Advokaters uavhengighet er sentral i det etiske regelverk for advokater. To andre bærende prinsipper for advokaters virke i et sivilisert samfunn, er tillit og fortrolighet.

I dag angripes disse grunnleggende prinsippene fra regjeringen i forbindelse med forvaltningen av rettshjelploven og den tilhørende salærforskriften. Domstolene ribbes tidvis også for midler, med ansettelsesstopp og lange saksbehandlingskøer som resultat.

Statens angrep på sentrale pilarer for en rettsstat, sammenholdt med et strengt lydighetsprinsipp i forvaltningen, berører viktige verdier i vårt samfunn.

Ideen til denne kronikken kom for en måned siden, etter en e-post fra Fylkesnemnda for barnevern i Tromsø, i anledning innsendt salæroppgave:

«Vi hadde førti minutter lunsj på dag 1, og trettifem minutter lunsj på dag 2. Dag 1 var det ventetid fra åtte til ni. Dag 2 begynte vi kl 8.30, så da blir det ingen ventetid. Disse 135 minuttene - legges sammen med øvrig reisefravær minutt for minutt, før det samlet rundes opp til nærmeste halvtime.»

Hvordan kom vi hit? Skal advokaten være mer opptatt av å se på klokka og telle minuttene riktig, enn å konsentrere meg om saken? Skal jeg bruke timevis på utregning og krangling om salæret når jeg uansett knapt få betalt for den faglige jobben jeg gjør?

Rettshjelploven av 1980 tok sikte på å sikre befolkningen at det grunnleggende rettshjelpsbehov på viktige områder av stor betydning velferdsmessig situasjon og ivaretakelse av rettssikkerhet.

I vinter hadde tidligere dommer, Tor Langbach, et innlegg i Klassekampen der det bla. ble vist til at advokatkontorene gjennomgående har blitt store bedrifter med et mye sterkere fokus enn før på inntjening. Dette er muligens korrekt når det gjelder de større byene, men virkeligheten er annerledes i distriktene.

Her i Finnmark er de fleste advokatkontor små, med bare en eller noen få personer. Reglene for advokater, herunder grunnleggende krav til etikk, gjør det nærmest umulig å organisere seg annerledes i distriktene. Organiseringen gir helt andre premisser for virksomheten, sammenlignet med store advokatselskapene med opptil hundrevis av ansatte.

Det har alvorlige konsekvenser for befolkningen om de store advokatfirmaene brukes som mal for arbeid innenfor departementets ansvarsområde hva gjelder advokater, rettsapparat og rettsstat.

De alvorligste konsekvensene av de endringer som er gjort, består i den manglende faktiske muligheten for å drive advokatvirksomhet på den tradisjonelle måten, der det erfaringsmessig også fremdeles tilbys rettshjelp til de mest utsatte gruppene i samfunnet.

I likhet med andre bransjer er det ikke alle advokater som har lønn som eneste ledesnor for hva man ønsker å arbeide med her i livet. Dette åpner for andre valg i ”grådighetens tidsalder”. Det er mao. ikke advokatene som står i veien for de lavere timeprisene.

Spørsmålet er snarere om advokaten kan leve av arbeidet dersom denne baserer seg på rettshjelpssaker.

I 2001 bidro staten til en ikke uvesentlig økning i advokatenes timepriser, ved innføring av merverdiavgift på advokattjenester. Protestene var mange, men det var ingen lydhørhet for argumentet om at dette rammet de private klientene mest.

En stor utfordring i dag, er den utstrakte bruken av fullmaktslovgivning samt økt rettsliggjøring, det siste i forståelsen ”rettsorganene overtar politikken”. Det siste forutsetter ofte juridisk bistand.

Stortinget gir lovene, men det er regjeringen som fastsetter de nærmere forskrifter for hvordan loven skal følges opp/forstås, eventuelt får fullmakt til å definere det nærmere innhold i loven. På denne måten utvikler man seg bort fra det som kjennetegner en rettsstat, dvs. forutsigbarhet og likebehandling. Uten slike rettsstatsprinsipper hersker vilkårligheten.

I praksis blir derfor forvaltningens lojale oppfølging av loven svært viktig for om du til syvende og sist får innvilget den rettigheten Stortinget bestemte at du skulle ha. I tillegg er det viktig at grensene for myndighetsmisbruk overholdes,

Som advokat ser jeg imidlertid ofte at vedtak preges av vilkårlighet, og det samme opplever jeg selv i forhold til rettshjelploven. Begge deler er dypt bekymringsverdig fra et rettsstatsperspektiv.

Betydningen av rettshjelploven og spørsmålet om forvaltningen av loven faktisk bidrar til at enkeltmenneskers sentrale velferdsinteresser og grunnleggende rettssikkerhet gis reell mulighet til å bli ivaretatt, er et spørsmål som er av en svært stor og viktig dimensjon for om vi kan si at vi lever i en rettsstat rent innholdsmessig.

