Søndag formiddag dumpet det en epost fra en bekjent ned i innboksen min, med en oppfordring om å skrive under på et opprop til støtte for Sylvi Listhaug. Beklager, min venn; ingenting – absolutt ingenting – står meg fjernere enn å støtte politiske predikanter av den ene eller andre sorten, som helt bevisst tyr til usannheter og frir til ytterliggående ekstremister for å sanke stemmer. Så den mailen er nå arkivert der den hører hjemme. I søpla.
Og begrunnelsen er enkel: Samtlige partier på Stortinget er enige om at fremmedkrigere skal kunne fratas pass og statsborgerskap og kastes ut av landet. Samtlige. Uenigheten går utelukkende på at alle utenom Høyre og FrP – regjeringspartner Venstre inkludert – mener at i en rettsstat som Norge er dette en sak som skal avgjøres av domstolene, slik Grunnloven slår fast, og ikke av politikere og tilfeldige byråkrater i regjeringsapparatet, slik vi ser det i stadig flere høyreorienterte regimer, gammelkommunistiske stater og rene diktaturer.
Så for å kalle en spade for en spade, som jo er et honnørord i FrP-kretser: Den facebookmeldingen vår justisminister postet i forrige uke, der hun påstod at Arbeiderpartiet var mer opptatt av å beskytte terrorister enn å sørge for nasjonens sikkerhet, var en bevisst usannhet, en oppkonstruert problemstilling i klassisk Listhaug-stil med ett eneste formål, nemlig å sanke stemmer til FrP ved å tillegge politiske motstandere meninger de ikke har. Enten det, eller så må forklaringen være at hun er dum. Det er hun ikke. Tvert imot har hun solid bakgrunn som en erfaren medierådgiver i PR-bransjen. Hun visste hva hun gjorde. Hennes motstrebende unnskyldning i ettertid, der hun gjentatte ganger nærmest måtte tvinges til en beklagelse, endrer ikke noe på dette.
At lokale FrP-politikere i Alta i sedvanlig stil nå går ut og gjør Listhaug til et offer i denne saken kommer ikke uventet – den rollen har FrP alltid inntatt når de får politisk motbør. Ifølge dem er Listhaug utsatt for en heksejakt og ren mobbing; ytre venstre ser ikke hvordan de oppfører seg mot henne, som menneske og trebarnsmor, sier Rut Olsen til Altaposten.
Nei, Olsen – Listhaug er intet offer. Ofrene her er de 77 som ble drept i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011. De 77 mødrene som mistet en elsket sønn eller datter. De 77 fedrene. De mange hundre som mistet en kjær bror, søster, ektefelle, samboer eller kjæreste. De mange tusen som mistet en slektning, en nær venn, en klassekamerat, en nabo eller en god arbeidskollega. Og ikke minst alle dem som overlevde, men ennå – snart syv år etter – må leve med fysiske og psykiske skader etter redslene de gjennomgikk denne forferdelige dagen, og igjen mottar hatmeldinger og sjikane i avisenes kommentarfelt og rene drapstrusler på Facebook og SMS, i kjølvannet etter justisministerens siste PR-stunt. Kan det være så vanskelig å begripe? Hva blir det neste…?
Det er noe underlig med justisministere fra FrP. Den forrige truet for et års tid siden med å boikotte avisa Nordlys fordi han ikke likte det som stod der, mens hans forgjenger før det igjen for vel fire år siden gjorde seg bemerket med å brenne lokalavisen Tønsbergs Blad av samme grunn, og nå føyer altså Listhaug seg inn i rekken av FrP-politikere som tydeligvis ikke har forstått sin rolle i et åpent demokrati og med all tydelighet har bevist at de er totalt uegnet i stillingen.
Hvordan statsministeren gang etter gang kan akseptere dette, kan man jo lure på. Men egentlig er vel forklaringen også her ganske enkel: Høyre trenger FrP, og FrP trenger alle stemmer de kan få. Så når sulten etter makt blir sterk nok, blir tydeligvis det meste spiselig. Også for Høyre.
Av Magnar Leinan
