25. januar i år ankom vi med privatbil til Alta. Vi hadde planlagte oppgaver og besøk hos familie og venner i 2-3 uker. Mandag 26. januar falt min mann på isen utenfor Amfi. Han hadde smerter i høyre fot, og vi dro til legevakta som var ca 200 m unna. Fikk en venn til å kjøre oss.

Legen som undersøkte han kunne fastslå at det bare var en «forstuing». Noen røntgenundersøkelse var ikke mulig å få utført, da den var stengt to minutter før vi kom dit.

Åpningstiden er fra kl 08 til 15. Så sånn er det her!  «Du må gå med krykker, –  og det får du kjøpt på Apoteket borti gata» var legens svar. «Bruk Paracet som smertestillende».

Med støttebandasje på ankelen kom han haltende ut.

Vi dro hjem til familien og forsøkte å slå oss til ro med det. To dager etter er smertene så sterke at han oppsøker legevakta igjen. Nå er røntgen tilgjengelig og det konstateres to brudd. Han blir sendt med taxi til Hammerfest Sykehus, og han blir forespeilet operasjon. Han kommer tilbake til Alta utpå kvelden i taxi, med gips til midt på låret. Kontroll om en uke i Hammerfest, er beskjeden fra sykehuset. En såkalt normalprosedyre.

Etter en uke reiser vi tilbake til Hammerfest for kontroll. Men nå fjerner legen gips og sier han ikke trenger den. «Du kan bruke krykker innimellom for å avlaste beinet, vente med å kjøre bil, siden du har en skade i høyre fot. Hammerfest sykehus var ferdig med han, og ingen nye kontroller eller tilbud.

Men mannen han hadde bare en sko. Den så vi ikke komme... Foten som var gipset, var nå uten gips og uten sko. Det var minus 15 grader ute. Investering i nye sko og sokker måtte ordnes.

Han prøvde seg selvfølgelig ovenfor en hyggelig ekspeditrise.  «Æ trenger bare en sko, for den andre har æ hjemme». Men den gikk ikke. Ferden gikk videre tilbake til Alta.

Hva gjør vi nå?

Tanken om at han er over 60 år slår oss. Da setter man vel ikke i gang med for store og kostbare tiltak. Hvilken livskvalitet og muligheter han har for fremtiden, - er ikke viktig. Vi ble enige om at vi ikke kan slå oss til hos familie og venner i flere uker, i påvente at beinet skal gro og bevegeligheten bedres. Det får da være måte på utnytting av familie og venner! Sliten og lei, med mye smerter og redusert bevegelse, bestemmer vi oss for å ta fly ned til Østlandet hvor vi bor. Bilen ble parkert hos familie i Alta.

Vel hjemme oppsøker han fastlegen som videresender han til akuttlegevakta. Her skjer det endelig noe. Spørsmålene om «hvorfor de ikke har gjort noe med deg i Hammerfest?», blir vanskelig for han å besvare.

Han blir lagt i seng med beskjed om at «du har gått altfor lenge med den skaden i foten. Du skal legges inn og opereres i dag». Nå er det tid for krykker i 6-12 uker.

Etter den tid er det planlagt en ny operasjon av skaden.

Spørsmålet er, hva slags kunnskaper har legene på ortopeden i Hammerfest? Hva er det som gjør at de tar slike avgjørelser, som den menige mann i gata ikke har peiling på konsekvensene av. Min mann argumenterte ikke imot. Som pårørende prøvde jeg å argumentere mot, men erfaringsmessig vet jeg at leger har tendens til å ikke høre på motargumenter når de først har bestemt seg. Vikarer og turnusleger er dyktige og stolte av sitt arbeid.

Men de har også en annen «lei» tendens: De overlater problemer til «noen fast ansatte». Eller noen voksne? Eller til pasienten? Livet skulle liksom gå videre uten at pasienten fikk nødvendig helsehjelp.

Denne episoden er ikke enestående, eller veldig spesiell. Altfor mange pasienter lider av verre skader/sykdommer og får samme behandling som her. Våre tanker og medfølelse går til de, og deres pårørende.

Neste spørsmål er:

– Hvor mye unødig smerter og lidelser skal befolkningen i Alta, Kautokeino, Masi og Loppa tåle, før de voksne, de som vi stoler på, de vi stemte på ved valget, tar affære ?

– Hva er det som gjør at befolkningen i Alta-regionen må leve med det ?

Så hva kostet dette oss og samfunnet?

– To taxi-turer over Sennalandet til Hammerfest. t/r.

– Båt til kontroll i Hammerfest t/r.

– Egenandeler på alle konsultasjonene, 10 stk.

– Ekstrautstyr til den skadete foten.

– Pasientreiser? Det blir ikke billig...

– Finnmarksykehuset tjente vel noen kroner på hans skade. Eller skal vi si, «fikk utgifter»?

Utgiftene kunne vært halvert om ortopedisk avdeling og røntgen var fullt operativ i Alta.

Det er noe å tenke og håpe på!