Kommunereformen:

– Baklengs inn i fremtiden

– Regjeringens reformer har startet i feil ende, mener Tom Mortensen.

Tom Mortensen.  Foto: Arkiv

Meninger

Først diskuterer man hvilke kommuner og fylker som bør slå seg sammen, deretter hvilket navn man skal velge og til slutt hvilke oppgaver som skal være på hvert nivå. Det burde selvsagt vært omvendt.

For å ta kommunereformen først. Et såkalt ekspertutvalg fastslo at kommunestørrelsen burde være om lag 15- 20.000 innbyggere, et tall hentet fra tilsvarende reformer i Finland og Danmark. Forutsetningen burde selvsagt vært basert på hvilke oppgaver kommunen skal ha. For å ta en sammenligning. Norge har omkring 400 kommuner, mens Frankrike har mer enn 36.000 kommuner, noen med mer mindre enn 100 innbyggere.

Forklaringen er at Frankrike er et sterkt sentralisert land hvor kommunens ansvar er sterkt begrenset, mens stat/region tar hånd om de fleste oppgaver. Utviklingen i Norge har noe på vei vært tilsvarende, med overføring av oppgaver til staten, slik som ligningskontor og trygdekontor og i fremtiden også skattekontor. Så skal jeg ikke underslå at kommunene også har fått flere oppgaver, slik som i helsesektoren. Logisk sett er det slik at jo færre oppgaver en kommune har, desto mindre kan kommunen være og jo flere oppgaver, er det behov for en større kommune. Det eneste jeg har fått med meg i den nye kommunereformen er at fra og med i år, kan ordfører foreta vielser. Man trenger neppe større kommuner for å makte dette?

Egentlig hadde vi hatt behov for en debatt om hvilke oppgaver en kommune bør ha, før vi vurderer kommune- og fylkesstørrelse. Burde ansvaret for videregående skoler overføres til kommunenivå, slik at kommunene kunne sørge for et bedre samarbeid mellom ungdomsskole og videregående. Burde brannvesen overføres til staten for å sikre kvalitet og samordning? En slik grunnleggende diskusjon om oppgaver burde selvsagt vært på plass før man begynte å diskutere kommunestørrelse. Mitt inntrykk er at den blå regjeringen er mer interessert i å spare penger enn å sikre en rasjonell og demokratisk forvaltning av offentlige oppgaver.

Den samme utvikling ser vi på regiondebatten. Også her starter man med en diskusjon om hvilke fylker som bør slås sammen og hvilke navn man skal velge. Også her har et såkalt ekspertutvalg kommet med forslag om hvilke oppgaver de nye fylkeskommunene bør ha. Burde ikke dette vært på plass i forkant? Ekspertutvalget avsluttet sitt arbeid for mindre enn en måned siden uten at dette har vært grunnlag for en bred drøfting på nasjonalt nivå. Likevel er det slike føringer som ligger til grunn for de forhandlinger som har vært ført mellom fylkestingene i Troms og Finnmark.

De mest vellykkede sammenslåinger bygger selvsagt på frivillige diskusjoner lokalt over lengre tid, som eksempelvis sammenslåing mellom Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag og mellom Kvalsund og Hammerfest kommune. I siste tilfelle var utgangspunktet et samarbeid mellom Kvalsund Arbeiderparti og Hammerfest Arbeiderparti som la frem forslag om dette allerede i 2014 og med krav om hvilke forutsetninger som burde ligge til grunn. Utgangspunktet var at kommunene hadde vokst seg inn i hverandre med felles bo-, arbeids- og fritidsmarked og hvordan man best kunne samordne dette.

Dagens tvangssammenslåing mellom Troms og Finnmark minner meg mest om arrangerte ekteskap som praktiseres i land som India og Pakistan, hvor foreldrene bestemmer hvem som skal gifte seg med hverandre. Muligens trenger de også meglingsmenn som kan megle om medgift og andre ting. I vårt samfunn bringes meglingsmenn først inn når ekteskapet slår sprekker og ikke som i tilfelle Troms og Finnmark allerede ved giftemålet. Jeg vil selvsagt ikke avvise at også et slikt ekteskap vil bli vellykket og håper dette også blir tilfelle i det nye storfylket.

Tom Mortensen, Hammerfest