I en avisnotis fra 2003 kom det frem at daværende statssekretær Jørn Holme (Venstre) mente at økningen i straffesakeutgiftene ”har sammenheng med at enkelte advokater tenker mer på økonomisk profitt enn klientenes beste”. Dette er noe man har hørt lenge.

Virkeligheten fra et advokatkontor i distriktene er imidlertid ofte en annen.

I en barnevernsak har jeg arbeidet 41,5 timer i løpet av nesten ett år. Fylkesmannen i Finnmark, har imidlertid vedtatt at arbeidet mitt ikke skal godtgjøres med mer enn en stykkpris på 7 timer. Avgjørelsen begrunnes med en henvisning til at denne saken etter Fylkesmannens oppfatning ikke skiller seg fra ”en gjennomsnittlig sak av normalt omfang og kompleksitet.”

Den enkelte advokat kan ikke bære kostnadene med en rettstat. Timesatsen er lav, men når det i tillegg regelmessig bare ytes betaling for halvparten, tredjeparten eller som her, en sjettedel av det arbeidet jeg gjør, sier det seg selv at grensen er overskredet for lengst. Jeg synes det hele er ganske frekt.

En offentlig etat overprøver advokatens faglige skjønn, hvilket i seg selv reiser spørsmål om kompetanse. For å synliggjøre tidsbruken, avkreves vi dokumentasjon som det i noen tilfeller kan være i strid med klientens personvern å dele. Dette stiller advokaten ovenfor valget mellom enten å følge loven eller å fratas mulighet for korrekt/rimelig betaling for utført arbeid.

Siden salærberegningen kommer etter at oppdraget for klienten er avsluttet, er det ikke bra for tilliten heller, at staten snyter advokaten for betaling for den bistand som allerede er gitt i tiltro til rettshjelplovens ordlyd og intensjon.

Problemet med standardiserte begrunnelser og en praksis som ikke harmonerer godt med grunnleggende rettsprinsipper er for øvrig behandlet i boken ”Juristetikk” av Wilhelmsen/Woxholth (2003). ”Det kan ikke utelukkes at holdningene i slike tilfelle kan utvikle seg til en ukultur, der det kan bli vanlig å ikle vedtaket en uangripelig form, selv om det i realiteten hviler på et høyst angripelig grunnlag”.

Advokaten har rett til å klage, men et par prinsipielle klager til Sivilombudsmannen på avgjørelser innen henholdsvis barnevern og asylsaker, ble ikke engang behandlet av Sivilombudsmannen av kapasitetshensyn. Alternativet da, også for advokaten, er domstolsapparatet, og det jeg jo verken tid eller råd til.

Et annet nytt og vesentlig (inn)grep i salærforskriften, og som rammer advokatstanden i distriktene hardt, ikke minst her i Finnmark,  ble innført i januar 2017. Da halverte departementet salærgodtgjørelsen på reise og ved annet kontorfravær i denne forbindelse. Begrunnelsen for reduksjonen er at det må kunne forventes at advokater i dag, med den moderne teknologi, gjør annet arbeid når man er på reise. Gjør man annet arbeid underveis, skal man selvsagt ikke få den halve satsen heller.

Problemet er imidlertid at ingen har klart å beskrive hva det er vi på kvalitativt vis skal kunne arbeide med på denne måten, sittende i buss, på fly eller kjørende i egen bil.

Endringen vitner om svært liten innsikt i advokaters hverdag og svært dårlig kunnskap om de faktiske transportforholdene utenfor Oslo og de store byene. En tredje innvending er selve arten av en advokats arbeid.

Advokaten lever primært av sitt hode, sine analytiske evner og evne til å argumentere og reflektere. For egen del tilføyer jeg mitt engasjement. Rettshjelpssakene betyr svært mye for klientenes velferd, eventuelt også for rettssikkerhet. Ikke sjelden vil sakens resultat ha store og langsiktige konsekvenser.

Fullt fokus på den ene viktige saken gjør det umulig å skulle drive med noe helt annet i hvert ledige minutt, slik staten forutsetter. Advokaten er ingen maskin, men et menneske. Menneskets hjerne kan ikke omstille seg på en slik måte staten legger til grunn. Noe annet er en illusjon.

Man kan alltids diskutere offentlige rettsentre eller lignende, men disse vil etter min oppfatning aldri kunne erstatte verdien av en fri og uavhengig advokatstand. Jeg oppfatter at det pågår en bevisst nedbygging av advokatenes samfunnsmessige verdi, et angrep på advokatens viktige rolle som rettens tjener. Dette er trekk i farlig retning.