks

Innsiget vil si antallet laks som hvert år kommer tilbake fra havet til Norge som gytelaks. Rent historisk er innsiget mer enn halvert siden 1980-tallet.

Likevel er det en positiv utvikling fra 2016 til 2017. Totalt ble innsiget beregnet til 530 000 villaks i 2017 inkludert laksen som ble fanget i fiske. Innsiget var høyere i 2017 enn i 2016, da innsiget var 470 000 laks. Et poeng å merke seg er at det totale innsiget av villaks av ikke er mer enn det som går inn i tre oppdrettsmerder.

Det var en liten økning i lakseinnsiget til Nord-Norge med unntak av Tanavassdraget. Tanavassdraget har hatt et markant redusert lakseinnsig sammenlignet med resten av Nord-Norge, med mer enn en halvering av innsiget siden 1989 (67 % reduksjon).

Overlevelse i sjø

I store deler av laksens utbredelsesområde har det vært en lav overlevelse av laks i sjøen de siste 20-25 årene sammenlignet med på 1970- og 1980-tallet.

Smolten er spesielt sårbar - særlig gjelder det ved påslag av lus på vei ut fjordene. Det har vært begrenset kunnskap om variasjon i sjøoverlevelse langs norskekysten på grunn av få elver med overvåking, men nå økes denne innsatsen.

Status laksebestand - Gytebestandsmål og høstbart overskudd

Over 80 % av bestandene i Nord-Norge nådde gytebestandsmålene i 2016 og 2017. I Nord-Norge har endringene i status for laksebestandene fra år til år vært mindre. Andelen laksebestander med god eller svært god status økte fra 51 % i 2010 til 73 % i 2017. God eller svært god status vil si at gytebestandsmål oppnådd og normalt høstbart overskudd. Andelen bestander med svært dårlig status nådde i 2017 et minimum på 13 %. Nord-Norge har generelt det største høstbare overskuddet. Samtidig er det her beskatningen har blitt minst redusert. Her foregår fortsatt et relativt stort kystfiske etter laks. Laksebestandene i Tanavassdraget har svært dårlig status, og overbeskatning er eneste kjente påvirkning.

Andre risikofaktorer

Sjødeponi

Hvilken effekt driften av sjødeponier over flere år har på villaks er lite kjent.  Lokalisering i forhold til villaksens vandringsveier og den praktiske håndteringen i hvert enkelt tilfelle vil være avgjørende. Miljødirektoratet har gitt tillatelse til sjødeponi i Repparfjorden, og Klima- og miljødepartementet har gitt utslippstillatelse til sjødeponi i Førdefjorden. Begge er nasjonale laksefjorder. Rapporten konkluderer med at effektene av sjødeponi på laks i disse fjordene er usikre.

Pukkellaks

Status per i dag er at det er liten kunnskap om effekten av pukkellaks, og det er usikkert i hvilken grad pukkellaks gir negative effekter på norske laksefisk. Generelt er det behov for mer kunnskap om effekter av pukkellaks på laks, ørret og røye for si sikkert om den utgjør en trussel for villaksen.

Leif Gøran Wasskog

leder for Naturvernforbundet i Finnmark